miste

Nå har jeg trolig lagt bak meg vandringens lengste etappe (35,6 km ifølge den tyske guiden). Jeg har også møtt en brå sosial overgang.

Det var fredag - langfredag. Don, Marie og jeg gikk tilfeldigvis sammen inn i landsbyen Aljucen. Jeg hadde bestemt meg: Jeg ville ikke bli der for natten. Jeg ville gå lenger. Så da de ville svinge til høyre opp til herberget, sa jeg det: Jeg ville gå lenger i dag. Vi stoppet opp, utvekslet noen setninger med gode ønsker for veien og livet. Don regnet med å se meg senere før Santiago. Marie skulle hjem om noen dager. Vi to ville ikke møtes igjen. Så skiltes vi. Jeg hadde en nydelig vandring i flott tereng med eiker og beitemarker hele dagen ut, og hadde det bra.

Jeg var sistemann som kom fram til munkene i Alcuescar kl. 1/2 7. Andre etasje i herberget var fullt, så jeg fikk en køye på den store sovesalen i 3. etg. Greit nok. (Det er vel omtrent som i den norske fjellheimen. De som går fort og kort får det beste.)

Hadde håpet på en messe på langfredag, men den hadde vært tidligere. Men kapellet sto åpent, og det brant lys ved krusifikset, så det gikk an å sitte stille der med langfredags-salmer i hodet.

Villafranca de los Barros

Det var felles middag i spisesalen 1/2 8. Vi var 32 stykker (!) som samlet oss rundt bordet, og jeg hadde ikke sett en eneste en tidligere. Noe har skjedd fra Merida, - en kombinasjon av påske, at folk starter vandringen der i Merida, og at noen hopper i etapper og går de fine (eller heller hopper over de som er litt stusselige). Tidligere hadde vi nogenlunde oversikt over de 10-15 vandrerne vi var på veien.

Det var grupper av franske og grupper av tyske, pluss spanjoler. Franskmennene snakket fransk med hverandre, og tyskerne snakket tysk med hverandre. Spanjolene snakket litt i alle retninger, men bare på spansk. Et vennlig par som hadde passert meg tidligere på dagen spurte på spansk om jeg virkelig hadde gått fra Merida. Ja, det hadde jeg, og det var alt jeg kommuniserte med noen under middagen. De eneste jeg hadde språklig grunnlag for å snakke med, var tyskerne, men de var så tydelig "ikke interessert".

Dette var ingen overraskelse. Jeg kjenner slike situasjoner fra før da jeg gikk alene. Det gjorde ikke så mye heller. Men etter så mye god kommunikasjon gjennom 11 dager, var overgangen påfallende og veldig tydelig.

Jeg krøp ned i soveposen på den store sovesalen med alle klærne på for å holde varmen. Det var kaldt. Oppdaget i det samme at senga var mer for ei hengekøye å regne. Har opplevd det også før. Men det som var nytt, var at jeg lå og kjente på et vemod og en følelse av å ha mistet noe viktig - et menneske - Marie. 11 dager - en bagatell i livet, men et godt møte. Jeg sa til meg selv at jeg bare var trøtt etter en usedvanlig lang dag, men det var noe mer. Jeg hadde mistet.