Langsomheten

Takk for hilsener. Jeg kommer rett fra kveldens messe, men har med meg i tankene en gammel prest fra to dager tilbake. Det er mange gamle prester i den katolske kirke i Spania. Hvordan skal det gå med tiden? Men denne gamle presten følger meg i tankene. Da messen begynte kom han stavrende inn. Han måtte nesten ha hjelp for å komme seg til alteret. Så begynte han å snakke, og det gikk veldig langsomt. Han leste evangelieteksten fra Johannesevangeliet og messeleddene så seint at jeg forsto omtrent alt han sa. Så delte han ut nattverden sakte og omstendelig, og så skikkelig på hver og en. Så måtte han faktisk ha hjelp for å komme seg derfra. Langsomt, langsomt. Han var ferdig med å snakke fort i livet, men ikke ferdig med å dele ut livets ord og livets brød til menneskene.

Det er Marias uke nå før påske

Så har jeg i to dager gått sakte, sakte over en uendelig jordbruksslette, der markene strekker seg ut i det uendelige, og tenkt på ham. Dette (ruta opp til Sevilla) sies å være Spanias flateste rute. Selv om jeg egentlig ikke går så sakte, tar det time etter time å komme seg til et punkt man kanskje har sett siden morgenen; grønne marker, jord som venter på vekstene dette året, mange kilometer på en grusvei langs en stor vanningskanal. Hvorfor? Det er som sagt mange svar på det, men et av de sentrale svarene er langsomheten. Det tar lang tid å krysse et stort land til fots. Det tar to måneder.

Så vil noen tenke som svogeren min, da jeg fortalte om turen: "Du får vel tenkt ferdig, da." Nei, jeg får nok ikke det, håper jeg, for det er dette med langsomheten. Litt etter litt regner jeg med at tankestrømmen gjennom hodet vil falle til ro. Det blir ikke de store tankerekkene. De stopper opp. Tilbake er de "små" tankene i korte tankesetninger om de nære tingene; de få viktige og elementære tingene i livet. Du får dem i ryggraden etterhvert når langsomheten varer så lenge.

Først menneskene; mine næmeste som er så langt borte, men blir så nær. Så grunnelementene i livet: Sol, vind, jord, grønne marker, blomster, regn, fuglesang, gresshopper; mat når vandringen er over for dagen, helse, føtter som bærer meg, søvn i en enkel seng.

Det er fordi det går så seint at dette fester seg som grunnelementene i tilværelsen. Jeg kommer til å huske den gamle presten lenge, tror jeg. Han viste meg noe viktig i all sin skrøpelighet; hemmelighetene som ligger gjemt i langsomheten.

Folkeliv på plazaen i Utrera på kvelden

Jeg har kommet til Utrera - en fin by. Det var internett like rundt hjørnet for hotellet. Så da benyttet jeg sjansen. Vandringen de to siste dagene har altså vært god. I morgen venter en dag til med samme sort: Jordbruksland så langt øyet rekker og så en fin liten by, da den siste før Sevilla. Været er perfekt for vandring, iskaldt om morgenen, fort varmere, men ikke for varmt. Foten ser ut til å forstå at det er dette den skal holde på med nå. Den melder at den er der, men skaper ikke trøbbel. Mer venter jeg ikke av den slik det har vært i vinter. Jeg er tilfreds - veldig tilfreds.

Astrid: Klem de små fra meg.
Diccon: Her ville du blitt arbeidsløs. Fire kvelder med messe uten en tone sunget, men med musikk på CD under nattverden! Det er stusselig. Vi har litt å ta vare på vi også.

Mørket har senket seg ute. Det er på tide å finne rommet sitt. Det er best å gå fra morgenen og dermed viktig å komme seg tidlig ut. I dag var jeg på veien ti på åtte.