Piler og piler, fru Blom...

Kanskje blir det slik at jeg skriver mest nå til å begynne med, mens vandringene er korte og byene så pass store at det er steder med internet. Vi får se.

Her er jeg i alle fall i Jerez de la Frontera, etter å ha ruslet sakte litt lenger enn i går. Alt vel. Jerez er en by med en viss størrelse. Den har kjempestore bodegaer og er kjent for sherry og brandy. Den er så pass at det er en god del turisme her. Folk er på smaketur. Det ble snakket både engelsk og tysk rundt meg mens jeg spiste middagen på en av plazaene i dag.

Jeg skrev i går at det var piler fra Cadiz til Santiago. Det er en sannhet med modifikasjoner! På denne første delen opp til Sevilla er det så som så her og der, særlig i byene der man trenger dem mest. Jeg var advart, og har printet ut google-kart over byene, der jeg har prøvd å tegne inn ruta ut fra den spanske internet-guiden jeg har. Det har vist seg å være svært nyttig! I Puerto Real der jeg startet i går, så og så jeg etter piler, men ingen var å se. Heldigvis visste jeg hvor jeg skulle (når jeg først fikk snudd meg i riktig retning).

Første pila!

Jeg spurte på turistinformasjonen da jeg fant fram til dem, og hun kunne fortelle meg at det var TRE piler gjennom byen! Da skal du ha ganske god stedsans, når eneste andre støtte for en nordboer med lett frynsete spansk, er det blomstrende språket i en spansk guide! Jeg har takket google-maps i mitt stille sinn flere ganger allerede.

Her i Jerez skal det sies at det har vært eksemplarisk. Det var bra, for her er det motorvei og store veisystemer å navigere i til fots. Det har gått veldig bra. Litt for stor by å bare gå inn i for å finne et sted å sove, men det gikk det også. Bor på en Pension. Det er gjerne det rimeligste, men slett ikke det dummeste når det er bra. Denne er bra!

Jeg er solbrent på nesen. Været er fint. Temperaturen like så. En pistrende vind gjør at det har vært vær for jakke hele dagen. Under har jeg bare ull; en tynn kortarmet og en tynn langarmet. Det er et eksperiment å gå med bare ull. Bomull er tyngre å bære, transporterer svette dårligere og er ikke noe bedre i varmen heller.

Det har ikke vært en eneste annen vandrer å se. Det har jeg ikke tenkt at det ville være heller. Det blir fra Sevilla etter helga. Spennende! Foreløpig er det greit å være alene.

Jeg begynte på noen ønsker og ikke ønsker i går. Her er noen flere:

- Jeg ser fram til morgenlyset som kommer sakte sigende - hvis jeg har kommet meg tidlig nok opp og ut.
- Jeg ser fram til vennlige og hjelpsomme spanjoler som er stolt av denne ruta si, og ikke lei av vandrerne, fordi det ikke er så mange som går Via de la Plata. (Det blir etter Sevilla. Her ser det ikke ut til å være mange som vet om ruta i det hele tatt. Jeg har ikke møtt noen. Men vennlige og hjelpsomme er de. )
- Det er et høydepunkt på dagen å gå ut og spise Menu del Dia (tre enkle retter med vin/vann og brød) etter vandringen for dagen. Enten "comida" på ettermiddagen (helst det, men da må jeg være i mål seinest i tre-tida) eller "cena" om kvelden (fra åtte, hvis jeg er heldig).
- Jeg ser fram til påske, Semana Santa!!! Prosesjonene er en opplevelse. Kanskje de helt enkle i de små landsbyene er den største opplevelsen. Skriv inn Semana Santa på You Tube for den som ikke vet hva dette er.
- Jeg har allerede begynt på en ting jeg er glad i: Gå til messe på kveldene. (Skriver så fort jeg kan nå for jeg skal på messe kl. 19.)

Messe er ikke en varemesse, men gudstjenesten som de fleste steder på en viss størrelse har hver kveld. Da er det nattverd, og det blir på en veldig spesiell måte mat for vandringen. Nattverd flere ganger i uken er uvant for lutheranere, men fint. Egentlig sier katolikkene at vi ikke-katolikker ikke skal gå til deres nattverd, men jeg går så lenge ingen vet at jeg ikke er katolikk. Er det noen som av en eller annen grunn vet det, går jeg ikke.

Så har jeg jo et pilegrimspass som skal stemples hver dag. Det er også kjekt å få gjort i kirken. Akkurat der har jeg en viss frimodighet. Jeg går fram med passet mitt etter messen, smiler pent, og ber svært høflig om et stempel. Kan aldri huske at jeg har fått nei noen gang.

Kanskje jeg forteller mer om pilegrimspasset senere. Nå må jeg gi meg for å rekke messen. Nå har jeg skrevet mye, men jeg har jo ikke noen å snakke med så...