Livet

"Se opp for lavtflyvende svaleflokker."

Det er sant:

Det har vært så kaldt her jeg har gått i påska, at fra fredag morgen til søndag ettermiddag var jeg ikke ute av klærne mine. (Her jeg er nå fortalte verten at det snødde på påskeaften.) Begge nettene måtte jeg krype i soveposen med klærne på, fordi rommet var iskaldt. Lørdag tok jeg til og med stilongsen under, og det var ikke for mye. Dessuten var det bare kaldt vann der jeg var, og jeg dusjer bare ikke i kaldt vann. En sann luksus og komme på hotell i Caceres, og kunne dusje og vaske klær. MEN overgangene er brå. I dag gikk jeg ut til en helt annen temperatur og sol fra blå himmel. Utover ettermiddagen ble det hett når det ikke var et vindpust. Jeg kan love dere at da er kilometerne du går etter klokka to dobbelt så lange som de du går på formiddagen.

Vandringen mellom Casar de Caceres og Embalse de Alcantara der jeg er nå, gir gode muligheter for tanken til å vandre sine egne veier. Grusveien går på et høydedrag med vidt utsyn til begge sider. Det går sauer og kyr og beiter i et karrig beitelandskap. Langt, langt i det fjerne har jeg sett fjell med snø på i dag, men inntrykket er vide, åpne landskap med karrige beiter. (Siste 5 km var vandring på asfalt langs en trafikert hovedvei. Det bør nevnes, så inntrykket ikke skal bli alt for idyllisk.)

Tankene har gått hjem i dag. Sist jeg gikk lenge her nede alene, døde Ingvar Halsnes i påskeuka. Nå er Kjells yngre fetter Frode død denne påskeuka. Alt for tidlig er livstråden brått klippet over. Så vandrer tankene fram og tilbake mellom livet og døden og mine som lever og de som er borte.

Vi er kropp. Vandringen gir en forsterket bevissthet om dette. Føttene skal fungere. Det gjelder å unngå betennelser. Husk å spise nok og variert. Pass på å drikke nok. Det er kroppen som gjør vandringen mulig. Selvfølgelig er det det. Det er like selvfølgelig som det jeg skrev tidlig om at vi er avhengig av jorda.

Selvfølgelig vet vi at vi er kropp. Men det er en av disse erkjennelsene av hva som er det grunnleggende i livet, som setter seg i bevisstheten under vandringen. Jeg kommer til å reise hjem med en forsterket bevissthet om grunnelementene i tilværelsen - hva som til syvende og sist er viktig. Det er ikke så mange ting - og vi vet det. Det er selvfølgeligheter. De har bare så lett for å havne litt i bakgrunnen når alle de viktige tingene vi holder på med i hverdagen trenger seg fram og tar plass og tid.

Når livet tar slutt for noen - brått og brutalt - vet vi det: Livet - og kroppen som livet leves i - er en grunnleggende gave.

Ute er det den vakreste vårkvelden til nå på vandringen. På et flott herberge er vi tre stykker; en tysker, en svenske og jeg. Hvor ble de 32 av? Ikke vet jeg. Vi har det bra her.