Fötter og fotspor

Jeg har god tid her jeg har kommet tidlig med buss, og kan skrive litt til. I all vår navlebeskuende vandring vet vi mye om hva som skjer i verden, for TV står høyt på overalt. Det var generalstreik i Spania her om dagen, og vi så elendigheten fra de store byene på TV. Ute i provinsen merket vi ingenting. Som en dame sa, da vi spurte om hun hadde åpen bar så vi kunne få oss frokost neste morgen: "Hvorfor skal jeg streike? Hvis jeg stenger baren, får jeg ingen penger. Ingen andre gir meg penger hvis jeg streiker."

Men det navlebeskuende - eller fotbeskuende: Det ble mye latter ved middagen her en kveld, da vi begynte å snakke om hvor opptatt pilegrimen er av føttene sine. Det var ikke den vanlige nærsynte samtalen om vonter, blemmer, betennelser, hva slags sokker osv. Men et humoristisk blikk på dette fenomenet: Vi er så opptatt av føtter! Vi steller og ordner med føttene på grensen til at de er selvstendige individ vi fører samtaler med. "Hvordan er det med dere? Skal vi ta en pause? Trenger dere å luftes litt? Er det vondt noe sted?" Når vi legger oss om kvelden spør vi pent: "Ville dere ha et par sokker på, kanskje?"

Slik er det selvfølgelig fordi føttene er så avgjørende viktige. De skal bære meg kanskje mer enn 1,5 millioner skritt på denne vandringen. Holder ikke føttene, går det galt. Gnagsår er en av farene. Det finnes svært utrivelige utgaver. En bestefar fra Norge som går sammen med barnebarnet sitt, startet med å gå 40+30 km de to første dagene. Det er kanskje ikke det lureste. Han har et stort åpent sår under "poten". Nå har han også vrikket ankelen. Ankler: En sveitsisk dame, som startet i Sevilla, vrikket ankelen den andre dagen, og det viste seg å være brudd. Så lang ble den vandringen. Spanjolen som skrøt av at han skulle gå til Santiago på 25 dager, hinket rundt med et kjempegnagsår to dager etter. Betennelser, ankler, knær og vonde hofter; slikt stopper vandrerne.

Våte føtter nedi her!

Sâ finnes det noen fantastiske historier om støvler som blir stjålet. Da er du også nokså ille ute. Du er helt avhengig av det føttene har på seg. Jeg kan selv huske en marerittlignende drøm fra sist jeg gikk langt. Den handlet om at jeg ikke kunne finne skoene mine.

Sliterne. Ingen fare for at noen har lyst til å stjele disse...

Dette stoppet meg på veien inn til El Real de la Jara: På ei vakker slette med korkeik, står en av de mange steinstøttene som markerer pilegrimsveien, men denne har en plakett. Det er en minneplakett over Jose Luis Salvator. Han regnes som grunnlegggeren av den moderne pilegrimsveien Via de la Plata, og dens åndelige far. Han døde av hjerteinnfarkt i 1995 der denne minneplaketten står. Det skjedde mens han holdt på å male opp de gule pilene som markerer veien. Plaketten har en innskrift som er et sitat fra noe en annen person har sagt. Oversatt blir det omtrent noe slikt: "Dine faste skritt etterlater seg spor, som vil lede andre mennesker på deres vei." Han arbeidet intenst for denne konkrete veien, og tusenvis av mennesker har siden fulgt de merkene han satte.

Men så er det jo like sikkert at veien handler om livet. Det er vel en viktig grunn til at vi går her. Veien lærer oss noe viktig om livet, som setter seg i ryggmargen.

Men vi kan flytte symbolikken ett hakk til. "Veien" og "vandringen" er også metaforer som blir brukt som bilder på livet vi lever. Det er jo det utsagnet på plaketten handler om. Liva menneskene lever setter spor - på den ene eller den andre måten, og noen følger i sporene - enten de er slik eller sånn.

Så når jeg står her midt i livet - eller litt over midten...), er det spor på to plan. For det første satte mange gode mennesker rundt meg spor som jeg har kunnet følge i livet. Noen har gjort livet lettere for meg gjennom de sporene de har satt der de gikk foran meg. For det andre setter jeg selv spor som blir ledende for andre. Noen kommer til å gå i dem. Det er alvoret.


Sâ er jeg ikke lenger unna jobben min enn at Løgstrup randt meg i hu: "Vi har hverandres liv i våre hender." Og der sluttet jeg dagboksnotatene den dagen.

Jeg sitter i Hogar de Majores (Huset for de eldre) som har en maskin midt i baren. Det er støy og liv rundt meg. Nå skal jeg gå å finne meg ettermiddagsmiddag.

Ja, Astrid, du kan lenke. Jeg vil bare ikke at bloggen skal være åpen for all verden.

Dersom noen lurer pâ noe konkret som jeg ikke forteller om, så skriv en kommentar. Jeg liker å skrive. Det hjelper meg til å ordne tankene mine. Ha en fin palmesøndag!

Den mjâ seljestaven

... så snublet jeg og falt.

Jeg henter opp igjen diktet jeg satte inn her rett før jeg begynte å gå.

Styrken -

den virkelige styrken –
har i si hand en stav
som heter svakhet.
Den dagen styrken glemmer
å stø seg til denne mjå seljestaven
da snubler den i en kingeltråd
og brekker lårhalsen.

Det siste jeg skrev sist var at jeg var så glad. Jeg hadde klart en tremil uten at foten protesterte for mye. Jeg tenkte at jeg hadde gjort kloke valg ved å gå korte etapper i så mange dager. Jeg så framover med en viss trygghet og tenkte: Dette klarer jeg nå. Styrke, men uten den veike seljestaven. Jeg hadde vel lagt den litt fra meg. 


Og hvor lenge var Adam i paradis? 1 1/2 døgn. Så ligger man der - på veien - og i livet. Noe slår beina under all selvsikkerheten. Det er mye som skal læres på pilegrimsveien.

Jeg gikk her langs veikanten, og plutselig var det gjort.

Hva skjedde? Omtrent ingenting. Jeg snublet i noe annet enn et spindelvev og brakk hendigvis ikke noe som helst. Jeg snublet i alle fall, og fikk fart framover, og sekken gjorde resten. De av dere som har snublet med ryggsekk, vet hva som skjer. Den kommer i fart og sender deg hodestups i bakken - bokstavelig talt. MEN JEG ER IKKE ALVORLIG SKADET! Jeg landet på ansiktet og kneet, og ser ut som jeg har vært i krigen, og folk snur seg etter meg på gata, men ingenting er brekt og øyet ikke skadet, når jeg bare får det opp igjen, ser jeg godt. Sentro de Salud (helsesenteret) både i Monesterio der jeg kom inn og her i Fuente de Cantos, har stelt pent med meg. De er kjempegreie og gir meg klar beskjed om å gå til senteret i neste by neste dag for å sjekke at alt er bra. Jeg har ikke vondt. Ser bare ikke ut. ... og har lært en lekse til om å ikke tro at man kan være så flink at man har sikret seg. Plutselig ligger man der - både på veien og i livet. I går kveld gikk Marie og jeg ut for å få oss litt mat. Jeg trengte det. Da vi satt ved bordet sa hun: I think you are sexual atractiv with that terrible eye. Didn¨t you see how the men in the bar were looking at you." :)


Et blikk inn i hva som kan skje når en vandrer får problemer: Påâ vei inn til byen Monesterio etter fallet, gikk jeg forbi to som så hvordan det var fatt med meg. De kunne ikke hjelpe meg mye, så jeg gikk alene inn og fant hjelp. Men etterpå hadde de kommet til herberget og fortalt at Bjorg var skadet. Dermed går franske Marie (som er jamngammel med meg) ut for å lete etter meg. Så hun var ikke på herberget da jeg kom meg dit noe senere, plastret og stelt med. Sheidy, som er palestinsk kristen fra Nazareth, byttet ispakker til meg hele resten av dagen. Dorothea, fra Tyskland, fulgte meg bort igjen til helsesenteret for å avklare noe jeg ikke hadde forstått helt. (Hun snakker bra spansk.) Australske Don - som alltid vil gå alene - tilbød seg å gå sammen med meg i dag. Alle var enige om at jeg ikke skulle gå alene. Slik er det også på pilegrimsveien. 

Jeg har ikke gått i dag. Jeg får ikke åpnet øyet. Jeg trenger skikkelig syn på begge øynene, så jeg har dybdesyn og ikke snubler en gang til. Det regner jeg med å ha i morgen. Så den mjå seljestaven...

Vi gâr mot pâske

Vi går mot påske. Opp gjennom alle de små byene, har jeg sett hvordan spanjolene er i gang med forberedelsene til påske - i alle fall en side av dem: De gjør klar plattformene til påskeprosesjonene. Jeg har trodd at disse store innstalasjonene var noe som de oppbevarte fra år til år, og hentet fram til påske, men nå vet jeg bedre. De har mer eller mindre utbygde rammeverk som de så bygger opp, kler og pynter. (Her kommer de med et slikt:)

De blir båret inn i kirkene og der arbeider de med dem: Stolper, baldakiner, et hav av lysestaker, et hav av lys, og så i sentrum den sørgende Maria i de flotteste gevanter eller en av de mange senene fra Jesu lidelseshistorie. Så blir det vel lagt på blomster siste dagen.

Her klargjøres lysestakene

For et par dager siden smatt jeg innenfor en åpen dør og så på hvordan damene pyntet og ordnet med kjole, slør og slep på en Maria. Jeg forstår så pass mye spansk nå at jeg hører at prestene forkynner sentralt nå før påske om Jesu kors, død, frelse og oppstandelse. (Sentralt ut fra et luthersk ståsted, selvsagt!!) Men kirkene er fulle av overdådig pyntede Mariafigurer. Det er interessant.

Mens messen pågår, kommer unge menn og gutter innom (ofte med kjæreste på slep). Presten forkynner og leser messeledd og guttene rusler rundt på sidene; ser på platformene, peker til hverandre, utveksler noen kommentarer. Noen setter seg ned og er med pâ resten av messen, men de fleste går ut igjen. Jeg tolker det slik at det er de som skal bære plattformene. Disse store plattformene skal jo bæres rundt i gatene i flere timer. Det må være litt av en jobb.

Dette er en festdag! Den 10. dagen. Dagen da jeg skulle se om båten (foten) bar. Den første tre-mila er tilbakelagt. Båten (foten) bar!!! Så nå våger jeg å si at dette skal gå bra. Jeg er glad!

Castilblanco de los Arroyos og Almaden de la Plata. Flotte navn på smà byer i går og i dag. Flott vandring i perfekt vandrevær.

Mer rekker jeg ikke å fortelle nå, for jeg skal ut å spise middag med en kar fra Australia og ei dame fra Paris, og det er fem minutter til vi har avtale om å møtes.

Medvandrere!

Samme kveld: Så var de her plutselig, medvandrerne. "Alle" begynner i Sevilla, og her i Guillena ser vi hvem som er på veien med oss. Nå er vi 10 på herberget. Herberget er nytt og fint, 20 senger fordelt på tre rom. Så nå har jeg rullet ut soveposen og funnet mitt eget tynne, lette håndkje for første gang på turen.

Her er det internasjonale klientellet: 2 franske ektepar (det ene paret snakker bare fransk og det andre paret har spansk som fremmedspråk. Så det blir knoting.) 1 fransk dame (som snakker udmerket engelsk). Jeg satt i en park og så plutselig en hatt og en ryggsekk, og ble så glad at jeg sprang etter henne. 1 australier. 1 nederlender (de pleier å snakke både det ene og det andre språket, men han her snakker verken det ene eller det andre språket). 1 spanjol (som skryter av at han skal gå til Santiago på 25 dager). 1 tysk dame. Jeg.

Australia, (Frankrike i bakgrunnen), Tyskland og Frankrike

Vi knoter og prater på mulige og umulige språk, og det er kjekt. Jeg vet at jeg kommer til å bli dyktig lei av andre vandrere og herbergene innimellom. Men nå var det kjekt!!

Vandringen med andre på veien, er en annen enn vandringen helt alene. Jeg går ikke sammen med noen på dagen, men de er der foran og bak meg et sted. Det kjennes greit nå. Det har vært fin vandring i dag, og det blir like fint i morgen i naturparker på stier/småveier gjennom eikeskog og beitemarker. Men jeg har gått her en gang før og ser nok særlig hvor annerledes det er fordi det er så uvanlig tørt. Det er ikke brunt som om høsten, men det er definitivt ikke grønt som om våren slik Kjell og jeg har sett det tidligere. Buskene med de vakre, hvite blomstene blomstrer, men alt trenger regn. Vi vandrere klarer oss selvsagt godt uten, for vandreværet er fortreffelig!

Til Jakob i Santiago

Takk for kommentarene! Det er veldig kjekt å komme inn her og finne dem. Tror jeg har åpnet for anonyme nå. Meld hvis ikke det er greit.

Jeg er i en liten hvit by på landet som heter Guillena. Jeg vil egentlig ikke være her. Jeg vil gå. Det er en perfekt dag for vandring: lett slør for sola og perfekt temperatur, men så ligger Guillena der da - alt for tidlig på dagen, og det er bare å stoppe. Hvis jeg gikk videre, ville det bli to tremilsdager etter hverandre, og det ville være dumt å få to slike når jeg har gått korte etapper hit. Foten finner seg i dette, men er ikke helt fornøyd, så jeg behøver jo ikke finne på noe tull. Så sitter jeg her da, i denne vesle byen, og da er det flott å kunne gå pâ biblioteket å skrive litt. De fleste byene oppover har et bibliotek med maskiner til allmenn benyttelse.

På en kirkedør:

"Hvis du vil snakke med Gud, trenger du ikke mobil. Slå den av."

Jeg er inne på ruta jeg kjenner fra tidligere, Via de la Plata. Det er navnet på den gamle romerveien som går opp gjennom hele Spania og som jeg skal følge til et stykke etter Zamora. Det er to kulturer som særlig har satt spor etter seg her sør i Spania - romerne og maurerne. De første (romerne) bygde ifølge Kjell for framtida. 2000 år etterpå kan vi fortsatt se solide spor etter dem. Dere som har sett på billedvideoen til forrige innlegg, har sette fra Italica - romerbyen ved Sevilla. Flere steder oppover går vi på brostein som romerne la, og har milepælene deres langs veien. Selve symbolet til Via de la Plata er en romersk triumfbue som står ute i det store ingenting lenger oppe. Maurerne (muslimer) var her i mange hundre år; 550 år ca her i vest og to hundre år mer i Granada. Mange av byene i sør har borger på toppene fra denne tiden.

Her skal jeg over, ja...

Fremdeles har jeg ikke sett andre vandrere, men her i byen er det første herberget, og da håper jeg det vil være andre. Kan godt tenke meg det nå. Det er litt rart å gå så lenge så pass alene. Men det oppleves faktisk helt greit.

Vandrerne er gjerne kjennspake. De går i typiske turklær, med bukser som kan deles, litt tykke sko eller støvler, ofte en hatt for sola, og med sekk - selvfølgelig. På sekken har mange et skjell. På bildet her ser dere sekken min med skjellet og min vesle medvandrer (som ikke går så mye akkurat). Denne gangen har jeg ikke skjellet med meg. Det ble vraket for vekta, men den vesle kameraten min holder stødig på et bittelite, vakkert skjell fra stranda i Vlissingen.

Skjellet er symbolet for vandrerne på veien til Santiago de Compostelle, fordi det er symbolet for apostelen Jacob, som har "stedet" sitt i Santiago de Compostella. Kirkene som kalles Satiagokirker er altså kirker for apostelen Jacob. Det er hans skrin vi går mot, egentlig, men for mange moderne vandrere er det veien som er målet - og samtidig er det noe forunderlig ved at veien er best når den har et mål.

I middelalderen skal det på det meste ha vært nærmere 500 000 som gikk, så når man nå mener at det begynner å bli farlig mye folk på hovedruta fra øst til vest oppe i nord, så er det ennå ganske langt igjen dit.

Fra en varmere vandring

Folk spør hvor rutene begynner. De begynner jo egentlig ikke noe sted. Går du ut av døra hjemme, begynner ruta der. Men noen ruter tegnet seg klart, og hovedveien i nord (den som kommer fra Frankrike, går vestover i nordspania og kalles den franske rute) kan nesten sies å ha blitt til med byer og det hele, gjennom vandringene. Her sørfra gikk man altså romerveien.

Pâ ruta i nord - hovedruta - møtte vi ofte vandrere som vi forsto hadde et reellt religiøst mål hos apostelen i Santiago. Det var fint å få innblikk i fortellingene om hvorfor de gikk. Mange gikk da for å takke for noe, eller fordi de stod ved et vendepunkt i livet. Ikke så få gikk for å takke for at livet hadde tatt en positiv vending etter at de på ulike vis hadde opplevd svært krevende ting. De egentlige botsvandrerne tror jeg ikke vi har oppdaget noen av. Her på denne ruta sørfra ser det ut til å være mindre av slikt. Her er mere av det jeg kaller "long distance walkers". Men så er det jo det at man aldri egentlig vet hva som rører seg hos folk. 

 Dette ble mye generelt om vandringene, men jeg har altså god tid her i dag. Etter Sevilla er jeg litt kjent, og dessuten er jeg over i noe helt annet når det gjelder merking og guide. Nå er det slutt på det litterære språket i den spanske guiden som kunne finne på å si "fortsett så vandringen i den retningen du har hatt" i stedet for å si "ta til høyre". Dermed bar det jo ut i olivenlundene på lykke og fromme for meg. Nå er jeg over på en tysk guide med tysk presisjon. Nydelig! Når merkinga også er mangedoblet, er dette en drøm, og jeg har som et håp at jeg er ferdig med å gå meg vill.

Ute skinner sola og bibliotekaren begynner kanskje å bli litt lei av at jeg opptar en av tre maskiner så lenge, men det var en god måte å bruke litt tid her. Nå får jeg gjøre som Klatremus, og gå ut å se om det hender noe godt. I går trodde jeg at jeg skulle ha det ganske kjedelig, og så hadde jeg en ganske spennede ettermiddag i den lokale kirken, der jeg satt i flere timer å så folk komme og gå og kysse den lokale Maria-satatuen på hånden og be sine rosenkranser.

Av jord er vi kommet

... men først litt om å gå inn i en storby: Å gå inn i storbyene - eller ut av dem - kan være litt av en prøvelse. Det tar lang tid. I dag gikk det veldig greit og smertefritt inn i Sevilla - som virkelig er en storby. Vet ikke hvor stor. Det trasige er dersom man går i det uendelig gjennom industriområder og forbi verksteder, bilforretninger og varehus. Her var det fint; rett inn i bebyggelsen. Det tok meg to timer fra jeg begynte til jeg var her ved hotellet som ligger svært sentralt rett ved katedralen. Noen vandrere hopper over dette og tar buss eller bane inn og ut av de store byene, men dersom veien er et bilde på livet, så tenker jeg at det er jo ikke bare blomsterenger i livet, og da hører vandringene inn og ut av byene med.

Her var det mye å se underveis; gateselgere av alle slag. Boder der de solgte levende snegler til middagen din. Mens handelsmennene øste opp, måtte de stadig dytte ned fra kantene ivrige individer som søkte friheten utenfor kassene. Mange steder solgte folk vill aspargues som de sikkert hadde vært ute i terenget og plukket. Kjell og jeg lærte oss i fjor hva det var, da vi møtte en mann som var ute og plukket inn til lunsjen sin. Du kunne også få kjempestore jordbær som lå i store kasser. De ble øst opp i poser for 1,5€ for kiloen. Ser veldig flott ut, men er litt harde og dermed ikke noe å ha for oss nordboere som vet hva jordbær kan smake. Disse smaker omtrent ingenting.

Katedralen i Sevilla

Av jord er vi kommet: Vi er avhengige av det som vokser opp av jorda. Til daglig går vi i butikken og kjøper det vi trenger, og når Tine ikke kan levere oss smør, kaller vi det smørkrise. Men det er det tynne jordsmonnet som dekker denne kloden vi er avhengige av; enten vi spiser produktene direkte eller vi spiser kjøtt, smør, melk og egg som andre ledd.

Sakte, sakte - mil etter mil med landbruk. Jeg ser jordtypene, fargen, hvor mye stein det er i jorda, kornet, oliventrærne... Jeg har snekkere og bønder bakover i slekta mi. Den arven "melder" tydelig i meg både når jeg ser flott jordbruk og når jeg ser at vekstene ikke trives. Vekstene har det ikke godt i Spania nå. De mangler det grunnleggende - vann. Det har hengt mørke skyer over landskapet i hele dag, men det har bare blitt noen få dråper.

Du skal til venstre her

Det ser ut som våronna har stoppet litt opp, for åkrene ligger knusktørre. Jeg har gått i flere kilometer langs en stor høstsådd kornåker i dag. Slike pleier å stå irrgrønne på denne tiden. Nå var hele åkeren på å visne ned. Så har jeg tenkt: Av jorda er vi kommet. Vi er avhengige av den - helt avhengige av den. Er det noe å tenke på, da? Det vet vi da! Gjør vi...

St Jacob paa katedralen i Sevilla

Her en en adresse til en billedvideo fra vandringen jeg skal gjøre de neste dagene. Det er ikke så grønt nå. Dette er tre uker senere og på en grønnere og våtere vår:

http://www.youtube.com/watch?v=2uGBtTJNyYE

Å gå seg bort

Jeg hadde ikke tenkt å skrive i dag. Det er en veldig fin ettermiddag, og jeg er litt sliten. Har gått noen kilometer mer enn planlagt i dag, for - ja - jeg gikk meg vill. Men så måtte jeg finne ut hvor hotellet mitt i Sevilla egentlig lå, og da kan jeg like godt skrive litt. Sevilla er liksom ikke en by der man leiter rundt etter ting på må få.

Jeg var i grunnen mest spent på om jeg fant veien ut av Utrera i dag tidlig. Det var ikke piler i byen og jeg hadde bare beskrivelsen i den spanske guiden. Den sa "tre rundkjøringer og så ut til høyre". Der skulle en gate føre til den veien og de jordveiene jeg skulle følge hele dagen, og da sier det seg vel selv at det handler om å treffe eller ikke treffe i det hele tatt og eventuelt strande dagens prosjekt. Jeg tellet og tellet rundkjøringer. Det var en hel haug av dem! Jeg aner fremdeles ikke når de begynte å telle til tre. "Vær så snill! Gi meg en gul pil!" Men nei... Så plutselig var den der på stolpen foran meg. Ut til høyre bar det, og jeg vandret glad et par timer. Trodde det skulle være åpne marker i dag også, men det var olivenlunder i dag, så kom markene etterhvert. Til slutt skulle jeg komme til en T (dvs veien ser slik ut: T) og ta til venstre. Greit. Piler hele veien. Så sa guiden noe på den håpløse blomstrende måten som ikke akkurat er presis. Den sa noe slikt som at jeg måtte gå rundt noe og så fortsette i samme retning. Ja vel? Samme retning som hva? Som den veien jeg hadde gått i et par timer eller som den veien jeg hadde gått et par hundre meter? Noe sa meg at jeg skulle ned en vei til høyre, men der var ingen piler uansett hvor mye jeg lette. Nei vel. Da får jeg fortsette rett fram. Det ble ikke noen flere piler der heller. Langt ute i olivenlundene uten utsikt i noen retning var jeg overbevist om at dette hadde i hvert fall blitt feil. Men snu var litt håpløst, så jeg fortsatte rett fram med håp om å støte på en vei til slutt. Det gjorde jeg - en hovedvei. Ta den til høyre til en ny hovedvei og dermed i retning mål.

... og hvor skal man nå...?

Hvorfor skrive så mye om dette? For dette er desverre også noe som skjer på vandringen; heldigvis ikke ofte, men det måtte vel skje på denne ruta til Sevilla, der det er så som så med merkingen. Kjell og jeg har vært ute og vandret på kryss og tvers i olivenlunder før... Det ble noen kilometer ekstra, og mye trasig vandring på asfalt langs hovedveier i stedet for på grusveier over åkrene, men her er jeg i Alcala de Gaudaira.

Her skal være et herberge hos noen munker som driver sosialt hjelpearbeid, men da jeg til slutt fant en dame som kunne forklare meg veien, var det ennå 20 min å gå ut av byen i en annen retning, og da ga jeg opp det prosjektet. Dumt! Hadde i grunnen på litt underlig vis sett fram til å rulle ut soveposen min og kjenne at jeg var i gang med den delen av prosjektet også, men da blir det om noen dager.

Hörte på hotellet i går at det hadde vært en vandrer der dagen før og her i dag sa dama i resepsjonen at det hadde vært ei jente som gikk alene i forrige uke. Så her er andre, men jeg har ikke truffet på noen. Er veldig spent på hva som skjer nå etter Sevilla. I den vesle byen som heter Guillena vil det vise seg. Der er bare noen få rom på en bar og ellers bare herberget. Spennende!

Dersom noen har god tid og er interessert i dette underlige fenomenet som heter moderne pilegrimsvandringer skrev Einar Lunga en interessant artikkel på bloggen sin for noen uker siden. Her er adressen: http://einarlunga.wordpress.com/2012/03/09/hvorfor-blir-vi-pilegrimer/
Han skriver forresten en masse om mye interessant.

Fra Sevilla heter altså ruta Via de la Plata. Her er et kart:

Nå er det på tide å komme seg ut å se på denne byen. Den har maurisk borg (som dere ser ovenfor)og en dragebro...
 

Langsomheten

Takk for hilsener. Jeg kommer rett fra kveldens messe, men har med meg i tankene en gammel prest fra to dager tilbake. Det er mange gamle prester i den katolske kirke i Spania. Hvordan skal det gå med tiden? Men denne gamle presten følger meg i tankene. Da messen begynte kom han stavrende inn. Han måtte nesten ha hjelp for å komme seg til alteret. Så begynte han å snakke, og det gikk veldig langsomt. Han leste evangelieteksten fra Johannesevangeliet og messeleddene så seint at jeg forsto omtrent alt han sa. Så delte han ut nattverden sakte og omstendelig, og så skikkelig på hver og en. Så måtte han faktisk ha hjelp for å komme seg derfra. Langsomt, langsomt. Han var ferdig med å snakke fort i livet, men ikke ferdig med å dele ut livets ord og livets brød til menneskene.

Det er Marias uke nå før påske

Så har jeg i to dager gått sakte, sakte over en uendelig jordbruksslette, der markene strekker seg ut i det uendelige, og tenkt på ham. Dette (ruta opp til Sevilla) sies å være Spanias flateste rute. Selv om jeg egentlig ikke går så sakte, tar det time etter time å komme seg til et punkt man kanskje har sett siden morgenen; grønne marker, jord som venter på vekstene dette året, mange kilometer på en grusvei langs en stor vanningskanal. Hvorfor? Det er som sagt mange svar på det, men et av de sentrale svarene er langsomheten. Det tar lang tid å krysse et stort land til fots. Det tar to måneder.

Så vil noen tenke som svogeren min, da jeg fortalte om turen: "Du får vel tenkt ferdig, da." Nei, jeg får nok ikke det, håper jeg, for det er dette med langsomheten. Litt etter litt regner jeg med at tankestrømmen gjennom hodet vil falle til ro. Det blir ikke de store tankerekkene. De stopper opp. Tilbake er de "små" tankene i korte tankesetninger om de nære tingene; de få viktige og elementære tingene i livet. Du får dem i ryggraden etterhvert når langsomheten varer så lenge.

Først menneskene; mine næmeste som er så langt borte, men blir så nær. Så grunnelementene i livet: Sol, vind, jord, grønne marker, blomster, regn, fuglesang, gresshopper; mat når vandringen er over for dagen, helse, føtter som bærer meg, søvn i en enkel seng.

Det er fordi det går så seint at dette fester seg som grunnelementene i tilværelsen. Jeg kommer til å huske den gamle presten lenge, tror jeg. Han viste meg noe viktig i all sin skrøpelighet; hemmelighetene som ligger gjemt i langsomheten.

Folkeliv på plazaen i Utrera på kvelden

Jeg har kommet til Utrera - en fin by. Det var internett like rundt hjørnet for hotellet. Så da benyttet jeg sjansen. Vandringen de to siste dagene har altså vært god. I morgen venter en dag til med samme sort: Jordbruksland så langt øyet rekker og så en fin liten by, da den siste før Sevilla. Været er perfekt for vandring, iskaldt om morgenen, fort varmere, men ikke for varmt. Foten ser ut til å forstå at det er dette den skal holde på med nå. Den melder at den er der, men skaper ikke trøbbel. Mer venter jeg ikke av den slik det har vært i vinter. Jeg er tilfreds - veldig tilfreds.

Astrid: Klem de små fra meg.
Diccon: Her ville du blitt arbeidsløs. Fire kvelder med messe uten en tone sunget, men med musikk på CD under nattverden! Det er stusselig. Vi har litt å ta vare på vi også.

Mørket har senket seg ute. Det er på tide å finne rommet sitt. Det er best å gå fra morgenen og dermed viktig å komme seg tidlig ut. I dag var jeg på veien ti på åtte.

För vandringen tar til

Det er tidlig formiddag og jeg går bare å venter på dagens eneste buss ut til en liten by som heter El Cuervo. Den går kl 11. Derfra skal jeg gå dagens etappe. Jeg har gjort det slik at jeg har delt første vandringen i to, tar buss over den tredje som ikke kan deles, deler den fjerde i to, tar tog over den femte som ikke kan deles. Da kan jeg gå i åtte dager uten å komme over to mil. Nå er første bud: alt for en god venstre-fot! Håp! Håp! Den tiende dagen kommer den første tre-mila. Da bør jeg være klar for den.

Når dagens vandring tar til har man gjerne hatt et visst morgenrituale. Det tar litt tid å bli klar; lenger enn man skulle tro, kanskje. Alt må være så nøyaktig pakket, og ligge på sin plass. Beskrivelsene i guiden eller på løse papirer må være lett tilgjengelig. Vannflaska må være på plass. Jeg har min hengende i belte på sekken. Har jeg husket å smøre meg med solkrem? Er fotoaparatet på plass i beltet?

De fleste steder man overnatter er det ikke frokost. Her på ruta øSevilla er det ingen herberger (kanskje ett på siste stedet; vil vise seg). Så når alt er pakket og sekken henger på ryggen, er rutinen gjerne å gå ut av døra der man har sovet... og inn på nærmeste bar... Der går det nemlig an å få frokost. "Tostadas" (ristet loff/halve rundstykker o.l.) med smør og syltetøy og kaffe i alle utgaver. Så når man sitter der med tostadas der smøret smelter og et glass/en kopp med kaffe med melk, da er dagen god og man kjenner seg klar til å ta fatt.

Hva er vandringen egentlig? Den er så mangt. Noe kommer jeg vel til å fortelle etterhvert. Disse to første dagene har vært svært ulike. Den første var veldig fin. Ut av byen og så gjennom en naturpark på grusvei/sti gjennom pinjeskog, og så på grusvei over store, åpne lyngmarker som nok er våtmark endel tider på året. Det er bra vandring. I går var det fin vandring på grusvei over et høydedrag først, med utsikt helt tilbake til Cadiz. Men så var det kilometer på kilometer på servise-veien langs motorveien, og det er av de mere stusselige utgavene av vandring. Her var heldigvis en del grusvei. Slik vandring er gjerne en av ulempene ved å nærme seg en større by.

Jeg er altså så langt helt alene. Var spent på om det ville virke skremmende og skummelt, men så langt er det ikke det. Det er helt greit. Ser fram til dagens vandring som går mellom to små byer - El Cuervo og Lebrija. Sola skinner og den voldsomme vinden som avsluttet dagen i går, har stilnet. Jeg er klar. Bussen venter.

Gikk hit til Lebrija

Fint med en kommentar eller to fra noen. Ser spent når jeg åpner bloggen.

Piler og piler, fru Blom...

Kanskje blir det slik at jeg skriver mest nå til å begynne med, mens vandringene er korte og byene så pass store at det er steder med internet. Vi får se.

Her er jeg i alle fall i Jerez de la Frontera, etter å ha ruslet sakte litt lenger enn i går. Alt vel. Jerez er en by med en viss størrelse. Den har kjempestore bodegaer og er kjent for sherry og brandy. Den er så pass at det er en god del turisme her. Folk er på smaketur. Det ble snakket både engelsk og tysk rundt meg mens jeg spiste middagen på en av plazaene i dag.

Jeg skrev i går at det var piler fra Cadiz til Santiago. Det er en sannhet med modifikasjoner! På denne første delen opp til Sevilla er det så som så her og der, særlig i byene der man trenger dem mest. Jeg var advart, og har printet ut google-kart over byene, der jeg har prøvd å tegne inn ruta ut fra den spanske internet-guiden jeg har. Det har vist seg å være svært nyttig! I Puerto Real der jeg startet i går, så og så jeg etter piler, men ingen var å se. Heldigvis visste jeg hvor jeg skulle (når jeg først fikk snudd meg i riktig retning).

Første pila!

Jeg spurte på turistinformasjonen da jeg fant fram til dem, og hun kunne fortelle meg at det var TRE piler gjennom byen! Da skal du ha ganske god stedsans, når eneste andre støtte for en nordboer med lett frynsete spansk, er det blomstrende språket i en spansk guide! Jeg har takket google-maps i mitt stille sinn flere ganger allerede.

Her i Jerez skal det sies at det har vært eksemplarisk. Det var bra, for her er det motorvei og store veisystemer å navigere i til fots. Det har gått veldig bra. Litt for stor by å bare gå inn i for å finne et sted å sove, men det gikk det også. Bor på en Pension. Det er gjerne det rimeligste, men slett ikke det dummeste når det er bra. Denne er bra!

Jeg er solbrent på nesen. Været er fint. Temperaturen like så. En pistrende vind gjør at det har vært vær for jakke hele dagen. Under har jeg bare ull; en tynn kortarmet og en tynn langarmet. Det er et eksperiment å gå med bare ull. Bomull er tyngre å bære, transporterer svette dårligere og er ikke noe bedre i varmen heller.

Det har ikke vært en eneste annen vandrer å se. Det har jeg ikke tenkt at det ville være heller. Det blir fra Sevilla etter helga. Spennende! Foreløpig er det greit å være alene.

Jeg begynte på noen ønsker og ikke ønsker i går. Her er noen flere:

- Jeg ser fram til morgenlyset som kommer sakte sigende - hvis jeg har kommet meg tidlig nok opp og ut.
- Jeg ser fram til vennlige og hjelpsomme spanjoler som er stolt av denne ruta si, og ikke lei av vandrerne, fordi det ikke er så mange som går Via de la Plata. (Det blir etter Sevilla. Her ser det ikke ut til å være mange som vet om ruta i det hele tatt. Jeg har ikke møtt noen. Men vennlige og hjelpsomme er de. )
- Det er et høydepunkt på dagen å gå ut og spise Menu del Dia (tre enkle retter med vin/vann og brød) etter vandringen for dagen. Enten "comida" på ettermiddagen (helst det, men da må jeg være i mål seinest i tre-tida) eller "cena" om kvelden (fra åtte, hvis jeg er heldig).
- Jeg ser fram til påske, Semana Santa!!! Prosesjonene er en opplevelse. Kanskje de helt enkle i de små landsbyene er den største opplevelsen. Skriv inn Semana Santa på You Tube for den som ikke vet hva dette er.
- Jeg har allerede begynt på en ting jeg er glad i: Gå til messe på kveldene. (Skriver så fort jeg kan nå for jeg skal på messe kl. 19.)

Messe er ikke en varemesse, men gudstjenesten som de fleste steder på en viss størrelse har hver kveld. Da er det nattverd, og det blir på en veldig spesiell måte mat for vandringen. Nattverd flere ganger i uken er uvant for lutheranere, men fint. Egentlig sier katolikkene at vi ikke-katolikker ikke skal gå til deres nattverd, men jeg går så lenge ingen vet at jeg ikke er katolikk. Er det noen som av en eller annen grunn vet det, går jeg ikke.

Så har jeg jo et pilegrimspass som skal stemples hver dag. Det er også kjekt å få gjort i kirken. Akkurat der har jeg en viss frimodighet. Jeg går fram med passet mitt etter messen, smiler pent, og ber svært høflig om et stempel. Kan aldri huske at jeg har fått nei noen gang.

Kanskje jeg forteller mer om pilegrimspasset senere. Nå må jeg gi meg for å rekke messen. Nå har jeg skrevet mye, men jeg har jo ikke noen å snakke med så...

Så er jeg i gang

Jeg går! Nå i ettermiddag har jeg gått og gått rundt i denne byen, Puerto de Santa Maria, for å finne et sted å sende denne meldingen: Jeg er i gang! Endelig lyktes jeg. Jeg har ruslet sakte, sakte 12 km i dag. Har aldri gått så seint og så kort, men nå er hovedprosjektet å få stabilesert foten. Det kommer dager nok da jeg kan gå langt, håper jeg. Så langt protesterer foten ikke noe vesentlig.

Santiago-kirken i Cadiz

Kom til Cadiz midt på dagen i går, og begynte å lure på om dette kunne være en vanlig søndag i byen. Det var trafikkaos og masse folk på vandring mot sentrum. Litt etterhvert samlet jeg sammen denne informasjonen: 19. mars 1812 ble den spanske konstitusjonen underskrevet. Dette skjedde i Cadiz. (som på Eidsvoll 17. mai to år senere med andre ord.) Så der var jeg, midt i 200-årsjubileet.... Presidenten var på plass i går, og i dag kom kongen og dronningen. De har aldri vært i byen før. I ettermiddag har jeg sett hele styret på spansk TV. Jeg fikk også med meg den første prosesjonen gjennom gatene før jeg dro i dag tidlig. Ganske komisk egentlig - at jeg havnet oppi dette. Som å tilfeldigvis ha bestilt overnatting på Eidsvoll fra 16. til 17. mai 2014 - med litt flere hoteller på Eidsvoll, vel å merke.

Cadiz er en vakker by, klumpet sammen ute på den vesle landtunga i havet.Nå var den selvsagt pyntet opp til jubileet, men fin uansett. Det sies at det skal være Europas eldste by. Fønikerne annla en handelsplass her - en gang i gammeltestamentlig tid.

Men så har jeg altså forlatt Cadiz. Tok buss til Puerto Real og startet de 1250 km vandring med å være retningsvill å gå i stikk motsatt retning. Plutselig gikk det heldigvis opp for meg at jeg hadde sola faretruende rett fram - øst. Full helomvending og vestover - i saaakte tempo...

Veien er merket med gule piler - helt til Santiago de Compostella...

Nå er jeg her i Puerto Santa Maria og det er litt slik som Klatremus: Han gikk ut for å se om det hente noe godt. Jeg går inn i en by for å se om det hender noe godt på overnattingsmarkedet. Har sjekket hvilke store og små steder som har overnatting, og har gjerne noen navn på noen, men her gikk jeg bare inn og spurte på første og beste hotel. Der var fullt, men et Hostal oppe i gaten ble annbefalt, og så bor jeg herskapelig for 29€.

Hva er det jeg skal, egentlig? Vet ikke sikkert. Her er noe:
- Jeg ser fram til å gå i timesvis på forlatte grusveier som strekker seg ut i det uendelige mellom vinranker og oliventrær mens hodet tømmes for tanker.
- Jeg ser fram til å se igjen "vegg-til-vegg" blomstringen i Extremadura.
Jeg er spent på å bli kjent med andre vandrere. Hvem kommer til å være der på samme tid som meg?
- Jeg ser ikke fram til å bli gjennomvåt på sipete regndager, og finne ut at det jeg har i sekken er vått også.
- Jeg er spent på om jeg i løpet av vinteren har fatt spansk-kunnskapene opp på et elementært nivå, slik at jeg kan kommunisere litt med hele setninger. Det ser slik ut, faktisk.
- Jeg er mest av alt spent på foten min. Foreløpig hyler den ikke.

Mer siden...

                                                                     Pueto Real

Nå er det like før...

I forrige innlegg for snart 3 måneder siden, har jeg skissert de grove trekk i planene mine. Nå er det noe over en uke til jeg drar. Av prinsipp skriver jeg ikke datoer. Det er vanskelig å konsentrere seg om andre ting. En drøm nærmer seg realisering. Om drømmen også blir oppfylt, avhenger mye av hvordan foten min har tenkt å oppføre seg. Den er ikke helt god. Den kan velte hele lasset. Prøver å trøste meg med at jeg hadde en liten betennelse i den samme foten da jeg startet på den første lange vandringen min, og da gikk jeg det av meg. Har gjort om på de opprinnelige planene mine, slik at jeg kan holde korte etapper i 8 dager i strekk til å begynne med. Da har jeg gjort det jeg kan. Etter det er det ikke mulig å gå kort lenger. 

For å huske hva som er viktig oppi alt dette fokuset på denne foten som ikke helt vil, har jeg med meg et dikt av Hans Børli, som Per Arne Dahl siterte i Vårt land for noen dager siden:

Styrken -

den virkelige styrken –
har i si hand en stav
som heter svakhet.
Den dagen styrken glemmer
å stø seg til denne mjå seljestaven
da snubler den i en kingeltråd
og brekker lårhalsen.

Jeg lander i Malaga og overnatter, tar buss eller tog til Cadiz og har en ettermiddag til å få det første stempelet i pilegrimspasset, kanskje få litt kart og noen råd hos turistinformasjonen og se byen. Morgenen etter skal jeg være i gang å gå. De første seks dagene fra Cadiz til Sevilla kan jeg ikke regne med å møte andre vandrere. Det vil i tilfelle være rein bonus. Ruta er svært lite gått, og mars måned er tidlig. Fra Sevilla vil det være annerledes. Der begynner ruta som kalles Via da la Plata. Der vil jeg møte andre. Hvor mange som starter så tidlig som i slutten av mars, vil vise seg, og hvem jeg vil møte er spennende!

Psykologen Einar Lunga skrev i vinter denne kommentaren til vandringen sin på Via de la Plata i 2009. ”Vi er i begynnelsen av vår 1000 km'ers vandring gjennom Spanias indre opp mot Santiago i nordvest. Et eventyr er i gang. Og det moderne livet rommer ikke for mange slike eventyr der en kan føle seg fri og frank, på egen hånd der en må stole på seg selv og sin kropps kapasitet og sin sjels vilje og robusthet, og der en kan nullstille seg personlig og sosialt, og møte folk uten alle slags ytre distinksjoner og kjennetegn som egentlig er en selv fremmed.”

I Ringenes Herre av Tolkien sier onkelen Bilbo (som hadde vært ute på en stor reise) til nevøen Frodo (som skulle komme til å legge ut på en stor reise): “It’s a dangerous business, Frodo, going out your door. You step onto the road, and if you don’t keep your feet, there’s no knowing where you might be swept off to.”

Jeg har en plan, så får vi se hvordan det går… Jeg skriver ikke noe mer på bloggen før jeg er i gang.