För vandringen tar til

Det er tidlig formiddag og jeg går bare å venter på dagens eneste buss ut til en liten by som heter El Cuervo. Den går kl 11. Derfra skal jeg gå dagens etappe. Jeg har gjort det slik at jeg har delt første vandringen i to, tar buss over den tredje som ikke kan deles, deler den fjerde i to, tar tog over den femte som ikke kan deles. Da kan jeg gå i åtte dager uten å komme over to mil. Nå er første bud: alt for en god venstre-fot! Håp! Håp! Den tiende dagen kommer den første tre-mila. Da bør jeg være klar for den.

Når dagens vandring tar til har man gjerne hatt et visst morgenrituale. Det tar litt tid å bli klar; lenger enn man skulle tro, kanskje. Alt må være så nøyaktig pakket, og ligge på sin plass. Beskrivelsene i guiden eller på løse papirer må være lett tilgjengelig. Vannflaska må være på plass. Jeg har min hengende i belte på sekken. Har jeg husket å smøre meg med solkrem? Er fotoaparatet på plass i beltet?

De fleste steder man overnatter er det ikke frokost. Her på ruta øSevilla er det ingen herberger (kanskje ett på siste stedet; vil vise seg). Så når alt er pakket og sekken henger på ryggen, er rutinen gjerne å gå ut av døra der man har sovet... og inn på nærmeste bar... Der går det nemlig an å få frokost. "Tostadas" (ristet loff/halve rundstykker o.l.) med smør og syltetøy og kaffe i alle utgaver. Så når man sitter der med tostadas der smøret smelter og et glass/en kopp med kaffe med melk, da er dagen god og man kjenner seg klar til å ta fatt.

Hva er vandringen egentlig? Den er så mangt. Noe kommer jeg vel til å fortelle etterhvert. Disse to første dagene har vært svært ulike. Den første var veldig fin. Ut av byen og så gjennom en naturpark på grusvei/sti gjennom pinjeskog, og så på grusvei over store, åpne lyngmarker som nok er våtmark endel tider på året. Det er bra vandring. I går var det fin vandring på grusvei over et høydedrag først, med utsikt helt tilbake til Cadiz. Men så var det kilometer på kilometer på servise-veien langs motorveien, og det er av de mere stusselige utgavene av vandring. Her var heldigvis en del grusvei. Slik vandring er gjerne en av ulempene ved å nærme seg en større by.

Jeg er altså så langt helt alene. Var spent på om det ville virke skremmende og skummelt, men så langt er det ikke det. Det er helt greit. Ser fram til dagens vandring som går mellom to små byer - El Cuervo og Lebrija. Sola skinner og den voldsomme vinden som avsluttet dagen i går, har stilnet. Jeg er klar. Bussen venter.

Gikk hit til Lebrija

Fint med en kommentar eller to fra noen. Ser spent når jeg åpner bloggen.