Nå har jeg avsluttet arbeidet med å redigere fortellingen fra vandringen og legge inn bilder. Jeg håper at noen finner glede i bildene mine og det jeg har skrevet.
Hvis noen av dere vil lese seg framover fra begynnelsen, så forteller jeg for første gang om planene mine november 2011, har et innlegg i mars 2012 før jeg begynte å gå, og resten er fortelling og refleksjoner fra vandringa - to måneder i strekk. God les!
mandag 20. august 2012
onsdag 16. mai 2012
Havet - takk!
Havet ved Muxia
Havet ved Leres
Været denne siste uka har vært mer enn jeg har våget å håpe på. En dag med tåke, og ellers sol og vind med en temperatur som gode, norske sommerdager. I dag har jeg gått siste etappe ut til havet her ved Finisterre. Sola har skint fra skyfri himmel. Det har vært vindstille(!). (Dette er Spanias Stadt.) Havet har ligget nesten som et speil. Nå har jeg spist middag på uterestaurant i bare kortarmet trøye. Det oppleves som reine velsignelsen nå som en avslutning. (Regnet kommer visst tilbake om et par dager.) Hele dagen har jeg vært alene. Kjenner ingen jeg har gått sammen med tidligere. Så dette er en annen slags avslutning enn den jeg hadde i Santiago. Men jeg var flere timer der ute ved verdens ende alene - helt flott.
Havet ved Finisterre - verdens ende
0 km igjen
Jeg hadde en litt vill drøm om å krysse Spania alene til fots fra havet i sør til havet i nordvest. Den var sø pass småvill at jeg nesten ikke torde fortelle om det til folk. Nå har jeg gjort det. Ute ved havet i dag har jeg tenkt pâ denne drømmen, og at den ble til virkelighet. Alle mennesker må få drømme. Drømmene etter 60 er annerledes enn drømmene når man er 30, men "Sometimes you have to re-dream your life."
--------------
Så er fortellingen om veien og vandringen fortalt ferdig. Om det også er en lignelse om livet, får hver og en finne ut. Bare en setning gjennstår i fortellingen. Denne: "Den viktigste veien, er veien hjem."
-------------
"Å få lov til" er et begrep som kan fylles med mange ulike forståelser. Jeg legger i hvert fall fire ulike forståelser i det når jeg sier:
Jeg er svært, svært takknemlig for
at jeg har fått lov til å gjøre dette!
TAKK!
Vandringen er over. Noen har satt igjen vandreskoene sine.
tirsdag 15. mai 2012
Siste grinda
Så skulle svigermor Margit dø mens jeg gikk her. Det oppleves litt meningsløst å fortsette å gå, og jeg lurer på hvorfor jeg gjør det. Men flyet mitt går fra Malaga på lørdag, og jeg fullfører derfor.
Disse dagene jeg har visst at hun har vært syk, og nå da hun er dø, har jeg hatt god tid til å tenke over de 37 åra jeg har kjent henne. Mange bilder, situasjoner og hendelser har dukket opp i minnet.
Jeg ser henne fra et bilde fra bryllupet vårt. Mørk i håret. I en vårgrønn drakt. Knapt 55 år gammel og allerede enke i to år.
Jeg ser henne leke med ongane våre - engasjert. Jeg hører Kjetil, 7-8 år gammel. Han sitter og blar i et billedalbum sammen med en kamerat, peker på et bilde og sier: "Dette er bestemora mi. Hun har jeg mye morro sammen med."
Jeg hører henne fortelle - fra Tresfjorden, Øvrebøen, setra og Sekken - fra sykepleien og krigen. Hun var en god forteller og jeg likte å høre på henne.
Nâ er veien gått. Et langt liv er levd til endes. Siste grinda er lukket. Jeg lyser gjerne fred over min svigermors minne.
Vinden har sin sti å vandre, bølgen har sin vei å gå,
vår og sommer, høst og vinter skifter i det minste strå,
gledens tid og sorgens time har sin bolig i hvert sinn.
Lovet være Han som åpnet første le og siste grind. (Skjæraasen)
Disse dagene jeg har visst at hun har vært syk, og nå da hun er dø, har jeg hatt god tid til å tenke over de 37 åra jeg har kjent henne. Mange bilder, situasjoner og hendelser har dukket opp i minnet.
Jeg ser henne fra et bilde fra bryllupet vårt. Mørk i håret. I en vårgrønn drakt. Knapt 55 år gammel og allerede enke i to år.
Jeg ser henne leke med ongane våre - engasjert. Jeg hører Kjetil, 7-8 år gammel. Han sitter og blar i et billedalbum sammen med en kamerat, peker på et bilde og sier: "Dette er bestemora mi. Hun har jeg mye morro sammen med."
Jeg hører henne fortelle - fra Tresfjorden, Øvrebøen, setra og Sekken - fra sykepleien og krigen. Hun var en god forteller og jeg likte å høre på henne.
Nâ er veien gått. Et langt liv er levd til endes. Siste grinda er lukket. Jeg lyser gjerne fred over min svigermors minne.
Vinden har sin sti å vandre, bølgen har sin vei å gå,
vår og sommer, høst og vinter skifter i det minste strå,
gledens tid og sorgens time har sin bolig i hvert sinn.
Lovet være Han som åpnet første le og siste grind. (Skjæraasen)
fredag 11. mai 2012
10.05 Til Santiago med sol
I går var jeg ute på veien så fort lyset tillot det. Skulle bare gå 17 km til Santiago. Varmen var i lufta. Utrolig deilig! Tenk at jeg virkelig skulle få oppleve dette! Så gikk jeg de siste km og inn i Santiago i kortarma trøye, med solhatt og oppbretta buksebein!
Når nattverden var delt ut, svingte det kjempestore røkelseskaret seg til taket i den store katedralen og folk klappet. (Hvis noen vil se hva dette dreier seg om, så kan dere skrive inn "botafumeiro santiago" på You Tube. Hvis noen vil se og høre nonnen som øver sanger med oss før messen, så se Einars enkle, vakre video: http://www.youtube.com/watch?v=bF0mpz-ES9o )
Etter messen gikk jeg ut på Plaza de Obradoiri foran katedralen. Der var fullt av vandrere som var kommet inn. Traff kjente. Tok av sekken. Satt på bakken i sola. Ga og fikk håndtrykk og klemmer. Hadde tenkt at dette kanskje skulle være litt vanskelig - å komme hit og være ferdig så langt, men det var bare kjekt.
Så gikk jeg til pilegrimskontoret og fikk "sertifikatet" mitt; det offisielle dokumentet på at "gått er gått". Da kom det noen tårer.
Halv åtte møttes folk fra ruta sørfra på Plazaen. Vi som kommer fra en "liten" rute, kan fort drukne i havet av vandrere som kommer inn fra hovedruta østfra, men her var vi. Etterhvert var vi 12 stk som gikk for å spise sammen. Rundt bordet satt: Tre italienere nederst (en ung mann og to damer på min alder). Så et ektepar fra Nederland. Overfor dem en dame og en mann fra Tyskland. Så to franske, Marie og en mann. Overfor dem ei ung jente fra Østerike og jeg fra Norge. Øverst ved bordet en spanjol. Slik samles Europa på pilegrimsveiene i Spania.
Ute på plassen etterpå var det fremdeles bra temperatur og praten gikk videre - med avskjedspreg. Marie og jeg takket hverandre for fellesskapet disse ukene, ønsket hverandre alt godt, og gikk hver vår vei der fra.
............
I dag har jeg hviledag i byen. Det er en by på ca 100 000. Det skal være ca 30 000 studenter her. Byen har et tydelig preg av to ting: Ungdom og vandrere. Dessuten er byen provinshovedstad i Galicia. Vi er også nær havet. Her kan du få alt du ønsker deg av sjømat. Jeg har spist "pulpo" (kokte, tykke blekksprutarmer skåret opp i skiver) og "chipirones" (småblekksprut) i tillegg til fisk.
Dersom jeg ikke må gjøre plutselig om på planene mine, går jeg videre på ruta til Finisterre i morgen.
------------
Takk for de små kommentarene. Det er alltid kjekt å finne dem her.
Nå ser jeg katedralen!
Gikk rett til katedralen og var der i god tid til pilegrimsmessen kl. 12. Det var allerede få sitteplasser kl 1/2 12. Katedralen ble stappfull. Folk sto og satt alle steder - slik det pleier å være. Der var dagens vandrere med sekk på ryggen. De har da akkurat kommet inn, slik som meg. Der er vandrere fra dagen før. De fleste blir her i byen en dag eller to. Og så er det mange turister i denne byen. Det er flere messer i katedralen i løpet av dagen, men turistene vil også gjerne være på pilegrimsmessen kl 12, for å oppleve stemningen og se alle vandrerne. Det blir lest opp en oppsummering av hvem som har kommet inn fra hvilke utgangspunkt dagen før. Der skal jeg også være i statistikken nå.
Når nattverden var delt ut, svingte det kjempestore røkelseskaret seg til taket i den store katedralen og folk klappet. (Hvis noen vil se hva dette dreier seg om, så kan dere skrive inn "botafumeiro santiago" på You Tube. Hvis noen vil se og høre nonnen som øver sanger med oss før messen, så se Einars enkle, vakre video: http://www.youtube.com/watch?v=bF0mpz-ES9o )
Etter messen gikk jeg ut på Plaza de Obradoiri foran katedralen. Der var fullt av vandrere som var kommet inn. Traff kjente. Tok av sekken. Satt på bakken i sola. Ga og fikk håndtrykk og klemmer. Hadde tenkt at dette kanskje skulle være litt vanskelig - å komme hit og være ferdig så langt, men det var bare kjekt.
Så gikk jeg til pilegrimskontoret og fikk "sertifikatet" mitt; det offisielle dokumentet på at "gått er gått". Da kom det noen tårer.
Halv åtte møttes folk fra ruta sørfra på Plazaen. Vi som kommer fra en "liten" rute, kan fort drukne i havet av vandrere som kommer inn fra hovedruta østfra, men her var vi. Etterhvert var vi 12 stk som gikk for å spise sammen. Rundt bordet satt: Tre italienere nederst (en ung mann og to damer på min alder). Så et ektepar fra Nederland. Overfor dem en dame og en mann fra Tyskland. Så to franske, Marie og en mann. Overfor dem ei ung jente fra Østerike og jeg fra Norge. Øverst ved bordet en spanjol. Slik samles Europa på pilegrimsveiene i Spania.
Ute på plassen etterpå var det fremdeles bra temperatur og praten gikk videre - med avskjedspreg. Marie og jeg takket hverandre for fellesskapet disse ukene, ønsket hverandre alt godt, og gikk hver vår vei der fra.
............
I dag har jeg hviledag i byen. Det er en by på ca 100 000. Det skal være ca 30 000 studenter her. Byen har et tydelig preg av to ting: Ungdom og vandrere. Dessuten er byen provinshovedstad i Galicia. Vi er også nær havet. Her kan du få alt du ønsker deg av sjømat. Jeg har spist "pulpo" (kokte, tykke blekksprutarmer skåret opp i skiver) og "chipirones" (småblekksprut) i tillegg til fisk.
Dersom jeg ikke må gjøre plutselig om på planene mine, går jeg videre på ruta til Finisterre i morgen.
------------
Takk for de små kommentarene. Det er alltid kjekt å finne dem her.
09.05 Solen!
09.05: Fra dagboka:
Drømmen er her! Regnbygene ga seg tidlig. Det er lettskyet. Sol. Varm vind. Går i bare ulltrøyene med oppbretta armer, og oppbretta buksebein. Sekken er plutselig så mye tyngere. Den er full av klær. Svetter! Blir rød og kokt i ansiktet. Det har vært en drøm av en ettermiddag! De siste 5 km hit til det siste herberget før Santiago, gikk jeg så sakte at da jeg så på klokka og den var halv seks, begynte jeg å lure på om jeg hadde gått forbi.
Nå har jeg sittet ute lenge i den varme kveldssola. Bare jeg. Alle de andre er inne. Jeg har lengtet etter dette: Å sitte ute i varm kveldssol. Forrige gang var 2. påskedag. Jeg gikk rundt og småkvitret litt over været, og fikk et kvasst svar fra en tysker som har sett ut som en tordensky den siste uka, og som ennå ikke har smilt igjen: "Etter 35 dager med regn, ja." 1: Ja, vi har hatt svært dårlig vær. 2: Nei, det har ikke vært 35 dager med regn. Innimellom har vi hatt dager med oppholds. 3: I kveld er det en drøm av en kveld. Så smil da mann!!
Jeg satt altså ute helt alene i kveldssola. Hadde herberget vært fullt av vandrere fra Skandinavia, hadde alle vært ute i sola. Men det var bare meg fra nord. De andre er fra land der de er bortskjemte med slike kvelder, eller de har alt for mye sol.
................
Å vandre i Galicia: Folk her (vandrerne) snakker om at det er så vakkert i Galicia: Det bakkete landskapet. Den spredte bebyggelsen. Så grønt og frodig. Alle de vakre skogene med løvtrær. Jeg tenker: Det er greit nok her, men egentlig er dette som å vandre på Østlandet. Det er veldig likt. Det er ikke noe galt med Østlandet, men jeg reiser ikke til Spania for å oppleve hjemtraktene mine. Dermed er Galicia ikke et område jeg ville oppsøkt for å gå. Vi går her fordi rutene ender her - i Santiago. Eneste tydelige forskjell fra hjemme, er at husene her er av stein; og så har ikke vi eucalyptusskoger - verken ulempene eller den gode lukten. Ja, også en ting til: Det er i grunnen veldig dårlig med hagepalmer på Østlandet.
Drømmen er her! Regnbygene ga seg tidlig. Det er lettskyet. Sol. Varm vind. Går i bare ulltrøyene med oppbretta armer, og oppbretta buksebein. Sekken er plutselig så mye tyngere. Den er full av klær. Svetter! Blir rød og kokt i ansiktet. Det har vært en drøm av en ettermiddag! De siste 5 km hit til det siste herberget før Santiago, gikk jeg så sakte at da jeg så på klokka og den var halv seks, begynte jeg å lure på om jeg hadde gått forbi.
Nå har jeg sittet ute lenge i den varme kveldssola. Bare jeg. Alle de andre er inne. Jeg har lengtet etter dette: Å sitte ute i varm kveldssol. Forrige gang var 2. påskedag. Jeg gikk rundt og småkvitret litt over været, og fikk et kvasst svar fra en tysker som har sett ut som en tordensky den siste uka, og som ennå ikke har smilt igjen: "Etter 35 dager med regn, ja." 1: Ja, vi har hatt svært dårlig vær. 2: Nei, det har ikke vært 35 dager med regn. Innimellom har vi hatt dager med oppholds. 3: I kveld er det en drøm av en kveld. Så smil da mann!!
Siste herberget før Santiago. Fint!
................
Å vandre i Galicia: Folk her (vandrerne) snakker om at det er så vakkert i Galicia: Det bakkete landskapet. Den spredte bebyggelsen. Så grønt og frodig. Alle de vakre skogene med løvtrær. Jeg tenker: Det er greit nok her, men egentlig er dette som å vandre på Østlandet. Det er veldig likt. Det er ikke noe galt med Østlandet, men jeg reiser ikke til Spania for å oppleve hjemtraktene mine. Dermed er Galicia ikke et område jeg ville oppsøkt for å gå. Vi går her fordi rutene ender her - i Santiago. Eneste tydelige forskjell fra hjemme, er at husene her er av stein; og så har ikke vi eucalyptusskoger - verken ulempene eller den gode lukten. Ja, også en ting til: Det er i grunnen veldig dårlig med hagepalmer på Østlandet.
Galisisk stabbur
08.05 Antonio
08.05: Jeg fortalte tidligere om Antonio. Han som går barbeint fra hjemmstedet sitt ved havet i sørøst diagonalt over Spania til Santiago i nordvest (1600 km). Han går fordi han lovet det dersom moren hans ble frisk. Hun er like gammel som meg. Nå er Antonio "oppdaget". Et TV-team skulle filme og intervjue ham i Laxe i ettermiddag. Så skulle de kjøre ham til en god natt på et fint hotell. Han var ikke så begeistret for det siste. Han sa i dag tidlig at han heller ville sove på herberget med oss. Det er en del av pakken liksom.
Da jeg gikk inn i herberget i Laxe i ettermiddag, for å si fra til Marie at jeg ville gå lenger, forsto jeg plutselig at det var en stor linse som pekte mot meg ut av en masse plastgreier mot regnet. Så nå går jeg kanskje til filmen jeg også.
(11.05: Det er ikke bare bare når madia bryter inn i folks opplegg av ulike slag. TV-opptakene gjorde at Antonio ble en dag forsinket. Når han heller ikke går så lange etapper på bare bein, kom han ikke i mål i Santiago sammen med de han har gått sammen med i det siste. Det var ingen Antonio på middagen en del av oss var samlet til her i Santiago i går kveld. Vi håper han kommer i dag.)
--------------
I hermetikkboksen av et herberge: Vi sov greit i boksen vår, men ingenting tørket. I dag tidlig hang det dråper i taket og det var fortsatt like vått på gulvet. (Hvorfor sover vi da ikke et annet sted? Svar: Det er ingen alternativer akkurat her.) Jeg lå i underkøye og hadde hengt de våte klærne mine opp i ribbene i køyebunnen over meg. Det var i håp om at de ville tørke aldri så lite av litt kroppsvarme fra meg, men det var nytteløst. Dermed var det bare å pakke de tørre klærne godt ned i sekken, så jeg hadde noe å ta på meg når vandringen var over, trekke på seg de våte, og stikke føttene i våte sko. Som om ikke det var nok, kom vi til baren for å kose oss med rista brød og kaffe, og så hadde de ikke brød på baren. Dermed røyk den gode morgenstarten. Kaffe og noe kunstig kliss er ikke noe å starte dagen med, men slik ble det.
Det ble faktisk en god dag - alt er relativt. I går var stiene elver og vannhull og gjørme. I dag var det fine små grus- og asfaltveier gjennom skoger og enger. Det regnet og jeg ble våt, men det var fin temperatur. Dermed synes jeg dagen ble god; så god at da jeg kom til Laxe, ville jeg ikke stoppe der. Det var et veldig greit herberge, og de fleste stoppet der, men jeg hadde ikke lyst. Jeg kunne allikevel ikke bli stort våtere. Det var fint å gå og jeg var varm. Dermed ble det 5 km til gjennom nyutsprunget eikeskog til Silleda. Der hadde jeg et billig, firestjerners Spa Hotel i notatene mine, og dette var absolutt dagen! For den nette sum av 28€(!) bodde jeg med frokost som en dronning. Alt tørket i løpet av natten, til og med skoene mine.
(Mer siden.)
Da jeg gikk inn i herberget i Laxe i ettermiddag, for å si fra til Marie at jeg ville gå lenger, forsto jeg plutselig at det var en stor linse som pekte mot meg ut av en masse plastgreier mot regnet. Så nå går jeg kanskje til filmen jeg også.
(11.05: Det er ikke bare bare når madia bryter inn i folks opplegg av ulike slag. TV-opptakene gjorde at Antonio ble en dag forsinket. Når han heller ikke går så lange etapper på bare bein, kom han ikke i mål i Santiago sammen med de han har gått sammen med i det siste. Det var ingen Antonio på middagen en del av oss var samlet til her i Santiago i går kveld. Vi håper han kommer i dag.)
--------------
Det ble faktisk en god dag - alt er relativt. I går var stiene elver og vannhull og gjørme. I dag var det fine små grus- og asfaltveier gjennom skoger og enger. Det regnet og jeg ble våt, men det var fin temperatur. Dermed synes jeg dagen ble god; så god at da jeg kom til Laxe, ville jeg ikke stoppe der. Det var et veldig greit herberge, og de fleste stoppet der, men jeg hadde ikke lyst. Jeg kunne allikevel ikke bli stort våtere. Det var fint å gå og jeg var varm. Dermed ble det 5 km til gjennom nyutsprunget eikeskog til Silleda. Der hadde jeg et billig, firestjerners Spa Hotel i notatene mine, og dette var absolutt dagen! For den nette sum av 28€(!) bodde jeg med frokost som en dronning. Alt tørket i løpet av natten, til og med skoene mine.
(Mer siden.)
torsdag 10. mai 2012
07.05 Perspektiv
Jeg vil gjerne få ting med her i den rekkefølgen det skal være, og nå har jeg ikke skrevet på noen dager, så nå kommer litt fra dagboka, med dato da jeg skrev det ned der, og så skal jeg heller nå dit jeg rent faktisk er nå, i morgen. Nå har jeg nemlig god tilgang til â skrive.
Fra dagboka 07.05:
Perspektiv: Når man går slik så lenge, og møter en del av de samme menneskene gang på gang, om ettermiddagene, blir man klar over at perspektivet på vandringen kan være så ulikt. Hva er vandrerne opptatt av?
Noen kommer inn om ettermiddagen og kan fortelle om hvor ille det har vært. Oppoverbakkene var sâ harde. Gnagsåra har blitt værre. Det var fryktelig langt. Veien var for steinete. De ble gjennomvåte. Det blåste fryktelig osv. Noen ser ut til å alltid ha hatt slike dager. Man kan bare gjette hva de ville sagt hvis vi fikk en strålende solskinnsdag! ... for varmt...
En gammel tysker peker seg ut. Det er ikke ende på hvor strevsomt og galt alt har vært. Rett skal være rett: Føttene hans ser fryktelige ut. Det har de gjort nå i flere uker. Folk sier han bør ta noen hviledager - gi føttene fred. Han bør gå noen korte etapper - men nei. Han bare står på dag etter dag, og klager og ojer seg.
Andre kommer inn fra akkurat samme vandringen og forteller om vakre ting de har sett, gode samtaler de har hatt, at det ikke var så kaldt som i går. Og så kan de av og til le av de våte, kalde, trasige situasjonene.
Pauline er ei slik positiv jente på ca 30 år. Blid og full av gode meldinger til sine medvandrere. Men her om dagen kom vi inn i en liten bar fra regnet. Det var lunt og godt, for det brant i ovnen, og det var klassisk musikk i høytalerne. Men der satt Pauline og varmet seg og var nedtrykt. Hun er nydelig vakker, og mannfolka lar henne ikke i fred. Hun har opplevd trasige situasjoner helt fra første dag ut fra Sevilla. Nå er vi flere som har lovet hverandre å passe på, så Pauline fâr avslutte vandringen sin i fred. Det skulle bare mangle!
Dermed handler det selvsagt ikke om noe så enkelt som at noen har et entydig positivt syn på vandringen mens andre har et entydig negativt syn. Så enkelt er det ikke. Og likevel er det forunderlig hvordan ens perspektiv preger det man ser, opplever, gjør og snakker om.
Vesle tyske Christel, 69 år, har de vennligste bestemorsøyne du kan tenke deg - og handlinger som svarer til dem. Da vi kom inn her gjennomvåte i dag (se mer senere), gikk Christel ut i regnet en gang til og kom tilbake fra butikken med en stor pakke med toalettpapirruller som hun delte villig ut til alle så vi kunne stappe i skoene våre. Det hjalp ikke så mye, men var vennlig tenkt.
En vandrer ble omtalt slik her om dagen: "Å han. Nei, han har bare to store blemmer nederst på beina, og egentlig ingen føtter." Dermed handler det om perspektiv: Har du to store blemmer, eller har du føtter som er i stand til å bære deg tvers over Spania? "Det du er opptatt av, det gir du kraft til."
Perspektivendring: Det skjer noe forunderlig nå om dagen: Vi endrer perspektiv. Vi nærmer oss Santiago. Dette er første dagen på min åttende vandreuke. Hele veien har perspektivet vært "langt og lenge". Man kjenner ikke så nøye etter hvordan ting er, for man skal være her - lenge.
Så er det plutselig bare noen få dager igjen. "Snart ferdig!" "Vi er snart ferdig!" Både den ene og den andre gir seg selv lov til å kjenne på at man er litt sliten, lei, har litt vondt både her og der. Da skjer det forunderlige ting. I går bestemte to stykker (som ikke har gått sammen) at de ville gi seg. I dag tok de bussen til Santiago!. De har begge gått fra Sevilla. Den ene var den gamle tyskeren. Vi har som sagt bedt ham ta hviledager eller gå kort, men han har bare stått på; klaget og gått, gått og klaget. I dag tok han bussen til Santiago. Orket ikke mer. Forunderlig!
Da jeg hadde lagt meg i går kveld, tenkte jeg også for aller første gang: "Nå vil jeg ikke gå lenger. Jeg vil ikke se flere landskap. Jeg ville ikke snakke mere fremmedspråk med alle mulige mennesker. Jeg vil ikke bli våt flere ganger." Men jeg hadde hørt på praten til de to som ga seg, så jeg forsto hva det handlet om: "Snart framme".
Det er ikke så reint få av dem som har planlagt å gå til Finisterre etter Santiago, som ikke gjør det. De opplever at de er mentalt ferdige når de er i Santiago. De er framme.
------------------
Dette har vært en fryktelig dag. Striregn hele dagen. Vi bor i et herberge som er bygd av brakker - av metall. Da er vi som i en hermetikkboks. Inn i boksen har vi kommet, ti klissvåte mennesker med alt vårt. Det er like før det regner her inne. Ingenting kommer til å tørke. Marie har omdøpt Camino de Santiago til "River of Santiago". Vi har så vidt karret oss pà land på elvebredden. Sovesalen ser ut som et forvokst, forunderlig tørkestativ. Jeg bidrar godt med ryggsekken min, hengende opp ned med åpen bunn for å renne av seg. Den var skikkelig våt inni. Dette er Noahs Ark. Vi sitter på kjøkkenet, prater, småspiser, har jo ikke så mye å gjøre. Ute fortsetter regnet. Venter i grunnen på at det skal bli tid til å kunne legge seg.
(10.05: Jeg lover at fortsettelsen skal bli bedre. Nâ har jeg avtale om â ut â spise middag i solen....)
Fra dagboka 07.05:
Perspektiv: Når man går slik så lenge, og møter en del av de samme menneskene gang på gang, om ettermiddagene, blir man klar over at perspektivet på vandringen kan være så ulikt. Hva er vandrerne opptatt av?
Noen kommer inn om ettermiddagen og kan fortelle om hvor ille det har vært. Oppoverbakkene var sâ harde. Gnagsåra har blitt værre. Det var fryktelig langt. Veien var for steinete. De ble gjennomvåte. Det blåste fryktelig osv. Noen ser ut til å alltid ha hatt slike dager. Man kan bare gjette hva de ville sagt hvis vi fikk en strålende solskinnsdag! ... for varmt...
En gammel tysker peker seg ut. Det er ikke ende på hvor strevsomt og galt alt har vært. Rett skal være rett: Føttene hans ser fryktelige ut. Det har de gjort nå i flere uker. Folk sier han bør ta noen hviledager - gi føttene fred. Han bør gå noen korte etapper - men nei. Han bare står på dag etter dag, og klager og ojer seg.
Andre kommer inn fra akkurat samme vandringen og forteller om vakre ting de har sett, gode samtaler de har hatt, at det ikke var så kaldt som i går. Og så kan de av og til le av de våte, kalde, trasige situasjonene.
Hva ser du? Sola som endelig bryter fram, eller alle søledammene?
Pauline er ei slik positiv jente på ca 30 år. Blid og full av gode meldinger til sine medvandrere. Men her om dagen kom vi inn i en liten bar fra regnet. Det var lunt og godt, for det brant i ovnen, og det var klassisk musikk i høytalerne. Men der satt Pauline og varmet seg og var nedtrykt. Hun er nydelig vakker, og mannfolka lar henne ikke i fred. Hun har opplevd trasige situasjoner helt fra første dag ut fra Sevilla. Nå er vi flere som har lovet hverandre å passe på, så Pauline fâr avslutte vandringen sin i fred. Det skulle bare mangle!
Dermed handler det selvsagt ikke om noe så enkelt som at noen har et entydig positivt syn på vandringen mens andre har et entydig negativt syn. Så enkelt er det ikke. Og likevel er det forunderlig hvordan ens perspektiv preger det man ser, opplever, gjør og snakker om.
Vesle tyske Christel, 69 år, har de vennligste bestemorsøyne du kan tenke deg - og handlinger som svarer til dem. Da vi kom inn her gjennomvåte i dag (se mer senere), gikk Christel ut i regnet en gang til og kom tilbake fra butikken med en stor pakke med toalettpapirruller som hun delte villig ut til alle så vi kunne stappe i skoene våre. Det hjalp ikke så mye, men var vennlig tenkt.
En vandrer ble omtalt slik her om dagen: "Å han. Nei, han har bare to store blemmer nederst på beina, og egentlig ingen føtter." Dermed handler det om perspektiv: Har du to store blemmer, eller har du føtter som er i stand til å bære deg tvers over Spania? "Det du er opptatt av, det gir du kraft til."
Perspektivendring: Det skjer noe forunderlig nå om dagen: Vi endrer perspektiv. Vi nærmer oss Santiago. Dette er første dagen på min åttende vandreuke. Hele veien har perspektivet vært "langt og lenge". Man kjenner ikke så nøye etter hvordan ting er, for man skal være her - lenge.
Så er det plutselig bare noen få dager igjen. "Snart ferdig!" "Vi er snart ferdig!" Både den ene og den andre gir seg selv lov til å kjenne på at man er litt sliten, lei, har litt vondt både her og der. Da skjer det forunderlige ting. I går bestemte to stykker (som ikke har gått sammen) at de ville gi seg. I dag tok de bussen til Santiago!. De har begge gått fra Sevilla. Den ene var den gamle tyskeren. Vi har som sagt bedt ham ta hviledager eller gå kort, men han har bare stått på; klaget og gått, gått og klaget. I dag tok han bussen til Santiago. Orket ikke mer. Forunderlig!
Da jeg hadde lagt meg i går kveld, tenkte jeg også for aller første gang: "Nå vil jeg ikke gå lenger. Jeg vil ikke se flere landskap. Jeg ville ikke snakke mere fremmedspråk med alle mulige mennesker. Jeg vil ikke bli våt flere ganger." Men jeg hadde hørt på praten til de to som ga seg, så jeg forsto hva det handlet om: "Snart framme".
Det er ikke så reint få av dem som har planlagt å gå til Finisterre etter Santiago, som ikke gjør det. De opplever at de er mentalt ferdige når de er i Santiago. De er framme.
------------------
Kreative måter å tørke klær på - på en litt mindre fryktelig dag.
Ingen tørk her!
Med en ekstra bærepose rundt livet i håp om å holde fuktigheten ute.
----------------(10.05: Jeg lover at fortsettelsen skal bli bedre. Nâ har jeg avtale om â ut â spise middag i solen....)
lørdag 5. mai 2012
Ingen handling!
Her er adresser til billedvideoer fra det siste jeg har gått, men vi så altså ikke alt dette...
http://www.youtube.com/watch?v=h_Akn12siPQ
http://www.youtube.com/watch?v=UZxsfy23SVc
og omtrent her er jeg nå, og her er også de fire eller fem dagene jeg har igjen til Santiago:
http://www.youtube.com/watch?v=OzlSAq7rb_s
Jeg har altså en hviledag i Ourense i dag. Har vandret rundt og sett i butikkvinduer og besøkt severdigheter. Deilig å bare kunne springe under tak når det kommer en skur. Det er mye fint å se. Det er en kunsthåndverksmesse her for tiden, og det er så mye vakkert! Men det er en av de store velsignelsene med vandringen: Du kan ikke kjøpe NOE SOM HELST. Bare glem det. Det er ikke aktuelt. Alt skal bæres. Så ingen klær, ingen fine ting til huset, ingen gaver til barnebarna - ingenting. Jeg har kjøpt fire kort i dag, og så skal jeg ha litt vann, en frukt og litt yougert. Mer trenger jeg ikke i dag. Regelen er: Aldri kjøpe mer enn det du spiser opp samme dag. Aldri bære for mye eller for lenge. Det er virkelig en velsignelse, og veldig rart. Vi er så vant til å ha blikk for noe vi kanskje har lyst på eller bruk for eller .... Det er deilig â legge den siden av tilværelsen vekk en stund.
På dette kartet ser dere hvordan Camino Sanabres forlater Via de la Plata og går vestover til Santiago. Dere ser også den vesle veien videre til Finisterre ute ved havet.
Nå må jeg gjøre meg klar for de varme kildene.
http://www.youtube.com/watch?v=h_Akn12siPQ
http://www.youtube.com/watch?v=UZxsfy23SVc
og omtrent her er jeg nå, og her er også de fire eller fem dagene jeg har igjen til Santiago:
http://www.youtube.com/watch?v=OzlSAq7rb_s
Jeg har altså en hviledag i Ourense i dag. Har vandret rundt og sett i butikkvinduer og besøkt severdigheter. Deilig å bare kunne springe under tak når det kommer en skur. Det er mye fint å se. Det er en kunsthåndverksmesse her for tiden, og det er så mye vakkert! Men det er en av de store velsignelsene med vandringen: Du kan ikke kjøpe NOE SOM HELST. Bare glem det. Det er ikke aktuelt. Alt skal bæres. Så ingen klær, ingen fine ting til huset, ingen gaver til barnebarna - ingenting. Jeg har kjøpt fire kort i dag, og så skal jeg ha litt vann, en frukt og litt yougert. Mer trenger jeg ikke i dag. Regelen er: Aldri kjøpe mer enn det du spiser opp samme dag. Aldri bære for mye eller for lenge. Det er virkelig en velsignelse, og veldig rart. Vi er så vant til å ha blikk for noe vi kanskje har lyst på eller bruk for eller .... Det er deilig â legge den siden av tilværelsen vekk en stund.
På dette kartet ser dere hvordan Camino Sanabres forlater Via de la Plata og går vestover til Santiago. Dere ser også den vesle veien videre til Finisterre ute ved havet.
Nå må jeg gjøre meg klar for de varme kildene.
Pâ herbergene
Livet på herbergene er en viktig side ved vandringen. Det er der jeg tilbringer de fleste nettene. Herbergene er av alle slag, fra de fine i Extremadura som eies av en egen forening og hele skalaen nedover til noen ganske få jeg ikke vil bo på. Alle har sovesaler. Det spørs bare hvor store.
En ting er herbergene. En annen ting er folka som sover der. Det er den store usikkerhetsfaktoren. Jeg synes folk har oppført seg eksemplarisk hensynsfullt på denne vandringen, men det er jo mye rart uansett. Snorking kommer du aldri unna. En østeriker ble "tatt i heftig snorking" lenger sør, og noen damer prøvde å lære ham hvordan han skulle ligge for ikke å snorke, og mest: hvordan han ikke skulle ligge. Da fortalte østerikeren: "Jeg var så heldig for noen dager siden å komme på et firemannsrom der det bare var en italiener og jeg. Vi var veldig fornøyde. Om morgenen, da jeg våknet var italieneren vekk. Jeg tenkte han hadde gått allerede, men så oppdaget jeg at madrassen hans var borte også. Jeg åpnet døra og der - i gangen - lå italieneren på madrassen sin. Han sendte meg et rasende blikk, og sa: Du snorker som en hel flyvemaskin!"
Men det er nok av fortellinger om ting til å le av. En nordmann som går her, fortalte at han startet sin første natt på vandringen slik: Først var det en spanjol som satt og drakk for mye og for lenge. Over en time etter at alle andre lå trygt og sov, kom han sjanglende inn med hodelykt. Han arbeidet seg med dunk og smell rundt på hele sovesalen på leiting etter køya si. Han hadde glemt hvor den var... På rommet lå det et skotsk ektepar. Kl 5(!) sto mannen opp. Ekteparet fraktet med seg et lite kokeaparat med en liten kjele (for å holde sine daglige rutiner i hevd(!)), så han sto opp for å koke te. Kl 5:15 kom han så og vekket sin kone for å gi henne te på sengen - i en sovesal. Da dette gjenntok seg neste natt også, hadde nordmannen fått nok. Han gikk en kort etappe, for å komme inn i en annen vandrerytme enn dem.
Som dere forstår, det er et interessant liv.
Jeg er ellers i Ourense nå og har en hviledag. Trenger det. Tre uker siden sist. I ettermiddag skal jeg ut og bade i de varme kildene her. De holder 65 grader når vannet kommer opp. Jeg har båret badedrakta helt fra Cadiz.
Herberger sørfra og nordover:
Hos munkene i Alcuescar, "donativo".
De fine har god standard. De er reine, har av og til laken, og koster opp til 15€. Her i Galicia er de proffe på herberger. Alle vandrerutene går inn mot Santiago som strålene pâ en sol, og myndighetene administrerer en haug med herberger. I alle fall på denne ruta, vandrer vi nå fra det ene velordnede, reine, forutsigbare herberget til det andre. Vi finner de samme rutinene, de samme køyesengene, de samme madrassene. Hver kveld får vi alle utdelt engangslaken og putevar. Overalt koster det 5€ osv. 
Herberget i Hervas - som er veldig fint faktisk.
Fra denne plussiden går det så nedover hele skalaen. Der vi må være forberedt på de fleste negative overraskelsene, er nok på de herbergene som er "donativo". Det betyr: "Gi/betal det du vil." Frivillig med andre ord. 
Herberget i Calzada de Bejar (privat)
Jeg har stort sett vært heldig denne gangen. Det har bare vært to ganger med senger som helst bør klassifiseres i kategorien "hengekøye". En gang Kjell og jeg gikk på ruta i nord, overnattet vi i et herberge hos noen nonner, der det var "donatovo". De var veldig stolte over at Frans fra Asissi hadde overnattet der på sin vei til Santiago for over 700 år siden. En tysker og Kjell og jeg fikk rom sammen. Det var iskaldt, men godt med tepper, så etter litt romstering hadde vi alle tre kommet ned i soveposene med nok tepper over oss, og alle hadde konstatert at det nok var sorten "hengekøye". Da kommer det fra tyskeren: "Det er jeg som har fått den senga som Frans av Asissi sov i den gangen!"
Herberget i San Pedro de Rozados (privat)
For å komme inn pâ herbergene, må vi ha pilegrimspass. Der blir det stemplet hver dag. Jeg legger nå til nye ark fra tid til annet, og passet holder på å bli et virkelig trekkspill. For å få sove pâ herbergene skal du også forflytte deg på veien enten til fots, på sykkel eller til hest(!). Her syndes det en del. Det er mange lure løsninger med skyss og transport, og noen av vandrerne som holder sin sti ren og bruker føttene, irriterer seg veldig over dette. I Santiago bryr de seg bare om de 100 siste kilometerne. Har du gått eller syklet eller kommet til hest disse 100 km, kan du få "sertifikatet". Men de fører mye statistikker, så det er en hel del opplysninger om meg og vandringen min som skal skal registreres når jeg kommer i mål. 
En ting er herbergene. En annen ting er folka som sover der. Det er den store usikkerhetsfaktoren. Jeg synes folk har oppført seg eksemplarisk hensynsfullt på denne vandringen, men det er jo mye rart uansett. Snorking kommer du aldri unna. En østeriker ble "tatt i heftig snorking" lenger sør, og noen damer prøvde å lære ham hvordan han skulle ligge for ikke å snorke, og mest: hvordan han ikke skulle ligge. Da fortalte østerikeren: "Jeg var så heldig for noen dager siden å komme på et firemannsrom der det bare var en italiener og jeg. Vi var veldig fornøyde. Om morgenen, da jeg våknet var italieneren vekk. Jeg tenkte han hadde gått allerede, men så oppdaget jeg at madrassen hans var borte også. Jeg åpnet døra og der - i gangen - lå italieneren på madrassen sin. Han sendte meg et rasende blikk, og sa: Du snorker som en hel flyvemaskin!"
Herberget i Calzada de Valdunciel
Det er ofte min lodd å havne i overkøye, og det er stort sett greit, hvis det da ikke ligger en stor, tung mann i køya under, som har det med å kaste seg rundt om natta. Gjør han det, hender det ikke så sjelden at det er full sjøgang i overkøya. 
Herberget i Montamarta
Vi har stort sett vært spart denne gangen for de vandrerne som starter hensynsløst tidlig, med kjekke små hodelykter som sender lyskjegler i hytt og vær, og selvsagt også rett i fjeset på de som vil sove. Så pakkes det plastposer og ordnes... Ingen sover mer. Har dere prøvd å romstere med bæreposer i et stille rom?! Det er ikke stille!
Herberget i Rionegro del Puente
Herberget i Puebla de Sanabria (privat)
Jeg har som sagt vært heldig. Eneste gangen natta har blitt virkelig forstyrret (og da glemmer vi snorkerne), var for tre netter siden. Alt hadde gått fredelig og greit for seg, og vi sov alle godt. Kl 2:30 kommer det et høyt brøl og et kraftig dunk. Alle fòr opp, og noen var langt ute på gulvet før de hadde våknet. Det var spanjolen i overkøya ved siden av meg, som hadde snudd seg litt for langt ut på kanten i søvne, og datt ned, og traff gulvet så det sang. Utrolig nok ble han visst ikke skadet. Han kravlet seg fortumlet opp igjen, og 20 min senere hørte jeg at han sov godt. 
Det var her... Herberget i Vilar de Barrio
Jeg er ellers i Ourense nå og har en hviledag. Trenger det. Tre uker siden sist. I ettermiddag skal jeg ut og bade i de varme kildene her. De holder 65 grader når vannet kommer opp. Jeg har båret badedrakta helt fra Cadiz.
torsdag 3. mai 2012
Utrolig
Utrolig: Da jeg hadde skrevet innlegget mitt om å åpne og lukke grinder, på biblioteket i A Gudinã, gikk jeg tilbake til herberget for å hvile en times tid før jeg gikk ut for å spise middag. Jeg klatret opp i overkøya, som var blitt min lodd denne natta, og var på vei ned i soveposen. Da hører jeg en stemme rope tvers over den store sovesalen med 24 senger: "Bjorg! Bjorg! It is you? It is really you!!" Det var Marie, som jeg skrev om at jeg gikk fra på langfredag og aldri skulle se igjen, fordi hun skulle tilbake til Paris noen dager senere.
Skodda lettet, og i lette regnbyger og med utsikt gikk vi ned den vakre dalen til Laza med vakre busker som blomstrer i gult og hvitt og lilla. Da vi var nede på sletta sa Marie: "Dette har vært en god dag." Jeg: ??? "Vi har klart å gå 36 km. Jeg har aldri gått så langt. Vi fikk den vakre vandringen ned dalen. Det fikk ikke de som tok drosje." Jeg prøver å lære.
I går gikk jeg alene hele dagen. Det var en grei dag. Forventningene til vær er ikke så store lenger. Lette regnbyger og litt vind er greit. Møtte Marie på veien inn til Villar de Barrio. Hun sa: "Dette har vært en god dag." Jeg: ??? "For det er ikke så kaldt som i går og vi hadde bare 20 km å gå."Jeg prøver å lære.
Jeg håper at vandringen en en lignelse, og at virkeligheten som lignelsen handler om, er livet. Jeg håper at jeg kommer hjem bittelitt klokere enn jeg dro. Jeg håper at det ikke er som australske Don påsto i en intens debatt vi hadde tidlig på vandringen; at dette bare er "the ultimate ego-trip", og at alle andre forklaringer bare er unnskyldninger for å skjule for seg selv at dette er "the ultimate ego-trip". Jeg håper...
Fra herberget i A Gudinã
For å gjøre en lang historie kort: Marie reiste hjem og klarte ikke bli der. Hun ordnet en masse på noen dager, fikk seg fri og var tilbake på vandringen etter 10 dager. Der prøvde hun å regne ut hvor langt vennene hennes hadde kommet, og ventet på australske Don. Meg regnet hun ikke med å treffe. Det var for usikkert hvor langt jeg var kommet. Men der var vi altså. Don har vi ikke sett, men vi har hørt fra andre at han trolig er en dag eller to bak oss.
Marie foran meg i skodda i et "lyst" øyeblikk
De polske damene og Marie. Vi var våte, og vi frøs.
Så på tirsdag vandret Marie og jeg etter hverandre over høydedraget der det er en av de vakreste utsiktene til begge sider på hele ruta - i tykk skodde - uten å se stort mer enn 100 meter. (Det åpnet seg en gang.) Det var sur skoddevind og regnbyger i tillegg. Etter to mil, tok fire vandrere en drosje. Vi andre vandret videre. Skodda lettet, og i lette regnbyger og med utsikt gikk vi ned den vakre dalen til Laza med vakre busker som blomstrer i gult og hvitt og lilla. Da vi var nede på sletta sa Marie: "Dette har vært en god dag." Jeg: ??? "Vi har klart å gå 36 km. Jeg har aldri gått så langt. Vi fikk den vakre vandringen ned dalen. Det fikk ikke de som tok drosje." Jeg prøver å lære.
I går gikk jeg alene hele dagen. Det var en grei dag. Forventningene til vær er ikke så store lenger. Lette regnbyger og litt vind er greit. Møtte Marie på veien inn til Villar de Barrio. Hun sa: "Dette har vært en god dag." Jeg: ??? "For det er ikke så kaldt som i går og vi hadde bare 20 km å gå."Jeg prøver å lære.
I låvedøra
I dag har vi gått sammen de 14 km som var dagens etappe i pøsregn - og pratet. Vi reddet oss inn i en låve en gang. Midt på kom vi til en liten landsby. Vannet var på vei inn på kroppen både her og der. Håpet veldig på en bar, men regnet ikke med at det var noe slikt der. Det var en for liten plass. - Ei dør på gløtt. En bar! Vi smetter inn. To drukna katter. Våte til skinnet. Vannet renner av oss. Før vi har ønsket oss noe som helst, sier den gamle dama bak disken: "O Madre Mia!" og forsvinner ut på kjøkkenet sitt. Hun kommer tilbake med en liten strålovn som hun setter ved bordet vårt. Vi må få bli varme. Vi må da få tørke oss litt! Marie står med tårer i øynene. "Ser du Bjorg - alle de gode menneskene vi møter, og alle de små gavene vi får hver dag." Jeg er ikke like klarsynt, men jeg hører hva hun sier. Da vi gikk ut igjen i pøsregnet, sier hun: "For en god dag! Vennlige mennesker! Gode handlinger!" Jeg prøver å lære.
En bar, en bar!!! ... og en stråleovn!
Utrolig: Vi møtte Antonio i går; en storvokst spanjol på 39 år. Han går fra hjemmet sitt i sørøst-spania uten sko - 1600 km. Hvorfor? Moren hans var svært syk, og hadde fått beskjed om at hun bare hadde to måneder igjen å leve. Antonio lovet høyere makter at dersom hun ble frisk, skulle han gå barbeint til Santiago. Hun er frisk, og Antonio går i takknemlighet for mora si. I dag kom han plaskende inn på herberget en stund etter oss - uten sko. Vi spurte: Men hvorfor, egentlig? Svaret var enkelt nok: "Jeg har bare en mor - and she is great!" Jeg håper at vandringen en en lignelse, og at virkeligheten som lignelsen handler om, er livet. Jeg håper at jeg kommer hjem bittelitt klokere enn jeg dro. Jeg håper at det ikke er som australske Don påsto i en intens debatt vi hadde tidlig på vandringen; at dette bare er "the ultimate ego-trip", og at alle andre forklaringer bare er unnskyldninger for å skjule for seg selv at dette er "the ultimate ego-trip". Jeg håper...
mandag 30. april 2012
Å åpne og lukke grinder
Dette innlegget kladdet jeg i går kveld. Jeg satt foran et stort vindu med flott utsikt. 15 kilometer borte så jeg A Ganada passet, som jeg har passert i dag. Der går grensen til Galicia.
(Vær klar over at det handler om to ting samtidig i det jeg skriver nedover her, både en konkret og en overført betydning.) Med dette som bakgrunn, skiver jeg fortsettelsen inn slik jeg kladdet den i går.
Jeg har åpnet og lukket uendelig mange grinder på denne vandringen. Særlig midt på, der vi går i beitelandskap. Det er grinder, grinder, grinder i alle slags utforminger og med et utall av mekanismer for å holde dem lukket. Du kommer til en grind - på vandringen og i livet - åpner, går gjennom, lukker og går videre; åpner, går gjennom, lukker og går videre... Slik legger man bak seg kilometer etter kilometer; dag etter dag; landskap etter landskap... år etter år; tiår etter tiår.
Det er forskjell på å vandre i Andalucia og ha det meste foran seg, og å gå inn i Galicia i morgen. Slik tror jeg også det er forskjell på å gå gjennom livets grinder når man er 30 år og når man er 60.
30 år og i Andalucia. - Man kan regne med at det meste ligger framfor en. Man åpner griner og åpner grinder. Selvfølgelig vet man da også at man lukker grinder bak seg, men jeg tror ikke man vet hva det innebærer, slik man vet det når man er 60.
60 år og på vei inn i Galicia. Det regner. Man har åpnet så uendelig mange grinder (på vandringen og i livet) - og lukket dem bak seg. Det er gått. Det er levd. Det ligger ugjenkallelig bak. Drømmer og forventninger ble innfridd - og slett ikke innfridd. Noe hadde man styring med selv. Mye ble som det ble, langt utenfor ens egen kontroll.
--------------
Vandringen fra Carcaboso til Ventaquemada er utrolig vakker. Jeg rusler sakte, sakte. Tar flere pauser. Sitter på en stein og ser på kyrne som beiter fredelig. Åpner grinder. Lukker grinder - sakte. Encinas (eiker), snauspiste marker, vakre steingarder på kryss og tvers. Grinder. Grinder. Kyr. Sol. Skyer. Sakte. Sakte. Det tar slutt. Når jeg har åpnet og lukket den siste grinda ved veien ved Ventaquemada er det slutt. Gått. Over.
Slik åpner vi grinder og går inn i livslandskap også. Gode. Vakre. Med hendelser, følelser, stemninger, mennesker, barn, sol. Og når det var levd, ble grinda lukket bak oss. Ville kanskje gjerne bli der, men det er ikke mulig. Åpne grinder. Lukke grinder. Stadig fjernere fra Andalucia. 60 år og pâ vei inn i Galicia. Når havet er nådd, kommer man ikke lenger. 60-åringen vet at mange grinder er lukket som aldri mer skal åpnes. Livets vemod.
------------------
Det regner. Vannet har trengt gjennom jakka over skuldrene og har lagt seg som en våt klut rundt halsen. En grind. Handa som skal åpne den er allerede våt og kald. Vannet renner oppover armen før grinda er forsvarlig lukket igjen. Veien er våt og sølete. Håpet for dagen er en bar etter 10-15km, så jeg kan spise innomhus og få varmen tilbake i kroppen. Herberget ved dagens slutt er en velsignelse. Ferdig. Bra. Dagens høydepunkt er middagen, og så sove. Men grindene er åpnet og lukket. Landskapet er passert. Kilometerne er gått ... dagene er levd...
Dette er det vanskeligste - når vi beveger oss fra vandringen til livet: Det som er levd og ikke ble godt. Det som er levd og ikke ble slik man hadde håpet. Det som er levd og ikke ble. Kanskje særlig det: Sorgen over det som ikke ble. Grinda er lukket. Det er levd.
----------------
Pâ en nydelig, kjølig vårmorgen på vei ut fra El Real de la Jara begynte jeg å synge. "Syng i stille morgonstunder. Syng Gud Fader lov og ros." Fuglesang. "Sjå han gjerer nytt det under, kallar fram or mørkret ljos." Sol. "Sjå hans sol all skapning gylla. Alt med liv og lovsong fylla." Dyr på beite. "Sjå hans kjærleiks smil i sky. Sjå kvar dag hans nåde ny." - Det er lett det! Når sola skinner!
... og før dagen er omme går man bokstavelig talt "på trynet". Hva synger man da? Hva synger man når man bærer på vemodet over alle grindene som er ugjenkallelig lukket? Hva synger man når man har levd så lenge at sorgen over det som ikke ble, er svært reell? Det er bare Galicia igjen. Andalucia ligger langt, langt bak.
Selvfølgelig har jeg ikke svarene. Jeg har noen for min egen del, men de er mine, og hører ikke til her. Men alt dette jeg har skrevet nå, er tanker jeg har hatt med meg opp gjennom alle grindene. Og så har det kommet et par dikt, som jeg nå ikke kan sitere riktig, men som dere kan få med dere noen bruddstykker av. Det ene er diktet "Til ein namnlaus" av Tor Jonsson, som jeg har holdt andakt over et par ganger. Hva det sier om vandringen og livet, får dere tygge på selv, men at det handler om at livet får dybde når det handler om mer enn enkle solskinnsdager, er vel opplagt. Dette er bruddstykkene jeg husker nå:
Kven skal eg takke for det eg fekk sjå,
sola gå under og berga bli blå?
Kven skal eg takke for all denne æra
i dette å gå her og vera og vera?
...
Kven skal eg takke for det eg fekk li
så gleda fekk grunn å røte seg i?
...
Du namnlause gjevar eg får ikkje fred.
før eg laut takke for alt som laut skje...
Det andre handler om grindene man åpner etter 60 år i Galicia. De grindene finnes.
(05.08:Teksten slik jeg har den hjemme.):
We didn’t see the seven mountains ahead of us. We didn’t see how they are always ahead, always calling us, always reminding us that there are more things to be done, dreams to be realised, joys to be re-discovered, promises made before birth to be fulfilled, beauty to be incarnated, and love embodied.
We didn’t notice how they hinted that nothing is ever finished, that struggles are never truly concluded, that sometimes we have to re-dream our lives, and that life can always be used to create more light.
... (Songs of Enchantment, Ben Okri)
...............
Jeg var på messe i et lite sidekapell sammen med de gamle damene. Det er festtiden etter påske - etter oppstandelsen. Presten hadde hvit messehakl. Maria hadde hvit festkjole. Til og med krusifikset hadde fått et lite, hvitt "skjørt". Presten og damene arbeidet seg gjennom messeleddene. Jeg fulgte egentlig ikke med; satt og tenkte på grindene som åpnes og lukkes, særlig de som lukkes - for godt. Til slutt lyste presten velsignelsen over oss, og sendte oss ut i hverdagen igjen. I det jeg gikk ut, visste jeg hvordan fortellingen om å åpne og lukke grinder slutter:
Når den siste grinda er ugjenkallelig lukket bak meg, vil Kristus åpne en ny.
(Vær klar over at det handler om to ting samtidig i det jeg skriver nedover her, både en konkret og en overført betydning.) Med dette som bakgrunn, skiver jeg fortsettelsen inn slik jeg kladdet den i går.
Jeg har åpnet og lukket uendelig mange grinder på denne vandringen. Særlig midt på, der vi går i beitelandskap. Det er grinder, grinder, grinder i alle slags utforminger og med et utall av mekanismer for å holde dem lukket. Du kommer til en grind - på vandringen og i livet - åpner, går gjennom, lukker og går videre; åpner, går gjennom, lukker og går videre... Slik legger man bak seg kilometer etter kilometer; dag etter dag; landskap etter landskap... år etter år; tiår etter tiår.
Det er forskjell på å vandre i Andalucia og ha det meste foran seg, og å gå inn i Galicia i morgen. Slik tror jeg også det er forskjell på å gå gjennom livets grinder når man er 30 år og når man er 60.
30 år og i Andalucia. - Man kan regne med at det meste ligger framfor en. Man åpner griner og åpner grinder. Selvfølgelig vet man da også at man lukker grinder bak seg, men jeg tror ikke man vet hva det innebærer, slik man vet det når man er 60.
60 år og på vei inn i Galicia. Det regner. Man har åpnet så uendelig mange grinder (på vandringen og i livet) - og lukket dem bak seg. Det er gått. Det er levd. Det ligger ugjenkallelig bak. Drømmer og forventninger ble innfridd - og slett ikke innfridd. Noe hadde man styring med selv. Mye ble som det ble, langt utenfor ens egen kontroll.
--------------
Vandringen fra Carcaboso til Ventaquemada er utrolig vakker. Jeg rusler sakte, sakte. Tar flere pauser. Sitter på en stein og ser på kyrne som beiter fredelig. Åpner grinder. Lukker grinder - sakte. Encinas (eiker), snauspiste marker, vakre steingarder på kryss og tvers. Grinder. Grinder. Kyr. Sol. Skyer. Sakte. Sakte. Det tar slutt. Når jeg har åpnet og lukket den siste grinda ved veien ved Ventaquemada er det slutt. Gått. Over.
Slik åpner vi grinder og går inn i livslandskap også. Gode. Vakre. Med hendelser, følelser, stemninger, mennesker, barn, sol. Og når det var levd, ble grinda lukket bak oss. Ville kanskje gjerne bli der, men det er ikke mulig. Åpne grinder. Lukke grinder. Stadig fjernere fra Andalucia. 60 år og pâ vei inn i Galicia. Når havet er nådd, kommer man ikke lenger. 60-åringen vet at mange grinder er lukket som aldri mer skal åpnes. Livets vemod.
------------------
Det regner. Vannet har trengt gjennom jakka over skuldrene og har lagt seg som en våt klut rundt halsen. En grind. Handa som skal åpne den er allerede våt og kald. Vannet renner oppover armen før grinda er forsvarlig lukket igjen. Veien er våt og sølete. Håpet for dagen er en bar etter 10-15km, så jeg kan spise innomhus og få varmen tilbake i kroppen. Herberget ved dagens slutt er en velsignelse. Ferdig. Bra. Dagens høydepunkt er middagen, og så sove. Men grindene er åpnet og lukket. Landskapet er passert. Kilometerne er gått ... dagene er levd...
Dette er det vanskeligste - når vi beveger oss fra vandringen til livet: Det som er levd og ikke ble godt. Det som er levd og ikke ble slik man hadde håpet. Det som er levd og ikke ble. Kanskje særlig det: Sorgen over det som ikke ble. Grinda er lukket. Det er levd.
----------------
Pâ en nydelig, kjølig vårmorgen på vei ut fra El Real de la Jara begynte jeg å synge. "Syng i stille morgonstunder. Syng Gud Fader lov og ros." Fuglesang. "Sjå han gjerer nytt det under, kallar fram or mørkret ljos." Sol. "Sjå hans sol all skapning gylla. Alt med liv og lovsong fylla." Dyr på beite. "Sjå hans kjærleiks smil i sky. Sjå kvar dag hans nåde ny." - Det er lett det! Når sola skinner!
... og før dagen er omme går man bokstavelig talt "på trynet". Hva synger man da? Hva synger man når man bærer på vemodet over alle grindene som er ugjenkallelig lukket? Hva synger man når man har levd så lenge at sorgen over det som ikke ble, er svært reell? Det er bare Galicia igjen. Andalucia ligger langt, langt bak.
Selvfølgelig har jeg ikke svarene. Jeg har noen for min egen del, men de er mine, og hører ikke til her. Men alt dette jeg har skrevet nå, er tanker jeg har hatt med meg opp gjennom alle grindene. Og så har det kommet et par dikt, som jeg nå ikke kan sitere riktig, men som dere kan få med dere noen bruddstykker av. Det ene er diktet "Til ein namnlaus" av Tor Jonsson, som jeg har holdt andakt over et par ganger. Hva det sier om vandringen og livet, får dere tygge på selv, men at det handler om at livet får dybde når det handler om mer enn enkle solskinnsdager, er vel opplagt. Dette er bruddstykkene jeg husker nå:
Kven skal eg takke for det eg fekk sjå,
sola gå under og berga bli blå?
Kven skal eg takke for all denne æra
i dette å gå her og vera og vera?
...
Kven skal eg takke for det eg fekk li
så gleda fekk grunn å røte seg i?
...
Du namnlause gjevar eg får ikkje fred.
før eg laut takke for alt som laut skje...
Det andre handler om grindene man åpner etter 60 år i Galicia. De grindene finnes.
(05.08:Teksten slik jeg har den hjemme.):
We didn’t see the seven mountains ahead of us. We didn’t see how they are always ahead, always calling us, always reminding us that there are more things to be done, dreams to be realised, joys to be re-discovered, promises made before birth to be fulfilled, beauty to be incarnated, and love embodied.
We didn’t notice how they hinted that nothing is ever finished, that struggles are never truly concluded, that sometimes we have to re-dream our lives, and that life can always be used to create more light.
... (Songs of Enchantment, Ben Okri)
...............
Jeg var på messe i et lite sidekapell sammen med de gamle damene. Det er festtiden etter påske - etter oppstandelsen. Presten hadde hvit messehakl. Maria hadde hvit festkjole. Til og med krusifikset hadde fått et lite, hvitt "skjørt". Presten og damene arbeidet seg gjennom messeleddene. Jeg fulgte egentlig ikke med; satt og tenkte på grindene som åpnes og lukkes, særlig de som lukkes - for godt. Til slutt lyste presten velsignelsen over oss, og sendte oss ut i hverdagen igjen. I det jeg gikk ut, visste jeg hvordan fortellingen om å åpne og lukke grinder slutter:
Når den siste grinda er ugjenkallelig lukket bak meg, vil Kristus åpne en ny.
Abonner på:
Innlegg (Atom)