Fötter og fotspor

Jeg har god tid her jeg har kommet tidlig med buss, og kan skrive litt til. I all vår navlebeskuende vandring vet vi mye om hva som skjer i verden, for TV står høyt på overalt. Det var generalstreik i Spania her om dagen, og vi så elendigheten fra de store byene på TV. Ute i provinsen merket vi ingenting. Som en dame sa, da vi spurte om hun hadde åpen bar så vi kunne få oss frokost neste morgen: "Hvorfor skal jeg streike? Hvis jeg stenger baren, får jeg ingen penger. Ingen andre gir meg penger hvis jeg streiker."

Men det navlebeskuende - eller fotbeskuende: Det ble mye latter ved middagen her en kveld, da vi begynte å snakke om hvor opptatt pilegrimen er av føttene sine. Det var ikke den vanlige nærsynte samtalen om vonter, blemmer, betennelser, hva slags sokker osv. Men et humoristisk blikk på dette fenomenet: Vi er så opptatt av føtter! Vi steller og ordner med føttene på grensen til at de er selvstendige individ vi fører samtaler med. "Hvordan er det med dere? Skal vi ta en pause? Trenger dere å luftes litt? Er det vondt noe sted?" Når vi legger oss om kvelden spør vi pent: "Ville dere ha et par sokker på, kanskje?"

Slik er det selvfølgelig fordi føttene er så avgjørende viktige. De skal bære meg kanskje mer enn 1,5 millioner skritt på denne vandringen. Holder ikke føttene, går det galt. Gnagsår er en av farene. Det finnes svært utrivelige utgaver. En bestefar fra Norge som går sammen med barnebarnet sitt, startet med å gå 40+30 km de to første dagene. Det er kanskje ikke det lureste. Han har et stort åpent sår under "poten". Nå har han også vrikket ankelen. Ankler: En sveitsisk dame, som startet i Sevilla, vrikket ankelen den andre dagen, og det viste seg å være brudd. Så lang ble den vandringen. Spanjolen som skrøt av at han skulle gå til Santiago på 25 dager, hinket rundt med et kjempegnagsår to dager etter. Betennelser, ankler, knær og vonde hofter; slikt stopper vandrerne.

Våte føtter nedi her!

Sâ finnes det noen fantastiske historier om støvler som blir stjålet. Da er du også nokså ille ute. Du er helt avhengig av det føttene har på seg. Jeg kan selv huske en marerittlignende drøm fra sist jeg gikk langt. Den handlet om at jeg ikke kunne finne skoene mine.

Sliterne. Ingen fare for at noen har lyst til å stjele disse...

Dette stoppet meg på veien inn til El Real de la Jara: På ei vakker slette med korkeik, står en av de mange steinstøttene som markerer pilegrimsveien, men denne har en plakett. Det er en minneplakett over Jose Luis Salvator. Han regnes som grunnlegggeren av den moderne pilegrimsveien Via de la Plata, og dens åndelige far. Han døde av hjerteinnfarkt i 1995 der denne minneplaketten står. Det skjedde mens han holdt på å male opp de gule pilene som markerer veien. Plaketten har en innskrift som er et sitat fra noe en annen person har sagt. Oversatt blir det omtrent noe slikt: "Dine faste skritt etterlater seg spor, som vil lede andre mennesker på deres vei." Han arbeidet intenst for denne konkrete veien, og tusenvis av mennesker har siden fulgt de merkene han satte.

Men så er det jo like sikkert at veien handler om livet. Det er vel en viktig grunn til at vi går her. Veien lærer oss noe viktig om livet, som setter seg i ryggmargen.

Men vi kan flytte symbolikken ett hakk til. "Veien" og "vandringen" er også metaforer som blir brukt som bilder på livet vi lever. Det er jo det utsagnet på plaketten handler om. Liva menneskene lever setter spor - på den ene eller den andre måten, og noen følger i sporene - enten de er slik eller sånn.

Så når jeg står her midt i livet - eller litt over midten...), er det spor på to plan. For det første satte mange gode mennesker rundt meg spor som jeg har kunnet følge i livet. Noen har gjort livet lettere for meg gjennom de sporene de har satt der de gikk foran meg. For det andre setter jeg selv spor som blir ledende for andre. Noen kommer til å gå i dem. Det er alvoret.


Sâ er jeg ikke lenger unna jobben min enn at Løgstrup randt meg i hu: "Vi har hverandres liv i våre hender." Og der sluttet jeg dagboksnotatene den dagen.

Jeg sitter i Hogar de Majores (Huset for de eldre) som har en maskin midt i baren. Det er støy og liv rundt meg. Nå skal jeg gå å finne meg ettermiddagsmiddag.

Ja, Astrid, du kan lenke. Jeg vil bare ikke at bloggen skal være åpen for all verden.

Dersom noen lurer pâ noe konkret som jeg ikke forteller om, så skriv en kommentar. Jeg liker å skrive. Det hjelper meg til å ordne tankene mine. Ha en fin palmesøndag!