Herberger og mennesker

KJÆRE INGRID MI!

GRATULERER SÅ MYE MED

SEKSÅRSDAGEN!!

HILSEN BESTEMOR 

Herberget i Vilar de Barrio

Vi vandrer fra herberge til herberge. De er av alle slag. Også her på Via de la Plata har noen begynt å forstå at det kan være mulig å tjene litt på pilegrimene, og det kommer små, fine, private herberger innimellom. Her om dagen bodde vi på et slikt ("vi" er Marie, Don og jeg, mer senere). 12 senger fordelt på fire rom med et fint lite bad, kjøkkenkrok og oppholdsrom på deling. Marie og jeg hadde et tomannsrom - luksus.

Embalse de Alcantara - luksusutgaven, og jeg hadde hele rommet alene.

Don trakk vinnerloddet den natten. Når det går mot kveld og du er alene på rommet (i dette tilfellet et fire-mannsrom) er spørsmålet: Får jeg ha dette rommet helt alene, eller kommer det noen syklister. (De kommer gjerne seint.) Det kom ingen syklister til Don.

I den andre enden av skalaen "herberge" er de virkelig "basic" offentlige (noen få har et rykte som gjør at man prøver å unngå dem). Castillblanco de los Arroyos er et av de "basic", men ikke et av dem jeg prøver å unngå. Det sies å ha 38 senger (jeg tellet ikke), fordelt på to rom - 8 senger på det ene... (Jeg lå på det med 8 senger denne gangen.)  Vi deler alle på to dusjer og to doer der. Det er en opplevelse i seg selv... Og så har vi alle utgaver av herberger på en skala mellom dette.

Castilblanco de los Arroyos

Tyske Dorothea og jeg delte en køye en natt på et 16-mannsrom; hun nede og jeg oppe. Det viste seg at akkurat denne senga hadde en liten knirkelyd. Det har senger på herbergene ofte, men denne var så følsom at den knirket bare den ene av oss leet aldri så lite på seg - og det gjør jo mennesker som sover sånn passelig hele tiden. Dermed hadde vi en liten kanarifugl på rommet hele natten.

Herberget i Cea

Dermed er jo spørsmålet: Hvorfor i all verden utsette seg for dette? Her går vi rike nordboere og kan selvsagt betale for Hostaler og Hoteller. Det er en grunn: Menneskene! Det er på herbergene du møter menneskene. Hele dagen kan vi gå og filosofere alene, men om ettermiddagen og kvelden er det sosailt liv og fellesskap, og vi finner de andre på herbergene.

Vi har laget middag sammen i Fuenteroble de Salvatierra

Vi spiser sammen, prater, blir kjent, møter de samme på nytt neste kveld - en tid, og så er plutselig en borte, fordi noen gikk litt kortere eller litt lenger, og vi sees aldri mer, kan hende. Det er ganske spesielt. I går gikk tre av oss ut for å spise, der satt allerede Danny fra Belgia og en spanjol fra Cadiz. Vi fant et stort bord. Så kom de to norske, og til slutt også et engelsk ektepar. Det ble mye latter og hygge.

Vandrere fra Canada og Irland på herberget Casa Anita

Men i løpet av vel en uke har jeg hatt flere ganske seriøse/alvorlige/filosofiske samtaler  om Gud og menneskene, livet, sorgen, gleden og døden. Hvorfor i all verden blir det slik?? Jeg har gått og grundet litt på det de siste dagene, og jeg tror det har med dette å gjøre: Vi er på samme vandring, holder på med det samme, sover på samme sted, i samme rom (!), ja... Men framfor alt dette: Vi er sammen en kort stund på caminoen (veien), og kommer aldri til å møtes igjen. Det betyr at det vi snakker om over middagen om kvelden er her og nå, og jeg skal ikke møte igjen det jeg har sagt en masse ganger videre i livet. Det er litt befriende.

Vi har hatt en uforglemmelig jentemiddag hos denne damen.

Hun laget den bare til oss.

Marie fra Paris, som er like gammel som meg, var den første andre vandreren jeg møtte. Det var henne jeg ble så glad over å se i Guillena at jeg løp etter henne. Dvs da visste jeg ikke at det var "Marie". Nå vet jeg det - og en hel del mer. Marie og jeg har gjort den avtalen at vi ikke skal utveksle e-postadresser eller adresser. "No clinging", sier hun. Når vi mister hverandre - trolig en gang i løpet av en ukes tid - var det det det var mens vi gikk sammen - og så ikke mer.  Jeg har tenkt at jeg gjerne skulle hatt henne som venninne videre i livet. Vi er svært ulike, men med samme form for humor. Vi har ledd befriende mye en ukes tid. Men så ikke mer...

Australske Don (71 år) er en kjernekar. Vi avtalte tilfeldig å spise middag sammen andre dagen etter Sevilla, fordi vi begge sto på et gatehjørnet og så etter en restaurant - og siden har vi fortsatt med det.

Jeg tenker stadig pâ at hadde jeg eller de gått en dag tidligere eller senere, ville vi aldri møtt hverandre.

Det er fantastisk vandrevær for tiden - rett og slett perfekt! Lettskyet, litt kjølig, men fint. Man kan gå og gå i timesvis uten nesten å merke det. De siste to dagen har det kommet noen regnbyger, men ikke så mye at jeg har funnet fram regnbuksa. I løpet av vandringen om dagen, ser jeg få eller ingen. Jeg foretrekker også å gå alene. Det var det som var noe av vitsen med denne turen. Av og til ser jeg noen av de andre foran eller bak. Av og til går vi forbi hverandre når noen tar en rast. Enkelte dager ser jeg ingen, untatt syklistene, da. Det er mange spanjoler som sykler Via de la Plata. Plutselig hører jeg noen som "gir lyd" på en eller annen måte bakfra, og da er det lurt å gå til side, for det går ofte fort. De hilser alltid i det de farer forbi: "Buen camino!". I går var det en som sakket farten der jeg ruslet alene. "Buenos dias." "Buenos dias." "Todo bien?" (Alt vel?) "Todo bien, gracias." Så satte han opp farten og for videre. Kjekt!

Jeg har gitt opp å legge inn bilder. Mistet et innlegg her om dagen, for maskinen orket ikke, og så slo den seg av. Det er en del gamle maskiner. Derfor lenke til billedvideo fra omtrent der jeg er nå (som sagt bare ikke så grønt). (Bildene som ligger her på bloggen nå etter mai, har jeg lagt inn etter jeg kom hjem.)
http://www.youtube.com/watch?v=5XH4Fu-brGw
http://www.youtube.com/watch?v=HTYcBqgoBAc

Gule piler viser vei

Nå ber bibliotekaren meg slutt.
Ha en god kveld.