Nå har jeg avsluttet arbeidet med å redigere fortellingen fra vandringen og legge inn bilder. Jeg håper at noen finner glede i bildene mine og det jeg har skrevet.
Hvis noen av dere vil lese seg framover fra begynnelsen, så forteller jeg for første gang om planene mine november 2011, har et innlegg i mars 2012 før jeg begynte å gå, og resten er fortelling og refleksjoner fra vandringa - to måneder i strekk. God les!
mandag 20. august 2012
onsdag 16. mai 2012
Havet - takk!
Havet ved Muxia
Havet ved Leres
Været denne siste uka har vært mer enn jeg har våget å håpe på. En dag med tåke, og ellers sol og vind med en temperatur som gode, norske sommerdager. I dag har jeg gått siste etappe ut til havet her ved Finisterre. Sola har skint fra skyfri himmel. Det har vært vindstille(!). (Dette er Spanias Stadt.) Havet har ligget nesten som et speil. Nå har jeg spist middag på uterestaurant i bare kortarmet trøye. Det oppleves som reine velsignelsen nå som en avslutning. (Regnet kommer visst tilbake om et par dager.) Hele dagen har jeg vært alene. Kjenner ingen jeg har gått sammen med tidligere. Så dette er en annen slags avslutning enn den jeg hadde i Santiago. Men jeg var flere timer der ute ved verdens ende alene - helt flott.
Havet ved Finisterre - verdens ende
0 km igjen
Jeg hadde en litt vill drøm om å krysse Spania alene til fots fra havet i sør til havet i nordvest. Den var sø pass småvill at jeg nesten ikke torde fortelle om det til folk. Nå har jeg gjort det. Ute ved havet i dag har jeg tenkt pâ denne drømmen, og at den ble til virkelighet. Alle mennesker må få drømme. Drømmene etter 60 er annerledes enn drømmene når man er 30, men "Sometimes you have to re-dream your life."
--------------
Så er fortellingen om veien og vandringen fortalt ferdig. Om det også er en lignelse om livet, får hver og en finne ut. Bare en setning gjennstår i fortellingen. Denne: "Den viktigste veien, er veien hjem."
-------------
"Å få lov til" er et begrep som kan fylles med mange ulike forståelser. Jeg legger i hvert fall fire ulike forståelser i det når jeg sier:
Jeg er svært, svært takknemlig for
at jeg har fått lov til å gjøre dette!
TAKK!
Vandringen er over. Noen har satt igjen vandreskoene sine.
tirsdag 15. mai 2012
Siste grinda
Så skulle svigermor Margit dø mens jeg gikk her. Det oppleves litt meningsløst å fortsette å gå, og jeg lurer på hvorfor jeg gjør det. Men flyet mitt går fra Malaga på lørdag, og jeg fullfører derfor.
Disse dagene jeg har visst at hun har vært syk, og nå da hun er dø, har jeg hatt god tid til å tenke over de 37 åra jeg har kjent henne. Mange bilder, situasjoner og hendelser har dukket opp i minnet.
Jeg ser henne fra et bilde fra bryllupet vårt. Mørk i håret. I en vårgrønn drakt. Knapt 55 år gammel og allerede enke i to år.
Jeg ser henne leke med ongane våre - engasjert. Jeg hører Kjetil, 7-8 år gammel. Han sitter og blar i et billedalbum sammen med en kamerat, peker på et bilde og sier: "Dette er bestemora mi. Hun har jeg mye morro sammen med."
Jeg hører henne fortelle - fra Tresfjorden, Øvrebøen, setra og Sekken - fra sykepleien og krigen. Hun var en god forteller og jeg likte å høre på henne.
Nâ er veien gått. Et langt liv er levd til endes. Siste grinda er lukket. Jeg lyser gjerne fred over min svigermors minne.
Vinden har sin sti å vandre, bølgen har sin vei å gå,
vår og sommer, høst og vinter skifter i det minste strå,
gledens tid og sorgens time har sin bolig i hvert sinn.
Lovet være Han som åpnet første le og siste grind. (Skjæraasen)
Disse dagene jeg har visst at hun har vært syk, og nå da hun er dø, har jeg hatt god tid til å tenke over de 37 åra jeg har kjent henne. Mange bilder, situasjoner og hendelser har dukket opp i minnet.
Jeg ser henne fra et bilde fra bryllupet vårt. Mørk i håret. I en vårgrønn drakt. Knapt 55 år gammel og allerede enke i to år.
Jeg ser henne leke med ongane våre - engasjert. Jeg hører Kjetil, 7-8 år gammel. Han sitter og blar i et billedalbum sammen med en kamerat, peker på et bilde og sier: "Dette er bestemora mi. Hun har jeg mye morro sammen med."
Jeg hører henne fortelle - fra Tresfjorden, Øvrebøen, setra og Sekken - fra sykepleien og krigen. Hun var en god forteller og jeg likte å høre på henne.
Nâ er veien gått. Et langt liv er levd til endes. Siste grinda er lukket. Jeg lyser gjerne fred over min svigermors minne.
Vinden har sin sti å vandre, bølgen har sin vei å gå,
vår og sommer, høst og vinter skifter i det minste strå,
gledens tid og sorgens time har sin bolig i hvert sinn.
Lovet være Han som åpnet første le og siste grind. (Skjæraasen)
fredag 11. mai 2012
10.05 Til Santiago med sol
I går var jeg ute på veien så fort lyset tillot det. Skulle bare gå 17 km til Santiago. Varmen var i lufta. Utrolig deilig! Tenk at jeg virkelig skulle få oppleve dette! Så gikk jeg de siste km og inn i Santiago i kortarma trøye, med solhatt og oppbretta buksebein!
Når nattverden var delt ut, svingte det kjempestore røkelseskaret seg til taket i den store katedralen og folk klappet. (Hvis noen vil se hva dette dreier seg om, så kan dere skrive inn "botafumeiro santiago" på You Tube. Hvis noen vil se og høre nonnen som øver sanger med oss før messen, så se Einars enkle, vakre video: http://www.youtube.com/watch?v=bF0mpz-ES9o )
Etter messen gikk jeg ut på Plaza de Obradoiri foran katedralen. Der var fullt av vandrere som var kommet inn. Traff kjente. Tok av sekken. Satt på bakken i sola. Ga og fikk håndtrykk og klemmer. Hadde tenkt at dette kanskje skulle være litt vanskelig - å komme hit og være ferdig så langt, men det var bare kjekt.
Så gikk jeg til pilegrimskontoret og fikk "sertifikatet" mitt; det offisielle dokumentet på at "gått er gått". Da kom det noen tårer.
Halv åtte møttes folk fra ruta sørfra på Plazaen. Vi som kommer fra en "liten" rute, kan fort drukne i havet av vandrere som kommer inn fra hovedruta østfra, men her var vi. Etterhvert var vi 12 stk som gikk for å spise sammen. Rundt bordet satt: Tre italienere nederst (en ung mann og to damer på min alder). Så et ektepar fra Nederland. Overfor dem en dame og en mann fra Tyskland. Så to franske, Marie og en mann. Overfor dem ei ung jente fra Østerike og jeg fra Norge. Øverst ved bordet en spanjol. Slik samles Europa på pilegrimsveiene i Spania.
Ute på plassen etterpå var det fremdeles bra temperatur og praten gikk videre - med avskjedspreg. Marie og jeg takket hverandre for fellesskapet disse ukene, ønsket hverandre alt godt, og gikk hver vår vei der fra.
............
I dag har jeg hviledag i byen. Det er en by på ca 100 000. Det skal være ca 30 000 studenter her. Byen har et tydelig preg av to ting: Ungdom og vandrere. Dessuten er byen provinshovedstad i Galicia. Vi er også nær havet. Her kan du få alt du ønsker deg av sjømat. Jeg har spist "pulpo" (kokte, tykke blekksprutarmer skåret opp i skiver) og "chipirones" (småblekksprut) i tillegg til fisk.
Dersom jeg ikke må gjøre plutselig om på planene mine, går jeg videre på ruta til Finisterre i morgen.
------------
Takk for de små kommentarene. Det er alltid kjekt å finne dem her.
Nå ser jeg katedralen!
Gikk rett til katedralen og var der i god tid til pilegrimsmessen kl. 12. Det var allerede få sitteplasser kl 1/2 12. Katedralen ble stappfull. Folk sto og satt alle steder - slik det pleier å være. Der var dagens vandrere med sekk på ryggen. De har da akkurat kommet inn, slik som meg. Der er vandrere fra dagen før. De fleste blir her i byen en dag eller to. Og så er det mange turister i denne byen. Det er flere messer i katedralen i løpet av dagen, men turistene vil også gjerne være på pilegrimsmessen kl 12, for å oppleve stemningen og se alle vandrerne. Det blir lest opp en oppsummering av hvem som har kommet inn fra hvilke utgangspunkt dagen før. Der skal jeg også være i statistikken nå.
Når nattverden var delt ut, svingte det kjempestore røkelseskaret seg til taket i den store katedralen og folk klappet. (Hvis noen vil se hva dette dreier seg om, så kan dere skrive inn "botafumeiro santiago" på You Tube. Hvis noen vil se og høre nonnen som øver sanger med oss før messen, så se Einars enkle, vakre video: http://www.youtube.com/watch?v=bF0mpz-ES9o )
Etter messen gikk jeg ut på Plaza de Obradoiri foran katedralen. Der var fullt av vandrere som var kommet inn. Traff kjente. Tok av sekken. Satt på bakken i sola. Ga og fikk håndtrykk og klemmer. Hadde tenkt at dette kanskje skulle være litt vanskelig - å komme hit og være ferdig så langt, men det var bare kjekt.
Så gikk jeg til pilegrimskontoret og fikk "sertifikatet" mitt; det offisielle dokumentet på at "gått er gått". Da kom det noen tårer.
Halv åtte møttes folk fra ruta sørfra på Plazaen. Vi som kommer fra en "liten" rute, kan fort drukne i havet av vandrere som kommer inn fra hovedruta østfra, men her var vi. Etterhvert var vi 12 stk som gikk for å spise sammen. Rundt bordet satt: Tre italienere nederst (en ung mann og to damer på min alder). Så et ektepar fra Nederland. Overfor dem en dame og en mann fra Tyskland. Så to franske, Marie og en mann. Overfor dem ei ung jente fra Østerike og jeg fra Norge. Øverst ved bordet en spanjol. Slik samles Europa på pilegrimsveiene i Spania.
Ute på plassen etterpå var det fremdeles bra temperatur og praten gikk videre - med avskjedspreg. Marie og jeg takket hverandre for fellesskapet disse ukene, ønsket hverandre alt godt, og gikk hver vår vei der fra.
............
I dag har jeg hviledag i byen. Det er en by på ca 100 000. Det skal være ca 30 000 studenter her. Byen har et tydelig preg av to ting: Ungdom og vandrere. Dessuten er byen provinshovedstad i Galicia. Vi er også nær havet. Her kan du få alt du ønsker deg av sjømat. Jeg har spist "pulpo" (kokte, tykke blekksprutarmer skåret opp i skiver) og "chipirones" (småblekksprut) i tillegg til fisk.
Dersom jeg ikke må gjøre plutselig om på planene mine, går jeg videre på ruta til Finisterre i morgen.
------------
Takk for de små kommentarene. Det er alltid kjekt å finne dem her.
09.05 Solen!
09.05: Fra dagboka:
Drømmen er her! Regnbygene ga seg tidlig. Det er lettskyet. Sol. Varm vind. Går i bare ulltrøyene med oppbretta armer, og oppbretta buksebein. Sekken er plutselig så mye tyngere. Den er full av klær. Svetter! Blir rød og kokt i ansiktet. Det har vært en drøm av en ettermiddag! De siste 5 km hit til det siste herberget før Santiago, gikk jeg så sakte at da jeg så på klokka og den var halv seks, begynte jeg å lure på om jeg hadde gått forbi.
Nå har jeg sittet ute lenge i den varme kveldssola. Bare jeg. Alle de andre er inne. Jeg har lengtet etter dette: Å sitte ute i varm kveldssol. Forrige gang var 2. påskedag. Jeg gikk rundt og småkvitret litt over været, og fikk et kvasst svar fra en tysker som har sett ut som en tordensky den siste uka, og som ennå ikke har smilt igjen: "Etter 35 dager med regn, ja." 1: Ja, vi har hatt svært dårlig vær. 2: Nei, det har ikke vært 35 dager med regn. Innimellom har vi hatt dager med oppholds. 3: I kveld er det en drøm av en kveld. Så smil da mann!!
Jeg satt altså ute helt alene i kveldssola. Hadde herberget vært fullt av vandrere fra Skandinavia, hadde alle vært ute i sola. Men det var bare meg fra nord. De andre er fra land der de er bortskjemte med slike kvelder, eller de har alt for mye sol.
................
Å vandre i Galicia: Folk her (vandrerne) snakker om at det er så vakkert i Galicia: Det bakkete landskapet. Den spredte bebyggelsen. Så grønt og frodig. Alle de vakre skogene med løvtrær. Jeg tenker: Det er greit nok her, men egentlig er dette som å vandre på Østlandet. Det er veldig likt. Det er ikke noe galt med Østlandet, men jeg reiser ikke til Spania for å oppleve hjemtraktene mine. Dermed er Galicia ikke et område jeg ville oppsøkt for å gå. Vi går her fordi rutene ender her - i Santiago. Eneste tydelige forskjell fra hjemme, er at husene her er av stein; og så har ikke vi eucalyptusskoger - verken ulempene eller den gode lukten. Ja, også en ting til: Det er i grunnen veldig dårlig med hagepalmer på Østlandet.
Drømmen er her! Regnbygene ga seg tidlig. Det er lettskyet. Sol. Varm vind. Går i bare ulltrøyene med oppbretta armer, og oppbretta buksebein. Sekken er plutselig så mye tyngere. Den er full av klær. Svetter! Blir rød og kokt i ansiktet. Det har vært en drøm av en ettermiddag! De siste 5 km hit til det siste herberget før Santiago, gikk jeg så sakte at da jeg så på klokka og den var halv seks, begynte jeg å lure på om jeg hadde gått forbi.
Nå har jeg sittet ute lenge i den varme kveldssola. Bare jeg. Alle de andre er inne. Jeg har lengtet etter dette: Å sitte ute i varm kveldssol. Forrige gang var 2. påskedag. Jeg gikk rundt og småkvitret litt over været, og fikk et kvasst svar fra en tysker som har sett ut som en tordensky den siste uka, og som ennå ikke har smilt igjen: "Etter 35 dager med regn, ja." 1: Ja, vi har hatt svært dårlig vær. 2: Nei, det har ikke vært 35 dager med regn. Innimellom har vi hatt dager med oppholds. 3: I kveld er det en drøm av en kveld. Så smil da mann!!
Siste herberget før Santiago. Fint!
................
Å vandre i Galicia: Folk her (vandrerne) snakker om at det er så vakkert i Galicia: Det bakkete landskapet. Den spredte bebyggelsen. Så grønt og frodig. Alle de vakre skogene med løvtrær. Jeg tenker: Det er greit nok her, men egentlig er dette som å vandre på Østlandet. Det er veldig likt. Det er ikke noe galt med Østlandet, men jeg reiser ikke til Spania for å oppleve hjemtraktene mine. Dermed er Galicia ikke et område jeg ville oppsøkt for å gå. Vi går her fordi rutene ender her - i Santiago. Eneste tydelige forskjell fra hjemme, er at husene her er av stein; og så har ikke vi eucalyptusskoger - verken ulempene eller den gode lukten. Ja, også en ting til: Det er i grunnen veldig dårlig med hagepalmer på Østlandet.
Galisisk stabbur
08.05 Antonio
08.05: Jeg fortalte tidligere om Antonio. Han som går barbeint fra hjemmstedet sitt ved havet i sørøst diagonalt over Spania til Santiago i nordvest (1600 km). Han går fordi han lovet det dersom moren hans ble frisk. Hun er like gammel som meg. Nå er Antonio "oppdaget". Et TV-team skulle filme og intervjue ham i Laxe i ettermiddag. Så skulle de kjøre ham til en god natt på et fint hotell. Han var ikke så begeistret for det siste. Han sa i dag tidlig at han heller ville sove på herberget med oss. Det er en del av pakken liksom.
Da jeg gikk inn i herberget i Laxe i ettermiddag, for å si fra til Marie at jeg ville gå lenger, forsto jeg plutselig at det var en stor linse som pekte mot meg ut av en masse plastgreier mot regnet. Så nå går jeg kanskje til filmen jeg også.
(11.05: Det er ikke bare bare når madia bryter inn i folks opplegg av ulike slag. TV-opptakene gjorde at Antonio ble en dag forsinket. Når han heller ikke går så lange etapper på bare bein, kom han ikke i mål i Santiago sammen med de han har gått sammen med i det siste. Det var ingen Antonio på middagen en del av oss var samlet til her i Santiago i går kveld. Vi håper han kommer i dag.)
--------------
I hermetikkboksen av et herberge: Vi sov greit i boksen vår, men ingenting tørket. I dag tidlig hang det dråper i taket og det var fortsatt like vått på gulvet. (Hvorfor sover vi da ikke et annet sted? Svar: Det er ingen alternativer akkurat her.) Jeg lå i underkøye og hadde hengt de våte klærne mine opp i ribbene i køyebunnen over meg. Det var i håp om at de ville tørke aldri så lite av litt kroppsvarme fra meg, men det var nytteløst. Dermed var det bare å pakke de tørre klærne godt ned i sekken, så jeg hadde noe å ta på meg når vandringen var over, trekke på seg de våte, og stikke føttene i våte sko. Som om ikke det var nok, kom vi til baren for å kose oss med rista brød og kaffe, og så hadde de ikke brød på baren. Dermed røyk den gode morgenstarten. Kaffe og noe kunstig kliss er ikke noe å starte dagen med, men slik ble det.
Det ble faktisk en god dag - alt er relativt. I går var stiene elver og vannhull og gjørme. I dag var det fine små grus- og asfaltveier gjennom skoger og enger. Det regnet og jeg ble våt, men det var fin temperatur. Dermed synes jeg dagen ble god; så god at da jeg kom til Laxe, ville jeg ikke stoppe der. Det var et veldig greit herberge, og de fleste stoppet der, men jeg hadde ikke lyst. Jeg kunne allikevel ikke bli stort våtere. Det var fint å gå og jeg var varm. Dermed ble det 5 km til gjennom nyutsprunget eikeskog til Silleda. Der hadde jeg et billig, firestjerners Spa Hotel i notatene mine, og dette var absolutt dagen! For den nette sum av 28€(!) bodde jeg med frokost som en dronning. Alt tørket i løpet av natten, til og med skoene mine.
(Mer siden.)
Da jeg gikk inn i herberget i Laxe i ettermiddag, for å si fra til Marie at jeg ville gå lenger, forsto jeg plutselig at det var en stor linse som pekte mot meg ut av en masse plastgreier mot regnet. Så nå går jeg kanskje til filmen jeg også.
(11.05: Det er ikke bare bare når madia bryter inn i folks opplegg av ulike slag. TV-opptakene gjorde at Antonio ble en dag forsinket. Når han heller ikke går så lange etapper på bare bein, kom han ikke i mål i Santiago sammen med de han har gått sammen med i det siste. Det var ingen Antonio på middagen en del av oss var samlet til her i Santiago i går kveld. Vi håper han kommer i dag.)
--------------
Det ble faktisk en god dag - alt er relativt. I går var stiene elver og vannhull og gjørme. I dag var det fine små grus- og asfaltveier gjennom skoger og enger. Det regnet og jeg ble våt, men det var fin temperatur. Dermed synes jeg dagen ble god; så god at da jeg kom til Laxe, ville jeg ikke stoppe der. Det var et veldig greit herberge, og de fleste stoppet der, men jeg hadde ikke lyst. Jeg kunne allikevel ikke bli stort våtere. Det var fint å gå og jeg var varm. Dermed ble det 5 km til gjennom nyutsprunget eikeskog til Silleda. Der hadde jeg et billig, firestjerners Spa Hotel i notatene mine, og dette var absolutt dagen! For den nette sum av 28€(!) bodde jeg med frokost som en dronning. Alt tørket i løpet av natten, til og med skoene mine.
(Mer siden.)
torsdag 10. mai 2012
07.05 Perspektiv
Jeg vil gjerne få ting med her i den rekkefølgen det skal være, og nå har jeg ikke skrevet på noen dager, så nå kommer litt fra dagboka, med dato da jeg skrev det ned der, og så skal jeg heller nå dit jeg rent faktisk er nå, i morgen. Nå har jeg nemlig god tilgang til â skrive.
Fra dagboka 07.05:
Perspektiv: Når man går slik så lenge, og møter en del av de samme menneskene gang på gang, om ettermiddagene, blir man klar over at perspektivet på vandringen kan være så ulikt. Hva er vandrerne opptatt av?
Noen kommer inn om ettermiddagen og kan fortelle om hvor ille det har vært. Oppoverbakkene var sâ harde. Gnagsåra har blitt værre. Det var fryktelig langt. Veien var for steinete. De ble gjennomvåte. Det blåste fryktelig osv. Noen ser ut til å alltid ha hatt slike dager. Man kan bare gjette hva de ville sagt hvis vi fikk en strålende solskinnsdag! ... for varmt...
En gammel tysker peker seg ut. Det er ikke ende på hvor strevsomt og galt alt har vært. Rett skal være rett: Føttene hans ser fryktelige ut. Det har de gjort nå i flere uker. Folk sier han bør ta noen hviledager - gi føttene fred. Han bør gå noen korte etapper - men nei. Han bare står på dag etter dag, og klager og ojer seg.
Andre kommer inn fra akkurat samme vandringen og forteller om vakre ting de har sett, gode samtaler de har hatt, at det ikke var så kaldt som i går. Og så kan de av og til le av de våte, kalde, trasige situasjonene.
Pauline er ei slik positiv jente på ca 30 år. Blid og full av gode meldinger til sine medvandrere. Men her om dagen kom vi inn i en liten bar fra regnet. Det var lunt og godt, for det brant i ovnen, og det var klassisk musikk i høytalerne. Men der satt Pauline og varmet seg og var nedtrykt. Hun er nydelig vakker, og mannfolka lar henne ikke i fred. Hun har opplevd trasige situasjoner helt fra første dag ut fra Sevilla. Nå er vi flere som har lovet hverandre å passe på, så Pauline fâr avslutte vandringen sin i fred. Det skulle bare mangle!
Dermed handler det selvsagt ikke om noe så enkelt som at noen har et entydig positivt syn på vandringen mens andre har et entydig negativt syn. Så enkelt er det ikke. Og likevel er det forunderlig hvordan ens perspektiv preger det man ser, opplever, gjør og snakker om.
Vesle tyske Christel, 69 år, har de vennligste bestemorsøyne du kan tenke deg - og handlinger som svarer til dem. Da vi kom inn her gjennomvåte i dag (se mer senere), gikk Christel ut i regnet en gang til og kom tilbake fra butikken med en stor pakke med toalettpapirruller som hun delte villig ut til alle så vi kunne stappe i skoene våre. Det hjalp ikke så mye, men var vennlig tenkt.
En vandrer ble omtalt slik her om dagen: "Å han. Nei, han har bare to store blemmer nederst på beina, og egentlig ingen føtter." Dermed handler det om perspektiv: Har du to store blemmer, eller har du føtter som er i stand til å bære deg tvers over Spania? "Det du er opptatt av, det gir du kraft til."
Perspektivendring: Det skjer noe forunderlig nå om dagen: Vi endrer perspektiv. Vi nærmer oss Santiago. Dette er første dagen på min åttende vandreuke. Hele veien har perspektivet vært "langt og lenge". Man kjenner ikke så nøye etter hvordan ting er, for man skal være her - lenge.
Så er det plutselig bare noen få dager igjen. "Snart ferdig!" "Vi er snart ferdig!" Både den ene og den andre gir seg selv lov til å kjenne på at man er litt sliten, lei, har litt vondt både her og der. Da skjer det forunderlige ting. I går bestemte to stykker (som ikke har gått sammen) at de ville gi seg. I dag tok de bussen til Santiago!. De har begge gått fra Sevilla. Den ene var den gamle tyskeren. Vi har som sagt bedt ham ta hviledager eller gå kort, men han har bare stått på; klaget og gått, gått og klaget. I dag tok han bussen til Santiago. Orket ikke mer. Forunderlig!
Da jeg hadde lagt meg i går kveld, tenkte jeg også for aller første gang: "Nå vil jeg ikke gå lenger. Jeg vil ikke se flere landskap. Jeg ville ikke snakke mere fremmedspråk med alle mulige mennesker. Jeg vil ikke bli våt flere ganger." Men jeg hadde hørt på praten til de to som ga seg, så jeg forsto hva det handlet om: "Snart framme".
Det er ikke så reint få av dem som har planlagt å gå til Finisterre etter Santiago, som ikke gjør det. De opplever at de er mentalt ferdige når de er i Santiago. De er framme.
------------------
Dette har vært en fryktelig dag. Striregn hele dagen. Vi bor i et herberge som er bygd av brakker - av metall. Da er vi som i en hermetikkboks. Inn i boksen har vi kommet, ti klissvåte mennesker med alt vårt. Det er like før det regner her inne. Ingenting kommer til å tørke. Marie har omdøpt Camino de Santiago til "River of Santiago". Vi har så vidt karret oss pà land på elvebredden. Sovesalen ser ut som et forvokst, forunderlig tørkestativ. Jeg bidrar godt med ryggsekken min, hengende opp ned med åpen bunn for å renne av seg. Den var skikkelig våt inni. Dette er Noahs Ark. Vi sitter på kjøkkenet, prater, småspiser, har jo ikke så mye å gjøre. Ute fortsetter regnet. Venter i grunnen på at det skal bli tid til å kunne legge seg.
(10.05: Jeg lover at fortsettelsen skal bli bedre. Nâ har jeg avtale om â ut â spise middag i solen....)
Fra dagboka 07.05:
Perspektiv: Når man går slik så lenge, og møter en del av de samme menneskene gang på gang, om ettermiddagene, blir man klar over at perspektivet på vandringen kan være så ulikt. Hva er vandrerne opptatt av?
Noen kommer inn om ettermiddagen og kan fortelle om hvor ille det har vært. Oppoverbakkene var sâ harde. Gnagsåra har blitt værre. Det var fryktelig langt. Veien var for steinete. De ble gjennomvåte. Det blåste fryktelig osv. Noen ser ut til å alltid ha hatt slike dager. Man kan bare gjette hva de ville sagt hvis vi fikk en strålende solskinnsdag! ... for varmt...
En gammel tysker peker seg ut. Det er ikke ende på hvor strevsomt og galt alt har vært. Rett skal være rett: Føttene hans ser fryktelige ut. Det har de gjort nå i flere uker. Folk sier han bør ta noen hviledager - gi føttene fred. Han bør gå noen korte etapper - men nei. Han bare står på dag etter dag, og klager og ojer seg.
Andre kommer inn fra akkurat samme vandringen og forteller om vakre ting de har sett, gode samtaler de har hatt, at det ikke var så kaldt som i går. Og så kan de av og til le av de våte, kalde, trasige situasjonene.
Hva ser du? Sola som endelig bryter fram, eller alle søledammene?
Pauline er ei slik positiv jente på ca 30 år. Blid og full av gode meldinger til sine medvandrere. Men her om dagen kom vi inn i en liten bar fra regnet. Det var lunt og godt, for det brant i ovnen, og det var klassisk musikk i høytalerne. Men der satt Pauline og varmet seg og var nedtrykt. Hun er nydelig vakker, og mannfolka lar henne ikke i fred. Hun har opplevd trasige situasjoner helt fra første dag ut fra Sevilla. Nå er vi flere som har lovet hverandre å passe på, så Pauline fâr avslutte vandringen sin i fred. Det skulle bare mangle!
Dermed handler det selvsagt ikke om noe så enkelt som at noen har et entydig positivt syn på vandringen mens andre har et entydig negativt syn. Så enkelt er det ikke. Og likevel er det forunderlig hvordan ens perspektiv preger det man ser, opplever, gjør og snakker om.
Vesle tyske Christel, 69 år, har de vennligste bestemorsøyne du kan tenke deg - og handlinger som svarer til dem. Da vi kom inn her gjennomvåte i dag (se mer senere), gikk Christel ut i regnet en gang til og kom tilbake fra butikken med en stor pakke med toalettpapirruller som hun delte villig ut til alle så vi kunne stappe i skoene våre. Det hjalp ikke så mye, men var vennlig tenkt.
En vandrer ble omtalt slik her om dagen: "Å han. Nei, han har bare to store blemmer nederst på beina, og egentlig ingen føtter." Dermed handler det om perspektiv: Har du to store blemmer, eller har du føtter som er i stand til å bære deg tvers over Spania? "Det du er opptatt av, det gir du kraft til."
Perspektivendring: Det skjer noe forunderlig nå om dagen: Vi endrer perspektiv. Vi nærmer oss Santiago. Dette er første dagen på min åttende vandreuke. Hele veien har perspektivet vært "langt og lenge". Man kjenner ikke så nøye etter hvordan ting er, for man skal være her - lenge.
Så er det plutselig bare noen få dager igjen. "Snart ferdig!" "Vi er snart ferdig!" Både den ene og den andre gir seg selv lov til å kjenne på at man er litt sliten, lei, har litt vondt både her og der. Da skjer det forunderlige ting. I går bestemte to stykker (som ikke har gått sammen) at de ville gi seg. I dag tok de bussen til Santiago!. De har begge gått fra Sevilla. Den ene var den gamle tyskeren. Vi har som sagt bedt ham ta hviledager eller gå kort, men han har bare stått på; klaget og gått, gått og klaget. I dag tok han bussen til Santiago. Orket ikke mer. Forunderlig!
Da jeg hadde lagt meg i går kveld, tenkte jeg også for aller første gang: "Nå vil jeg ikke gå lenger. Jeg vil ikke se flere landskap. Jeg ville ikke snakke mere fremmedspråk med alle mulige mennesker. Jeg vil ikke bli våt flere ganger." Men jeg hadde hørt på praten til de to som ga seg, så jeg forsto hva det handlet om: "Snart framme".
Det er ikke så reint få av dem som har planlagt å gå til Finisterre etter Santiago, som ikke gjør det. De opplever at de er mentalt ferdige når de er i Santiago. De er framme.
------------------
Kreative måter å tørke klær på - på en litt mindre fryktelig dag.
Ingen tørk her!
Med en ekstra bærepose rundt livet i håp om å holde fuktigheten ute.
----------------(10.05: Jeg lover at fortsettelsen skal bli bedre. Nâ har jeg avtale om â ut â spise middag i solen....)
Abonner på:
Innlegg (Atom)