Pâmontert ryggsekk

Jeg er for tiden en dame på 65-70 kilo. Jeg er påmontert ryggsekk. Det er sjelden i livet man har tingene sine så konstant nær seg som når man går alene slik jeg gjør nå. Jeg er litt bedre stilt enn sniglen. Jeg får et annet hus om natten, men ut over det er ryggsekken alltid med meg. Jeg går fra den i herbergene på ettermiddag/kveld. Da har jeg en liten babysekk pâ 68 gram til det viktigste som jeg ikke kan gå fra.

Å alltid måtte ha tingene sine med seg, har sine konsekvenser. En konsekvens er at det føles som jeg kunne fly om ettermiddagen når jeg går rundt uten sekk. Det er så lett å gå! En annen sak skulle nok vært filmet: å gå på do med ryggsekk. Jeg går rett og slett aldri fra sekken på barer og restauranter. Dermed er det bare å prøve å komme seg ut og inn av toalettene etter beste evne - med sekk. Noen ganger er det prosesser som er så komiske at jeg kunne le høyt. Tenk dere de virkelig trange toalettene... Det har hendt mer enn en gang at jeg har måttet rygge inn. Som regel klarer jeg å få satt sekken ned der inne på et vis, men det må av og til litt tenking og ordning til. Det er i alle fall av de situasjoner som skaper smil i hverdagen. Det er noe av det jeg ser fram til disse to ukene vi er to som går sammen - å gå på do uten ryggsekk... :)

Det å alltid ha alt sitt på ryggen gir selvfølgelig også en veldig bevissthet omkring hva man bærer på og ikke bør bære på. Hvert papir, hver liten ting, hvert tomme beger som man ikke absolutt trenger, blir kastet. Du bærer det du trenger. Du vet etterhvert godt hva du dypest sett trenger. Det andre får bare ikke være med. Det skal bæres - hele tiden - uke etter uke.

Kanskje ikke lureste oppakningen

Jeg bærer bare på en helt unyttig ting - Norsk salmebok. Jeg trengte den i påska. Her er som sagt ingen salmer i dette landet. Når Kjell reiser hjem, skal han få ta den med seg.

Nå har jeg kommunisert mye. Kanskje dere blir lei der hjemme. Da får dere bare la være å lese. Det er jo ikke lesetvang på dette!! Jeg har vel et kommunikasjonsbehov. Takk til dere som skriver små kommentarer. Det er kjekt. De neste to ukene, mens Kjell er her, blir det trolig ikke skrevet så mye.

Ha en god vår i Norge!

Veien og veiene

Det regner i Hervas. Jeg har hatt regnklær på flere ganger, men dette er første dagen med regn uten stopp. Det har visst regnet mye i natt også. Jeg skal til Salamanca og treffe Kjell, og har god tid. Er på  biblioteket i byen med bedre maskin, så her er linkene til billedvideoene over det jeg har lagt bak meg i det siste:
http://www.youtube.com/watch?v=-TaARYCQzn4
http://www.youtube.com/watch?v=oTCra0kTb9M
http://www.youtube.com/watch?v=il5O8n5Yv3I

Avdekket romervei

Jeg går altså på romervei mye av tiden. Romerne bygde vei rettopp gjennom denne delen av Spania fra Sevilla og nordover, og siden de gjorde skikkelig arbeid, kan vi følge den fortsatt mange steder, 2000 år etter. Noen steder ligger den åpent i dagen, noen steder har arkeologene gravd den fram og noen steder ligger den nok fortsatt rett under overflaten og venter. Siden romerne var strategiske og dyktige, ligger veien der en hovedvei opp gjennom denne delen av Spania bør ligge. Det betyr konflikter i moderne tid med moderne veier.

Romersk merkestein langs veien (miliario)

Veiene som er bygget i senere tid skal da også naturlig ligge der romerveien går - det er mange steder den naturlige traseen. Dermed stifter vi stadig kontakt med N-630, som er hovedveien (riksveien) nordover. Av og til må vi gå langs den noen kilometer. Det er av de mer trasige delene av vandringen.

N-630 i regn. Var dette så festlig da...

Hva værre er: Moderne, store motorveier ønsker også å følge samme traseen. De brøyter seg fram i landskapet, rett fram selvsagt, og tar få hensyn. Men romerveien må selv moderne veibyggere ta hensyn til - ikke mye - men de må.

Pâ den fine vandringen jeg fortalte om der jeg gikk pâ et høydedrag og så vidt utover med beitelandskap på begge sider, vil man om et par år se rett inn i en stor motorvei på vestsiden. På den neste etappen mellom Embalse de Alcantara og Cañaveral, der det er store områder med busker og beitemarker, har det til nå ikke vært annet å se enn kyr og vandrere. Nå brøyter den nye motorveien seg vei tvers over. Vi så spor etter arkeologene. De hadde vært der og avdekket romerveien. Motorveien får ikke uten videre gå tvers over eller oppå denne, men den kan gå rett ved, og man lager faktisk også underganger for den. I alle fall: Hvis ikke vandreruta legges radikalt om, må vandrerne i framtida krysse motorveien flere ganger på denne biten. Vandrerne fnyser og lurer på hva man skal med alle disse motorveiene, men hva som er nyttig og nødvendig har selvfølgelig med utgangspunkt og perspektiv å gjøre.

Undergang under motorveien. Laget for romerveien (til høyre)

Det handler uansett om kultur - eldgammel kultur og ny kultur. Hva vil man? Hvor vil man? Hva skal det "koste" - av penger og herjing med naturen? Valgene er mange og veiene opp gjennom Spania kommer til å være i konflikt så lenge det er ferdsel mellom nord og sør. Vandrerne kjenner i alle fall veldig konkret, sakte og tydelig hvordan sårene som lages av moderne kommunikasjon smerter.

Så krysser jeg en motorvei...

Nâr noe gâr galt

Jeg har fått stifte bekjentskap med helsetjenesten på lokalplan etter fallet mitt. Noen vandrere sier at man ikke bør komme på sykehus her, men helsesentrene i byene og landsbyene er flotte, så langt jeg kan bedømme den hjelpen jeg har fått. (Har vært innom 5 Sentro de Salud nå.) Jeg skrøt av det til den unge spanjolen jeg delte rom med for noen dager siden. Synes det er kjekt å skryte av noe i det landet jeg er gjest i. Han smilte fornøyd. Jeg uttrykte også forundring over at alt er gratis. Jeg har så langt ikke betalt en krone. Jeg forklarte ham at i Norge må vi alltid betale noe - opp til et visst beløp i året. Han var forundret, for ikke å si bestyrtet, og lurte på om vi ikke betalte en egen skatt til helsevesenet i Norge. Jeg forklarte at vi betalte til helsevesenet gjennom den vanlige skatten vår, som er høy.

Det er grunnen til at han var bestyrtet som er interessant her. Han kunne ikke fatte at det gikk an å ha et helsevesen der alle måtte betale noe for tjenestene. Hvis det var slik i Spania, ville de fattige, de arbeidsløse og landarbeiderne ikke ha råd til å gå til lege, mente han. Derfor måtte det selvsagt være gratis.

Konklusjonen hans var klar: Siden vi kunne ha en slik ordning, måtte alle være rike i Norge. (Merk dere den!) Dermed er vel et viktig dilemma i helsevesenet presentert: En gratis vare har en uendelig etterspørsel (ifølge Kjell med økonomisk gymnas). Men hvor mye eller lite skal vi som pasienter betale for at ikke noen blir utestengte p.g.a. økonomi? Her vandrer jeg i alle fall fra helsesenter til helsesenter og får den hjelpen jeg trenger hver gang.

Fin igjen nå!

Ung i Extremadura

Den unge spanjolen jeg delte rom med her om natten var arbeidsløs. (Ja, det var bare vi to på rommet. Slik er det også på vandringen.) Det er en del unge arbeidsløse som vandrer Via de la Plata. Det er lett å forstå dem. Det er ikke all verdens prestasjon å gå fra Sevilla til Santiago, men det er jo ikke noe alle gjør. Så når de går der i det uendelige uten arbeid, kan det å gå ruta være en måte å prestere noe på; få til noe; gjøre noe; nå et mål. Kanskje de til å med får gleden av å ha noe å skryte aldri så lite av. Det kan de trenge!

En eldre kar fortalte meg at arbeidsløsheten blant unge i Extremadura nå er like under 50% - 50%!! Det er katstrofalt, trist og også ganske farlig på flere plan. De eldre forteller at alle unge som kan komme seg herfra, reiser.

Det er et utrolig vakkert område vi går i, men det er vel som i Sogn og Fjordane. Man kan ikke leve av natur alene.

Nå gir jeg opp denne maskinen for i dag. Har et par ting til jeg ville skrive, men det må en bedre maskin til.

Alene

"Lus på en tjærekost" må være reine motorveien i forhold til farta på denne maskinen, så jeg tør ikke annet enn å skrive flere korte innlegg. Det forrige tok tre forsøk og en evighet å få lagt ut.

Jeg er alene pâ vandringen om dagen. De tre siste dagene har jeg faktisk ikke sett en eneste annen vandrer i løpet av hele dagen. De er der, for vi oppdager hverandre om kveldene når vi stopper opp på samme sted, men dagene har jeg alene - kveldene også for den sakens skyld. Jeg har ikke støtt på noen  nye jeg holder meg sammen med. Over en rekke dager nå har jeg omtrent bare snakker spansk, og den som har en aldri så liten innsikt i hvor nivået mitt ligger på det språket, vil forstå at jeg kommuniserer lite med folk. En samtale på engelsk med ung spanjol som jeg delte rom med for fire netter siden; noen hyggelige samtaler på tysk med en eldre østeriker. Det er alt. Østerikeren har forresten reist hjem. Vandringen ble for tøff for ham.

Veien går inn til kyrne...

Man venner seg til det

Det er fint å være alene en periode igjen. Det er bare veien, landskapet, kyrne, sauene og jeg. Kyrne og jeg går på samme beitene. Hvis de står midt i veien min, går jeg rolig i en bue rundt, men stort sett rusler de til side når jeg kommer. Det føles litt usikkert til å begynne med å gå der sammen med dyra, men etter en del hundre kyr, vender man seg til det. Et sted var jeg på felles jorde med en en ungokse i går. Det liker jeg ikke.

Jeg går på alt fra trasige asfaltveier til de skjønneste beitelandskap med eiketrær. I går var det nesten bare det siste. Utrolig nydelig. Ruslet sakte, sakte og tok mange pauser, for det var ingen grunn til å komme fram dit jeg skulle. Det var det å være i det vakre landskapet som var vitsen.

Tror jeg får prøve å lagre igjen. Det er mye røde meldinger her. Hadde tenkt â legge ved en lenke til billedvideoene fra Sternenwanderin136, for å vise hvor jeg er, men behøver ikke tenke tanken en gang med denne maskinen.

I dag

Jeg har gått nesten 35km i dag, pluss litt rundt i Hervas, her jeg er, så egentlig har jeg gjort det jeg skal i dag, kjenner jeg. Men når jeg har tilgang til internett for første gang siden mandag, bør jeg benytte sjansen.

Dette har vært en flott dag her. Hjemme er det begravelse, og det har ligget der som et bakteppe for gode opplevelser. Det er ikke det at været er så fantastisk. Etter den ene dagen med varme, er vi tilbake der jeg har vært det meste av tida: fint, kjølig, lett overskyet vårvær. I dag traff regnet meg også før jeg var i hus etter byvandringen. Men det er som jeg har sagt før: Fint vandrevær. Grunner til at dagen har vært god:

1. Jeg har hatt en siste runde hjelp med skadene jeg fikk da jeg falt, og det ser ut som det hjalp.

2. Jeg har hatt en illsint liten blemme under foten som har herjet i godt over en uke. Har stukket den jevnt og trutt uten store varige resultater. Til slutt prøvde jeg noe jeg bare har sett andre gjøre: la inn "dren" på kryss og tvers med tråd. Da ga den opp, gitt! "Flatet ut", er vel et dekkende uttrykk for en hissig blemme som gir opp kampen. Det har jeg feiret med å gå 35 km hit til Hervas i dag.

3. Jeg er halvveis! ... og det er jeg altså slett ikke. Jeg teller ikke kilometer, så når jeg er halvveis i kilometer, aner jeg ikke. Det er i hvert fall ikke ennå. Og jeg er ikke halvveis i dager heller. Har noen igjen dit, men jeg gjorde noe  idag som ga meg en overraskende og sterk følelse av å passere midten: Jeg gikk under Caparra. (Dere kan google dette navnet på bilder, så vil dere fort se hva det dreier seg om.) Midt ute i det store intet av vakkert beitelandskap og eiketrær, står en romersk triumfbue. Det var en romersk by rundt den en gang i tiden, da. Denne romerske triumfbuen brukes som symbol for Via de la Plata, og idag tidlig fulgte jeg romerveien under buen. Da visste jeg at jeg passerte midten. Slik var det bare. Det har vært en god dag!

Caparra

Selvportrett under Caparra

Livet

"Se opp for lavtflyvende svaleflokker."

Det er sant:

Det har vært så kaldt her jeg har gått i påska, at fra fredag morgen til søndag ettermiddag var jeg ikke ute av klærne mine. (Her jeg er nå fortalte verten at det snødde på påskeaften.) Begge nettene måtte jeg krype i soveposen med klærne på, fordi rommet var iskaldt. Lørdag tok jeg til og med stilongsen under, og det var ikke for mye. Dessuten var det bare kaldt vann der jeg var, og jeg dusjer bare ikke i kaldt vann. En sann luksus og komme på hotell i Caceres, og kunne dusje og vaske klær. MEN overgangene er brå. I dag gikk jeg ut til en helt annen temperatur og sol fra blå himmel. Utover ettermiddagen ble det hett når det ikke var et vindpust. Jeg kan love dere at da er kilometerne du går etter klokka to dobbelt så lange som de du går på formiddagen.

Vandringen mellom Casar de Caceres og Embalse de Alcantara der jeg er nå, gir gode muligheter for tanken til å vandre sine egne veier. Grusveien går på et høydedrag med vidt utsyn til begge sider. Det går sauer og kyr og beiter i et karrig beitelandskap. Langt, langt i det fjerne har jeg sett fjell med snø på i dag, men inntrykket er vide, åpne landskap med karrige beiter. (Siste 5 km var vandring på asfalt langs en trafikert hovedvei. Det bør nevnes, så inntrykket ikke skal bli alt for idyllisk.)

Tankene har gått hjem i dag. Sist jeg gikk lenge her nede alene, døde Ingvar Halsnes i påskeuka. Nå er Kjells yngre fetter Frode død denne påskeuka. Alt for tidlig er livstråden brått klippet over. Så vandrer tankene fram og tilbake mellom livet og døden og mine som lever og de som er borte.

Vi er kropp. Vandringen gir en forsterket bevissthet om dette. Føttene skal fungere. Det gjelder å unngå betennelser. Husk å spise nok og variert. Pass på å drikke nok. Det er kroppen som gjør vandringen mulig. Selvfølgelig er det det. Det er like selvfølgelig som det jeg skrev tidlig om at vi er avhengig av jorda.

Selvfølgelig vet vi at vi er kropp. Men det er en av disse erkjennelsene av hva som er det grunnleggende i livet, som setter seg i bevisstheten under vandringen. Jeg kommer til å reise hjem med en forsterket bevissthet om grunnelementene i tilværelsen - hva som til syvende og sist er viktig. Det er ikke så mange ting - og vi vet det. Det er selvfølgeligheter. De har bare så lett for å havne litt i bakgrunnen når alle de viktige tingene vi holder på med i hverdagen trenger seg fram og tar plass og tid.

Når livet tar slutt for noen - brått og brutalt - vet vi det: Livet - og kroppen som livet leves i - er en grunnleggende gave.

Ute er det den vakreste vårkvelden til nå på vandringen. På et flott herberge er vi tre stykker; en tysker, en svenske og jeg. Hvor ble de 32 av? Ikke vet jeg. Vi har det bra her.