Jeg vil gjerne få ting med her i den rekkefølgen det skal være, og nå har jeg ikke skrevet på noen dager, så nå kommer litt fra dagboka, med dato da jeg skrev det ned der, og så skal jeg heller nå dit jeg rent faktisk er nå, i morgen. Nå har jeg nemlig god tilgang til â skrive.
Fra dagboka 07.05:
Perspektiv: Når man går slik så lenge, og møter en del av de samme menneskene gang på gang, om ettermiddagene, blir man klar over at perspektivet på vandringen kan være så ulikt. Hva er vandrerne opptatt av?
Noen kommer inn om ettermiddagen og kan fortelle om hvor ille det har vært. Oppoverbakkene var sâ harde. Gnagsåra har blitt værre. Det var fryktelig langt. Veien var for steinete. De ble gjennomvåte. Det blåste fryktelig osv. Noen ser ut til å alltid ha hatt slike dager. Man kan bare gjette hva de ville sagt hvis vi fikk en strålende solskinnsdag! ... for varmt...
En gammel tysker peker seg ut. Det er ikke ende på hvor strevsomt og galt alt har vært. Rett skal være rett: Føttene hans ser fryktelige ut. Det har de gjort nå i flere uker. Folk sier han bør ta noen hviledager - gi føttene fred. Han bør gå noen korte etapper - men nei. Han bare står på dag etter dag, og klager og ojer seg.
Andre kommer inn fra akkurat samme vandringen og forteller om vakre ting de har sett, gode samtaler de har hatt, at det ikke var så kaldt som i går. Og så kan de av og til le av de våte, kalde, trasige situasjonene.
Hva ser du? Sola som endelig bryter fram, eller alle søledammene?
Pauline er ei slik positiv jente på ca 30 år. Blid og full av gode meldinger til sine medvandrere. Men her om dagen kom vi inn i en liten bar fra regnet. Det var lunt og godt, for det brant i ovnen, og det var klassisk musikk i høytalerne. Men der satt Pauline og varmet seg og var nedtrykt. Hun er nydelig vakker, og mannfolka lar henne ikke i fred. Hun har opplevd trasige situasjoner helt fra første dag ut fra Sevilla. Nå er vi flere som har lovet hverandre å passe på, så Pauline fâr avslutte vandringen sin i fred. Det skulle bare mangle!
Dermed handler det selvsagt ikke om noe så enkelt som at noen har et entydig positivt syn på vandringen mens andre har et entydig negativt syn. Så enkelt er det ikke. Og likevel er det forunderlig hvordan ens perspektiv preger det man ser, opplever, gjør og snakker om.
Vesle tyske Christel, 69 år, har de vennligste bestemorsøyne du kan tenke deg - og handlinger som svarer til dem. Da vi kom inn her gjennomvåte i dag (se mer senere), gikk Christel ut i regnet en gang til og kom tilbake fra butikken med en stor pakke med toalettpapirruller som hun delte villig ut til alle så vi kunne stappe i skoene våre. Det hjalp ikke så mye, men var vennlig tenkt.
En vandrer ble omtalt slik her om dagen: "Å han. Nei, han har bare to store blemmer nederst på beina, og egentlig ingen føtter." Dermed handler det om perspektiv: Har du to store blemmer, eller har du føtter som er i stand til å bære deg tvers over Spania? "Det du er opptatt av, det gir du kraft til."
Perspektivendring: Det skjer noe forunderlig nå om dagen: Vi endrer perspektiv. Vi nærmer oss Santiago. Dette er første dagen på min åttende vandreuke. Hele veien har perspektivet vært "langt og lenge". Man kjenner ikke så nøye etter hvordan ting er, for man skal være her - lenge.
Så er det plutselig bare noen få dager igjen. "Snart ferdig!" "Vi er snart ferdig!" Både den ene og den andre gir seg selv lov til å kjenne på at man er litt sliten, lei, har litt vondt både her og der. Da skjer det forunderlige ting. I går bestemte to stykker (som ikke har gått sammen) at de ville gi seg. I dag tok de bussen til Santiago!. De har begge gått fra Sevilla. Den ene var den gamle tyskeren. Vi har som sagt bedt ham ta hviledager eller gå kort, men han har bare stått på; klaget og gått, gått og klaget. I dag tok han bussen til Santiago. Orket ikke mer. Forunderlig!
Da jeg hadde lagt meg i går kveld, tenkte jeg også for aller første gang: "Nå vil jeg ikke gå lenger. Jeg vil ikke se flere landskap. Jeg ville ikke snakke mere fremmedspråk med alle mulige mennesker. Jeg vil ikke bli våt flere ganger." Men jeg hadde hørt på praten til de to som ga seg, så jeg forsto hva det handlet om: "Snart framme".
Det er ikke så reint få av dem som har planlagt å gå til Finisterre etter Santiago, som
ikke gjør det. De opplever at de er mentalt ferdige når de er i Santiago. De er framme.
------------------
Kreative måter å tørke klær på - på en litt mindre fryktelig dag.
Ingen tørk her!
Dette har vært en fryktelig dag. Striregn hele dagen. Vi bor i et herberge som er bygd av brakker - av metall. Da er vi som i en hermetikkboks. Inn i boksen har vi kommet, ti klissvåte mennesker med alt vårt. Det er like før det regner her inne. Ingenting kommer til å tørke. Marie har omdøpt Camino de Santiago til "River of Santiago". Vi har så vidt karret oss pà land på elvebredden. Sovesalen ser ut som et forvokst, forunderlig tørkestativ. Jeg bidrar godt med ryggsekken min, hengende opp ned med åpen bunn for å renne av seg. Den var skikkelig våt inni. Dette er Noahs Ark. Vi sitter på kjøkkenet, prater, småspiser, har jo ikke så mye å gjøre. Ute fortsetter regnet. Venter i grunnen på at det skal bli tid til å kunne legge seg.
Med en ekstra bærepose rundt livet i håp om å holde fuktigheten ute.
----------------
(10.05: Jeg lover at fortsettelsen skal bli bedre. Nâ har jeg avtale om â ut â spise middag i solen....)
Vandringen er over. Noen har satt igjen vandreskoene sine.
