Siste grinda

Så skulle svigermor Margit dø mens jeg gikk her. Det oppleves litt meningsløst å fortsette å gå, og jeg lurer på hvorfor jeg gjør det. Men flyet mitt går fra Malaga på lørdag, og jeg fullfører derfor.

Disse dagene jeg har visst at hun har vært syk, og nå da hun er dø, har jeg hatt god tid til å tenke over de 37 åra jeg har kjent henne. Mange bilder, situasjoner og hendelser har dukket opp i minnet.

Jeg ser henne fra et bilde fra bryllupet vårt. Mørk i håret. I en vårgrønn drakt. Knapt 55 år gammel og allerede enke i to år.

Jeg ser henne leke med ongane våre - engasjert. Jeg hører Kjetil, 7-8 år gammel. Han sitter og blar i et billedalbum sammen med en kamerat, peker på et bilde og sier: "Dette er bestemora mi. Hun har jeg mye morro sammen med."

Jeg hører henne fortelle - fra Tresfjorden, Øvrebøen, setra og Sekken - fra sykepleien og krigen. Hun var en god forteller og jeg likte å høre på henne.

Nâ er veien gått. Et langt liv er levd til endes. Siste grinda er lukket. Jeg lyser gjerne fred over min svigermors minne.

Vinden har sin sti å vandre, bølgen har sin vei å gå,
vår og sommer, høst og vinter skifter i det minste strå,
gledens tid og sorgens time har sin bolig i hvert sinn.
Lovet være Han som åpnet første le og siste grind.   (Skjæraasen)