Alene

"Lus på en tjærekost" må være reine motorveien i forhold til farta på denne maskinen, så jeg tør ikke annet enn å skrive flere korte innlegg. Det forrige tok tre forsøk og en evighet å få lagt ut.

Jeg er alene pâ vandringen om dagen. De tre siste dagene har jeg faktisk ikke sett en eneste annen vandrer i løpet av hele dagen. De er der, for vi oppdager hverandre om kveldene når vi stopper opp på samme sted, men dagene har jeg alene - kveldene også for den sakens skyld. Jeg har ikke støtt på noen  nye jeg holder meg sammen med. Over en rekke dager nå har jeg omtrent bare snakker spansk, og den som har en aldri så liten innsikt i hvor nivået mitt ligger på det språket, vil forstå at jeg kommuniserer lite med folk. En samtale på engelsk med ung spanjol som jeg delte rom med for fire netter siden; noen hyggelige samtaler på tysk med en eldre østeriker. Det er alt. Østerikeren har forresten reist hjem. Vandringen ble for tøff for ham.

Veien går inn til kyrne...

Man venner seg til det

Det er fint å være alene en periode igjen. Det er bare veien, landskapet, kyrne, sauene og jeg. Kyrne og jeg går på samme beitene. Hvis de står midt i veien min, går jeg rolig i en bue rundt, men stort sett rusler de til side når jeg kommer. Det føles litt usikkert til å begynne med å gå der sammen med dyra, men etter en del hundre kyr, vender man seg til det. Et sted var jeg på felles jorde med en en ungokse i går. Det liker jeg ikke.

Jeg går på alt fra trasige asfaltveier til de skjønneste beitelandskap med eiketrær. I går var det nesten bare det siste. Utrolig nydelig. Ruslet sakte, sakte og tok mange pauser, for det var ingen grunn til å komme fram dit jeg skulle. Det var det å være i det vakre landskapet som var vitsen.

Tror jeg får prøve å lagre igjen. Det er mye røde meldinger her. Hadde tenkt â legge ved en lenke til billedvideoene fra Sternenwanderin136, for å vise hvor jeg er, men behøver ikke tenke tanken en gang med denne maskinen.