Til Jakob i Santiago

Takk for kommentarene! Det er veldig kjekt å komme inn her og finne dem. Tror jeg har åpnet for anonyme nå. Meld hvis ikke det er greit.

Jeg er i en liten hvit by på landet som heter Guillena. Jeg vil egentlig ikke være her. Jeg vil gå. Det er en perfekt dag for vandring: lett slør for sola og perfekt temperatur, men så ligger Guillena der da - alt for tidlig på dagen, og det er bare å stoppe. Hvis jeg gikk videre, ville det bli to tremilsdager etter hverandre, og det ville være dumt å få to slike når jeg har gått korte etapper hit. Foten finner seg i dette, men er ikke helt fornøyd, så jeg behøver jo ikke finne på noe tull. Så sitter jeg her da, i denne vesle byen, og da er det flott å kunne gå pâ biblioteket å skrive litt. De fleste byene oppover har et bibliotek med maskiner til allmenn benyttelse.

På en kirkedør:

"Hvis du vil snakke med Gud, trenger du ikke mobil. Slå den av."

Jeg er inne på ruta jeg kjenner fra tidligere, Via de la Plata. Det er navnet på den gamle romerveien som går opp gjennom hele Spania og som jeg skal følge til et stykke etter Zamora. Det er to kulturer som særlig har satt spor etter seg her sør i Spania - romerne og maurerne. De første (romerne) bygde ifølge Kjell for framtida. 2000 år etterpå kan vi fortsatt se solide spor etter dem. Dere som har sett på billedvideoen til forrige innlegg, har sette fra Italica - romerbyen ved Sevilla. Flere steder oppover går vi på brostein som romerne la, og har milepælene deres langs veien. Selve symbolet til Via de la Plata er en romersk triumfbue som står ute i det store ingenting lenger oppe. Maurerne (muslimer) var her i mange hundre år; 550 år ca her i vest og to hundre år mer i Granada. Mange av byene i sør har borger på toppene fra denne tiden.

Her skal jeg over, ja...

Fremdeles har jeg ikke sett andre vandrere, men her i byen er det første herberget, og da håper jeg det vil være andre. Kan godt tenke meg det nå. Det er litt rart å gå så lenge så pass alene. Men det oppleves faktisk helt greit.

Vandrerne er gjerne kjennspake. De går i typiske turklær, med bukser som kan deles, litt tykke sko eller støvler, ofte en hatt for sola, og med sekk - selvfølgelig. På sekken har mange et skjell. På bildet her ser dere sekken min med skjellet og min vesle medvandrer (som ikke går så mye akkurat). Denne gangen har jeg ikke skjellet med meg. Det ble vraket for vekta, men den vesle kameraten min holder stødig på et bittelite, vakkert skjell fra stranda i Vlissingen.

Skjellet er symbolet for vandrerne på veien til Santiago de Compostelle, fordi det er symbolet for apostelen Jacob, som har "stedet" sitt i Santiago de Compostella. Kirkene som kalles Satiagokirker er altså kirker for apostelen Jacob. Det er hans skrin vi går mot, egentlig, men for mange moderne vandrere er det veien som er målet - og samtidig er det noe forunderlig ved at veien er best når den har et mål.

I middelalderen skal det på det meste ha vært nærmere 500 000 som gikk, så når man nå mener at det begynner å bli farlig mye folk på hovedruta fra øst til vest oppe i nord, så er det ennå ganske langt igjen dit.

Fra en varmere vandring

Folk spør hvor rutene begynner. De begynner jo egentlig ikke noe sted. Går du ut av døra hjemme, begynner ruta der. Men noen ruter tegnet seg klart, og hovedveien i nord (den som kommer fra Frankrike, går vestover i nordspania og kalles den franske rute) kan nesten sies å ha blitt til med byer og det hele, gjennom vandringene. Her sørfra gikk man altså romerveien.

Pâ ruta i nord - hovedruta - møtte vi ofte vandrere som vi forsto hadde et reellt religiøst mål hos apostelen i Santiago. Det var fint å få innblikk i fortellingene om hvorfor de gikk. Mange gikk da for å takke for noe, eller fordi de stod ved et vendepunkt i livet. Ikke så få gikk for å takke for at livet hadde tatt en positiv vending etter at de på ulike vis hadde opplevd svært krevende ting. De egentlige botsvandrerne tror jeg ikke vi har oppdaget noen av. Her på denne ruta sørfra ser det ut til å være mindre av slikt. Her er mere av det jeg kaller "long distance walkers". Men så er det jo det at man aldri egentlig vet hva som rører seg hos folk. 

 Dette ble mye generelt om vandringene, men jeg har altså god tid her i dag. Etter Sevilla er jeg litt kjent, og dessuten er jeg over i noe helt annet når det gjelder merking og guide. Nå er det slutt på det litterære språket i den spanske guiden som kunne finne på å si "fortsett så vandringen i den retningen du har hatt" i stedet for å si "ta til høyre". Dermed bar det jo ut i olivenlundene på lykke og fromme for meg. Nå er jeg over på en tysk guide med tysk presisjon. Nydelig! Når merkinga også er mangedoblet, er dette en drøm, og jeg har som et håp at jeg er ferdig med å gå meg vill.

Ute skinner sola og bibliotekaren begynner kanskje å bli litt lei av at jeg opptar en av tre maskiner så lenge, men det var en god måte å bruke litt tid her. Nå får jeg gjøre som Klatremus, og gå ut å se om det hender noe godt. I går trodde jeg at jeg skulle ha det ganske kjedelig, og så hadde jeg en ganske spennede ettermiddag i den lokale kirken, der jeg satt i flere timer å så folk komme og gå og kysse den lokale Maria-satatuen på hånden og be sine rosenkranser.