Å åpne og lukke grinder

Dette innlegget kladdet jeg i går kveld. Jeg satt foran et stort vindu med flott utsikt. 15 kilometer borte så jeg A Ganada passet, som jeg har passert i dag. Der går grensen til Galicia.

(Vær klar over at det handler om to ting samtidig i det jeg skriver nedover her, både en konkret og en overført betydning.) Med dette som bakgrunn, skiver jeg fortsettelsen inn slik jeg kladdet den i går.

Jeg har åpnet og lukket uendelig mange grinder på denne vandringen. Særlig midt på, der vi går i beitelandskap. Det er grinder, grinder, grinder i alle slags utforminger og med et utall av mekanismer for å holde dem lukket. Du kommer til en grind - på vandringen og i livet - åpner, går gjennom, lukker og går videre; åpner, går gjennom, lukker og går videre... Slik legger man bak seg kilometer etter kilometer; dag etter dag; landskap etter landskap... år etter år; tiår etter tiår.

Det er forskjell på å vandre i Andalucia og ha det meste foran seg, og å gå inn i Galicia i morgen. Slik tror jeg også det er forskjell på å gå gjennom livets grinder når man er 30 år og når man er 60.

30 år og i Andalucia. - Man kan regne med at det meste ligger framfor en. Man åpner griner og åpner grinder. Selvfølgelig vet man da også at man lukker grinder bak seg, men jeg tror ikke man vet hva det innebærer, slik man vet det når man er 60.

60 år og på vei inn i Galicia. Det regner. Man har åpnet så uendelig mange grinder (på vandringen og i livet) - og lukket dem bak seg. Det er gått. Det er levd. Det ligger ugjenkallelig bak. Drømmer og forventninger ble innfridd - og slett ikke innfridd. Noe hadde man styring med selv. Mye ble som det ble, langt utenfor ens egen kontroll.

                                                                 --------------
Vandringen fra Carcaboso til Ventaquemada er utrolig vakker. Jeg rusler sakte, sakte. Tar flere pauser. Sitter på en stein og ser på kyrne som beiter fredelig. Åpner grinder. Lukker grinder - sakte. Encinas (eiker), snauspiste marker, vakre steingarder på kryss og tvers. Grinder. Grinder. Kyr. Sol. Skyer. Sakte. Sakte. Det tar slutt. Når jeg har åpnet og lukket den siste grinda ved veien ved Ventaquemada er det slutt. Gått. Over.

Slik åpner vi grinder og går inn i livslandskap også. Gode. Vakre. Med hendelser, følelser, stemninger, mennesker, barn, sol. Og når det var levd, ble grinda lukket bak oss. Ville kanskje gjerne bli der, men det er ikke mulig. Åpne grinder. Lukke grinder. Stadig fjernere fra Andalucia. 60 år og pâ vei inn i Galicia. Når havet er nådd, kommer man ikke lenger. 60-åringen vet at mange grinder er lukket som aldri mer skal åpnes. Livets vemod.

                                                             ------------------
Det regner. Vannet har trengt gjennom jakka over skuldrene og har lagt seg som en våt klut rundt halsen. En grind. Handa som skal åpne den er allerede våt og kald. Vannet renner oppover armen før grinda er forsvarlig lukket igjen. Veien er våt og sølete. Håpet for dagen er en bar etter 10-15km, så jeg kan spise innomhus og få varmen tilbake i kroppen. Herberget ved dagens slutt er en velsignelse. Ferdig. Bra. Dagens høydepunkt er middagen, og så sove. Men grindene er åpnet og lukket. Landskapet er passert. Kilometerne er gått ... dagene er levd...

Dette er det vanskeligste - når vi beveger oss fra vandringen til livet: Det som er levd og ikke ble godt. Det som er levd og ikke ble slik man hadde håpet. Det som er levd og ikke ble. Kanskje særlig det: Sorgen over det som ikke ble. Grinda er lukket. Det er levd.

                                                              ----------------
Pâ en nydelig, kjølig vårmorgen på vei ut fra El Real de la Jara begynte jeg å synge. "Syng i stille morgonstunder. Syng Gud Fader lov og ros." Fuglesang. "Sjå han gjerer nytt det under, kallar fram or mørkret ljos." Sol. "Sjå hans sol all skapning gylla. Alt med liv og lovsong fylla." Dyr på beite. "Sjå hans kjærleiks smil i sky. Sjå kvar dag hans nåde ny." - Det er lett det! Når sola skinner!
... og før dagen er omme går man bokstavelig talt "på trynet". Hva synger man da? Hva synger man når man bærer på vemodet over alle grindene som er ugjenkallelig lukket? Hva synger man når man har levd så lenge at sorgen over det som ikke ble, er svært reell? Det er bare Galicia igjen. Andalucia ligger langt, langt bak.

Selvfølgelig har jeg ikke svarene. Jeg har noen for min egen del, men de er mine, og hører ikke til her. Men alt dette jeg har skrevet nå, er tanker jeg har hatt med meg opp gjennom alle grindene. Og så har det kommet et par dikt, som jeg nå ikke kan sitere riktig, men som dere kan få med dere noen bruddstykker av. Det ene er diktet "Til ein namnlaus" av Tor Jonsson, som jeg har holdt andakt over et par ganger. Hva det sier om vandringen og livet, får dere tygge på selv, men at det handler om at livet får dybde når det handler om mer enn enkle solskinnsdager, er vel opplagt. Dette er bruddstykkene jeg husker nå:

Kven skal eg takke for det eg fekk sjå,
sola gå under og berga bli blå?
Kven skal eg takke for all denne æra
i dette å gå her og vera og vera?
...
Kven skal eg takke for det eg fekk li
så gleda fekk grunn å røte seg i?
...
Du namnlause gjevar eg får ikkje fred.
før eg laut takke for alt som laut skje...

Det andre handler om grindene man åpner etter 60 år i Galicia. De grindene finnes.

(05.08:Teksten slik jeg har den hjemme.):

We didn’t see the seven mountains ahead of us. We didn’t see how they are always ahead, always calling us, always reminding us that there are more things to be done, dreams to be realised, joys to be re-discovered, promises made before birth to be fulfilled, beauty to be incarnated, and love embodied.
We didn’t notice how they hinted that nothing is ever finished, that struggles are never truly concluded, that sometimes we have to re-dream our lives, and that life can always be used to create more light.
...                           (Songs of Enchantment, Ben Okri)

                                                                   ...............

Jeg var på messe i et lite sidekapell sammen med de gamle damene. Det er festtiden etter påske - etter oppstandelsen. Presten hadde hvit messehakl. Maria hadde hvit festkjole. Til og med krusifikset hadde fått et lite, hvitt "skjørt". Presten og damene arbeidet seg gjennom messeleddene. Jeg fulgte egentlig ikke med; satt og tenkte på grindene som åpnes og lukkes, særlig de som lukkes - for godt. Til slutt lyste presten velsignelsen over oss, og sendte oss ut i hverdagen igjen. I det jeg gikk ut, visste jeg hvordan fortellingen om å åpne og lukke grinder slutter:

Når den siste grinda er ugjenkallelig lukket bak meg, vil Kristus åpne en ny.