Utrolig

Utrolig: Da jeg hadde skrevet innlegget mitt om å åpne og lukke grinder, på biblioteket i A Gudinã, gikk jeg tilbake til herberget for å hvile en times tid før jeg gikk ut for å spise middag. Jeg klatret opp i overkøya, som var blitt min lodd denne natta, og var på vei ned i soveposen. Da hører jeg en stemme rope tvers over den store sovesalen med 24 senger: "Bjorg! Bjorg! It is you? It is really you!!" Det var Marie, som jeg skrev om at jeg gikk fra på langfredag og aldri skulle se igjen, fordi hun skulle tilbake til Paris noen dager senere.

Fra herberget i A Gudinã

For å gjøre en lang historie kort: Marie reiste hjem og klarte ikke bli der. Hun ordnet en masse på noen dager, fikk seg fri og var tilbake på vandringen etter 10 dager. Der prøvde hun å regne ut hvor langt vennene hennes hadde kommet, og ventet på australske Don. Meg regnet hun ikke med å treffe. Det var for usikkert hvor langt jeg var kommet. Men der var vi altså. Don har vi ikke sett, men vi har hørt fra andre at han trolig er en dag eller to bak oss.

Marie foran meg i skodda i et "lyst" øyeblikk

De polske damene og Marie. Vi var våte, og vi frøs.

Så på tirsdag vandret Marie og jeg etter hverandre over høydedraget der det er en av de vakreste utsiktene til begge sider på hele ruta - i tykk skodde - uten å se stort mer enn 100 meter. (Det åpnet seg en gang.) Det var sur skoddevind og regnbyger i tillegg. Etter to mil, tok fire vandrere en drosje. Vi andre vandret videre.

Skodda lettet, og i lette regnbyger og med utsikt gikk vi ned den vakre dalen til Laza med vakre busker som blomstrer i gult og hvitt og lilla. Da vi var nede på sletta sa Marie: "Dette har vært en god dag." Jeg: ??? "Vi har klart å gå 36 km. Jeg har aldri gått så langt. Vi fikk den vakre vandringen ned dalen. Det fikk ikke de som tok drosje." Jeg prøver å lære.

I går gikk jeg alene hele dagen. Det var en grei dag. Forventningene til vær er ikke så store lenger. Lette regnbyger og litt vind er greit. Møtte Marie på veien inn til Villar de Barrio. Hun sa: "Dette har vært en god dag." Jeg: ??? "For det er ikke så kaldt som i går og vi hadde bare 20 km å gå."Jeg prøver å lære.

I låvedøra

I dag har vi gått sammen de 14 km som var dagens etappe i pøsregn - og pratet. Vi reddet oss inn i en låve en gang. Midt på kom vi til en liten landsby. Vannet var på vei inn på kroppen både her og der. Håpet veldig på en bar, men regnet ikke med at det var noe slikt der. Det var en for liten plass. - Ei dør på gløtt. En bar! Vi smetter inn. To drukna katter. Våte til skinnet. Vannet renner av oss. Før vi har ønsket oss noe som helst, sier den gamle dama bak disken: "O Madre Mia!" og forsvinner ut på kjøkkenet sitt. Hun kommer tilbake med en liten strålovn som hun setter ved bordet vårt. Vi må få bli varme. Vi må da få tørke oss litt! Marie står med tårer i øynene. "Ser du Bjorg - alle de gode menneskene vi møter, og alle de små gavene vi får hver dag." Jeg er ikke like klarsynt, men jeg hører hva hun sier. Da vi gikk ut igjen i pøsregnet, sier hun: "For en god dag! Vennlige mennesker! Gode handlinger!" Jeg prøver å lære.

 

En bar, en bar!!! ... og en stråleovn!

Utrolig: Vi møtte Antonio i går; en storvokst spanjol på 39 år. Han går fra hjemmet sitt i sørøst-spania uten sko - 1600 km. Hvorfor? Moren hans var svært syk, og hadde fått beskjed om at hun bare hadde to måneder igjen å leve. Antonio lovet høyere makter at dersom hun ble frisk, skulle han gå barbeint til Santiago. Hun er frisk, og Antonio går i takknemlighet for mora si. I dag kom han plaskende inn på herberget en stund etter oss - uten sko. Vi spurte: Men hvorfor, egentlig? Svaret var enkelt nok: "Jeg har bare en mor - and she is great!" 

Jeg håper at vandringen en en lignelse, og at virkeligheten som lignelsen handler om, er livet. Jeg håper at jeg kommer hjem bittelitt klokere enn jeg dro. Jeg håper at det ikke er som australske Don påsto i en intens debatt vi hadde tidlig på vandringen; at dette bare er "the ultimate ego-trip", og at alle andre forklaringer bare er unnskyldninger for å skjule for seg selv at dette er "the ultimate ego-trip". Jeg håper...