Å gå seg bort

Jeg hadde ikke tenkt å skrive i dag. Det er en veldig fin ettermiddag, og jeg er litt sliten. Har gått noen kilometer mer enn planlagt i dag, for - ja - jeg gikk meg vill. Men så måtte jeg finne ut hvor hotellet mitt i Sevilla egentlig lå, og da kan jeg like godt skrive litt. Sevilla er liksom ikke en by der man leiter rundt etter ting på må få.

Jeg var i grunnen mest spent på om jeg fant veien ut av Utrera i dag tidlig. Det var ikke piler i byen og jeg hadde bare beskrivelsen i den spanske guiden. Den sa "tre rundkjøringer og så ut til høyre". Der skulle en gate føre til den veien og de jordveiene jeg skulle følge hele dagen, og da sier det seg vel selv at det handler om å treffe eller ikke treffe i det hele tatt og eventuelt strande dagens prosjekt. Jeg tellet og tellet rundkjøringer. Det var en hel haug av dem! Jeg aner fremdeles ikke når de begynte å telle til tre. "Vær så snill! Gi meg en gul pil!" Men nei... Så plutselig var den der på stolpen foran meg. Ut til høyre bar det, og jeg vandret glad et par timer. Trodde det skulle være åpne marker i dag også, men det var olivenlunder i dag, så kom markene etterhvert. Til slutt skulle jeg komme til en T (dvs veien ser slik ut: T) og ta til venstre. Greit. Piler hele veien. Så sa guiden noe på den håpløse blomstrende måten som ikke akkurat er presis. Den sa noe slikt som at jeg måtte gå rundt noe og så fortsette i samme retning. Ja vel? Samme retning som hva? Som den veien jeg hadde gått i et par timer eller som den veien jeg hadde gått et par hundre meter? Noe sa meg at jeg skulle ned en vei til høyre, men der var ingen piler uansett hvor mye jeg lette. Nei vel. Da får jeg fortsette rett fram. Det ble ikke noen flere piler der heller. Langt ute i olivenlundene uten utsikt i noen retning var jeg overbevist om at dette hadde i hvert fall blitt feil. Men snu var litt håpløst, så jeg fortsatte rett fram med håp om å støte på en vei til slutt. Det gjorde jeg - en hovedvei. Ta den til høyre til en ny hovedvei og dermed i retning mål.

... og hvor skal man nå...?

Hvorfor skrive så mye om dette? For dette er desverre også noe som skjer på vandringen; heldigvis ikke ofte, men det måtte vel skje på denne ruta til Sevilla, der det er så som så med merkingen. Kjell og jeg har vært ute og vandret på kryss og tvers i olivenlunder før... Det ble noen kilometer ekstra, og mye trasig vandring på asfalt langs hovedveier i stedet for på grusveier over åkrene, men her er jeg i Alcala de Gaudaira.

Her skal være et herberge hos noen munker som driver sosialt hjelpearbeid, men da jeg til slutt fant en dame som kunne forklare meg veien, var det ennå 20 min å gå ut av byen i en annen retning, og da ga jeg opp det prosjektet. Dumt! Hadde i grunnen på litt underlig vis sett fram til å rulle ut soveposen min og kjenne at jeg var i gang med den delen av prosjektet også, men da blir det om noen dager.

Hörte på hotellet i går at det hadde vært en vandrer der dagen før og her i dag sa dama i resepsjonen at det hadde vært ei jente som gikk alene i forrige uke. Så her er andre, men jeg har ikke truffet på noen. Er veldig spent på hva som skjer nå etter Sevilla. I den vesle byen som heter Guillena vil det vise seg. Der er bare noen få rom på en bar og ellers bare herberget. Spennende!

Dersom noen har god tid og er interessert i dette underlige fenomenet som heter moderne pilegrimsvandringer skrev Einar Lunga en interessant artikkel på bloggen sin for noen uker siden. Her er adressen: http://einarlunga.wordpress.com/2012/03/09/hvorfor-blir-vi-pilegrimer/
Han skriver forresten en masse om mye interessant.

Fra Sevilla heter altså ruta Via de la Plata. Her er et kart:

Nå er det på tide å komme seg ut å se på denne byen. Den har maurisk borg (som dere ser ovenfor)og en dragebro...