En liten storm

Det var i grunnen det vi hadde manglet så langt - en liten storm med regn i. Nå er den faktoren på plass! Det er ikke alltid lurt å se værmeldinga før man går ut om morgenen. I dag fikk vi den servert fra TVn i baren der vi spiste frokost. De meldte regn og vind med styrke 100m/sek i nordvestre Spania, der vi er nå. (Litt torden også forresten. Det fikk vi ikke.) Jeg går ikke med vindmåler, men vi har hatt en stri vind inn fra sida nå i dagevis, så vi har et visst sammenligningsgrunnlag. Vinden skrudde seg opp noen hakk i dag - og hadde altså regn med.

I traseen for lyntoget til Galicia. Skal tro om arbeidet blir gjort ferdig.

Jeg er så våt!

Vi er på herberget i Santa Croya. En del vandrere virker slitne. Noen ser ut til å sture litt. Jeg så nettopp noen tårer også. De var riktignok over hissige blemmer i hopetall og ikke over været, men det er klart slikt vær tar på. Noen går våte store deler av dagen fordi vinden herjer med regncapene de fleste bruker. Mange fryser nok også. De som ikke har forstått å pakke etter det faktum at våren i Spania kan være alt mulig når det gjelder vær, sliter nå.

Fra sovesalen på Casa Anita

Kjell og jeg har det bra. Det er opplagt at Kjell svært gjerne skulle hatt et annet ferievær. (Utsiktene for de neste dagene er heller ikke så gode.) Men været kan vi ikke gjøre noe med. Ta bare ikke imot ham som om han har "vært i Syden" når han kommer hjem!!! Det ville være urettferdig.

Vi har det bra fordi vi har klær og utstyr for dette. Regndressene holder tett. Ryggsekken og skoene mine har tatt inn vann to dager, men alt er pakket i plast i sekken. Dessuten: Heia for Devold! Vi går i ull. Kjell tok med seg to ullskjorter "for sikkerhets skyld". Han har bodd i dem mye av tiden. Fordi vi er utstyrt slik, er vi stort sett tørre og ikke minst: Holder oss varme. Når jeg har pakket meg inn for dagen med flere lag ull og regndress og gramasjer, går det bra. Det er bare en ting som blir krevende, og jeg tenkte at jeg nå skulle gi dere et lite blikk på intimsfæren:

Det hører til den menneskelige natur å måtte tisse av og til. Innpakket som jeg er nå, regner jeg det under kategorien "prosjekt". Først begynner jeg så smått å tenke på at prosjektet må gjennomføres. Det må planlegging til. Er det vandrere foran eller bak? Det må nemlig litt tid til. Så gjelder det å sikte seg inn på et sted der det kanskje er litt lê, og så gjelder det å treffe mest mulig mellom regnbygene. Når alle disse faktorene er på plass, har jeg altså stilongs, bukse og regnbukse. Utenpå er regnjakka, og alt er holdt på plass av magebeltet på sekken.

Prosjektet har også sitt etterarbeid. Det er da det blir helt tydelig at det ikke bare handler om hva man har på seg nedentil, men også oventil. Fire lag nedenfra skal komme i riktig rekkefølge i forhold til fire lag oppe (kortarma ulltrøye, langarma ulltrøye, flease og regnjakke). Hvis man da har truffet dårlig når det gjelder det med lê for vinden og mellom regnbygene, kan avslutningen bli en smule stressende. ... og så pleier jeg i grunnen sjelden å ta av meg ryggsekken - egentlig.

Heldigvis har jeg plassert denne typen situasjoner i kategorien "komiske hendelser" og ikke i kategorien "traumatiske hendelser". Kjell truer stadig med å ta bilde av meg, men svaret er klinkende klart: Det har han gjort en gang, og det får greie seg!

... og dere får ikke det bildet her på bloggen...!

Dere får klare dere med en forkjølet og godt innpakket Gerald fra Irland i stedet.

Vi bodde på Hostal i natt. Av og til har jeg hele veien bodd på Hostal (pensjonat). Det er for å unngå en hygienekrise. Jag klarer bare ikke å dusje på de iskalde herbergene vi opererer med nå, og når eneste beskyttelse mot hele "menigheten" er et tynt dusjforheng, blir vaskinga ganske elementær. Dessuten er det et kafs å få vasket klær. Jeg "bor" i mine to ullskjorter for tida - stort sett både natt og dag. Da må jeg ha et Hostal med varme så jeg kan sove uten dem på, eget bad for en herlig dusj og ikke minst store håndklær. Har jeg det, kan jeg ta sjansen på å vaske ullskjortene mine, vri dem i håndklær og dermed ha dem tørre til neste morgen - og slippe å sove i dem om natten. Dessuten trenger man av og til å sove med seg selv og ikke en hel "menighet", med alt det det innebærer. Grunnen til at vi ikke bor på Hostal hele tiden, er det sosiale livet på herbergene. Vi blir bare vi to på tur uten herbergelivet.

I dag fikk vi vite at det passet veldig bra at vi bodde på Hostalet. Det var fullt på herberget - 14 senger. Det var ikke bare fullt. De var 15 der. To polske damer hadde gått svært langt, kom inn sist, og det var en seng igjen. De la madrassen på gulvet for å ikke fallet for langt hvis de trillet av, og sov på madrassen sammen. Dette gir innblikk i noe vi rike nordmenn vet lite om: å ikke ha råd til annet enn å dele en madrass på et overfyllt herberge.

Kjell og jeg er ofte i siste pulje som kommer i mål om ettermiddagen. Det har den hovedgrunnen at vi liker å ta det med ro. Hvile litt underveis hvis været tillater det, rusle litt sakte av og til, prate med folk (Kjell) osv. Det høres jo greit ut, men når man ser litt nøyere på dette, er det en viktig grunn til til at vi rusler slik: Vi har råd til det! Det finnes et fenomen på caminoene som heter "the rush for a bed". Folk er tidlig opp og ut, og går fort for å sikre seg en seng for natten. Pâ denne ruta er det egnetlig ikke nødvendig, men vet du at du ikke kan betale for noe annet, sitter det selvsagt et sted i bevisstheten at du må skaffe deg en rimelig seng. Da vi kom til et fullt, lite herberge tidligere i uka, trakk vi jo bare på skuldrene og gikk til Hostalet i stedet. Slik kan "rike, hvite, feite, norske protestanter" gjøre (som en i familien pleier å si). Vi er alle europere her (nesten alle i alle fall), men betingelsene våre er svært ulike! Dermed har Kjell og  jeg også en tredje god grunn til å ta det rolig på vandringen: Det behøver ikke være vi rike nordboere som tar opp de siste sengene, hvis det kommer folk etter oss som virkelig trenger dem av økonomiske grunner.

Det gjelder å nyte hvilen uansett vær og føreforhold

Det er stille ettermiddag på Casa Anita. Her er oppholdsrom med peis (luksus), og folk sitter der og varmer seg eller hviler på sengene sine. INGEN går ut. Der er det vind og regn så det holder. De lover oss oppholdsvær i morgen. Vi satser på at det er rett, og vil ikke høre noe særlig om fortsettelsen. I morgen skal det ikke regne... Dermed har jeg hatt god tid til å skrive på bloggen. Her er ikke annet som skal gjøres enn å vente på dagens høydepunkt: middagen. Dermed sitter (eller ligger) vi her som de gamle på alderhjemmet og venter på maten...

Alt er faktisk vel i Spania med Kjell og Bjørg, selv om det ønskelige er et noe annet vær enn det vi har akkurat nå.

På en husvegg ved veien:

"Ikke annet ber jeg om: Himmelen over meg

og veien under mine føtter."

Tilstandsrapport

Dette blir en tilstandsrapport på veien. De mer filosofiske betraktningene skal jeg heller komme tilbake til når jeg går alene igjen. Vi er ute på de små stedene, så det er ikke så ofte jeg har tilgang til internett. Dermed blir lite skrevet. Har noen temaer på lager, men de må vente litt.

Tilstandsrapportens hovedbudskap er to:
1: Beina sitter fortsatt fast på kroppen, og fungerer nokså tilfredstillende. Vi har lagt bak oss et par virkelig lange etapper. Den første fordi vi skulle få dagene til å gå opp. Den andre fordi det ble pent vær! Litt forklaring til det siste: Etter fire sure, våte, kalde dager ble vi lovet en god dag, og den kom! Det var kaldt og en pistrende vind, men skiftende skydekke og sol og flott og gå. Siden vi videre var lovet bare regn, ville vi være på veien, så vi visste at vi hadde brukt dagen godt. Ut kl 8, i mål kl 19:15, med en god middagspause midt på. Men beina henger som sagt på fortsatt. Jeg er uten blemmer. Kjell har fått ei ørlita.

Bjørg i vinden

Ikke lett å finne butikken etter en lang dag!

Men innenfor hadde de alt.

Nå er det så turbulent vær her for tida at meterologene har problemer med meldingene, så det regnet vi skulle få i fire dager framover, har ikke kommet til oss enda akkurat der vi går. Det er bare den besetta vinden som følger oss trofast. Spanjolene er lei for at regnet ikke kom. Vandrerne er glad.

Her er bakgrunnsbildet på bloggen tatt

Kjell på den rette vei

2: Vi har fortsatt en kroppstemperatur på 37 grader, selv om vi er ute hele dagen og temperaturen sjelden er over 1/3 av kroppstemperaturen. Det er beinkaldt og skarp vind! I dag var det rim på bakken da vi gikk ut, men det betydde klarvær, så vi er veldig fornøyd. Blir ikke storforlangende i den værsituasjonen vi har hatt her i det siste.

Men vi er norske - med ull! Jeg går i stilongs med to lag tynne ullgensere under flease og jakke, så alt er i grunnen bra.

Vi har startet dagen med rim

Plassering: Jeg har til nå gått stort sett rett opp gjennom Spania fra sør mot nord. I dag har vi forlatt Via de la Plata. Det vil si at i det store bildet, har vi "tatt av til venstre" og går vest og nordvestover like over grensen til Portugal. Vi er inne pâ Camino Sanabres og bor i natt i Tabara. Jeg skal se om jeg kan finne et kart å legge inn neste gang, men nå stenger biblioteket om 7 minutter.

Her er kartet

Takk for hilsener. Det er kjekt. Skal bringe fødselsdagshilsenene til Kjell. Vi feiret med to middager den dagen.

Til kommentarene: Jeg klarer ikke å få sekken under 7 kilo jeg heller, men den er ikke mye over heller. Kanskje den er ca 7 nå og så litt vann og ørlite mat til midt på dagen i tillegg, men der bærer jeg på så lite som bare mulig. Alt jeg trenger i to måneder på 7 kg med soveposen, synes jeg selv er bra. Hva som skal til for å unngå blemmer er det så mange svar på. Mitt er veldig inngåtte sko (nå på grensen til utgåtte). De må være romslige inni. Så bruker jeg en tynn strømpesokk inni (nylon), og en syntetisk utenpå.

Nå stenger de her...

... og hvor er vâren?

... i alle fall ikke her... Et par dager før Kjell kom ble det veldig kjølig. Jeg lurte på om det var frost på marka da jeg startet på fredagen. På lørdagen regnet det, og jeg skulle heldigvis ikke gå. Jeg skulle til Salamanca å møte Kjell. På søndag hadde vi hviledag i Salamanca, og det var bitende kaldt. Vi brukte flere timer i katedralen, og spørsmålet var bare hvor det var kaldest - inne i katedralen eller ute. Da vi kom derfra påsto jeg i alle fall at kulda hadde krøpet både nedenfra og overfra, så jeg hadde bare et parti rundt magen som var varmt. Vi måtte ligge under dyna ei stund å varme oss opp før vi var klar for mer turistliv.

Heldigvis var det oppholds og litt sol av og til både mandag og tirsdag for vinden var kald. Med godt med klær på, syntes vi det ble gode dager. I dag har vi hatt på oss det vi har av klær omtrent. (Jeg har gått med stilongs under buksa og regnbuksa.) Det har vært oppholds og yr/småregn om hverandre og frisk, kald vind fra vest. Til slutt ble det også skikkelig regn. Vi ble våte.

Det er kaldt!

Vi vil ikke vite så mye om dagene som kommer, men vet så pass at så kaldt som i dag skal det heldigvis ikke være videre, men varmt blir det ikke denne uka, og dager uten regn kan vi ikke regne med. Dette var selvsagt ikke det jeg håpet for Kjell når han er her i to uker, men vi har hatt det kaldt og vått her nede i april før, og håper på den andre uka hans.  Vi sjekker ikke været i Norge, men regner med at når det er så hinsides ille her, har dere det bra der oppe. Slik pleier det i alle fall svært ofte å være.

Kjell har altså kommet vel ned; har funnet meg, og er i gang med å gå han også. Det er kjekt å være to en periode. I dag gikk vi ikke til herberget. Vi gikk inn av første dør med overnatting av litt høyere standard og spurte: Har dere noe varmt å spise nå? Har dere et rom til oss MED VARME? Da vi fikk ja på begge spørsmåla, ble vi her...

I går var vi på et spesielt herberge på veien. Det ligger i en liten landsby som bærer det flotte navnet Fuenteroble de Salvatierra. Ofte kan vi lure på om kirken her nede ikke vil ha noe med vandrerne å gjøre. Det er ofte håpløst å finne ut når det er messe. Det er ingen oppslag på herbergene, og vi blir ikke invitert heller. Men ikke slik i Fuenteroble de Salvatierra. Presten der er kjent for å arbeide ivrig for pilegrimsveien. Presteboligen er langt på vei bygget om til herberge; i tillegg til at han tar seg av ungdommer med problemer; har flere folk i arbeid, holder messer, driver katekese med barna...

prestegården i Fuenteroble de Salvatierra

Spleisemiddag i prestegården varmer på flere måter

I går var det messe kl 17; vandrerne var integrert på en veldig fin måte. Vi sto i en ring og ba Fader Vâr sammen, alle på sitt eget språk blant annet, og vi fikk en egen velsignelse til slutt. Folk var tydelig rørt. Det gjør inntrykk og det gjør godt å bli tatt med inn i et fellesskap. Det er bare så veldig få steder det skjer her.

I fjor organiserte denne presten pilegrimsvandring for 200 personer fra området her til Roma. De bærer med seg noen pilegrimsfigurer herfra som de fraktet på esler. Nå er han i full gang med å organisere årets vandring som som skal gå fra Oslo til Trondheim. Han får ikke tak i esler, så det må bli hester i Norge. Tenk om det blir 200... opp Gudbrandsdalen... ! Kanskje vi får høre om det. Som dere forstår: Dette er en person som brenner for mye, og får til mye.

Vi sitter her varmt og godt og har bare en treretters middag igjen av dagens program. Ingen sorger - bare et aldri så lite håp om litt varme til Kjell. Skal hilse så mye fra ham.

Pâmontert ryggsekk

Jeg er for tiden en dame på 65-70 kilo. Jeg er påmontert ryggsekk. Det er sjelden i livet man har tingene sine så konstant nær seg som når man går alene slik jeg gjør nå. Jeg er litt bedre stilt enn sniglen. Jeg får et annet hus om natten, men ut over det er ryggsekken alltid med meg. Jeg går fra den i herbergene på ettermiddag/kveld. Da har jeg en liten babysekk pâ 68 gram til det viktigste som jeg ikke kan gå fra.

Å alltid måtte ha tingene sine med seg, har sine konsekvenser. En konsekvens er at det føles som jeg kunne fly om ettermiddagen når jeg går rundt uten sekk. Det er så lett å gå! En annen sak skulle nok vært filmet: å gå på do med ryggsekk. Jeg går rett og slett aldri fra sekken på barer og restauranter. Dermed er det bare å prøve å komme seg ut og inn av toalettene etter beste evne - med sekk. Noen ganger er det prosesser som er så komiske at jeg kunne le høyt. Tenk dere de virkelig trange toalettene... Det har hendt mer enn en gang at jeg har måttet rygge inn. Som regel klarer jeg å få satt sekken ned der inne på et vis, men det må av og til litt tenking og ordning til. Det er i alle fall av de situasjoner som skaper smil i hverdagen. Det er noe av det jeg ser fram til disse to ukene vi er to som går sammen - å gå på do uten ryggsekk... :)

Det å alltid ha alt sitt på ryggen gir selvfølgelig også en veldig bevissthet omkring hva man bærer på og ikke bør bære på. Hvert papir, hver liten ting, hvert tomme beger som man ikke absolutt trenger, blir kastet. Du bærer det du trenger. Du vet etterhvert godt hva du dypest sett trenger. Det andre får bare ikke være med. Det skal bæres - hele tiden - uke etter uke.

Kanskje ikke lureste oppakningen

Jeg bærer bare på en helt unyttig ting - Norsk salmebok. Jeg trengte den i påska. Her er som sagt ingen salmer i dette landet. Når Kjell reiser hjem, skal han få ta den med seg.

Nå har jeg kommunisert mye. Kanskje dere blir lei der hjemme. Da får dere bare la være å lese. Det er jo ikke lesetvang på dette!! Jeg har vel et kommunikasjonsbehov. Takk til dere som skriver små kommentarer. Det er kjekt. De neste to ukene, mens Kjell er her, blir det trolig ikke skrevet så mye.

Ha en god vår i Norge!

Veien og veiene

Det regner i Hervas. Jeg har hatt regnklær på flere ganger, men dette er første dagen med regn uten stopp. Det har visst regnet mye i natt også. Jeg skal til Salamanca og treffe Kjell, og har god tid. Er på  biblioteket i byen med bedre maskin, så her er linkene til billedvideoene over det jeg har lagt bak meg i det siste:
http://www.youtube.com/watch?v=-TaARYCQzn4
http://www.youtube.com/watch?v=oTCra0kTb9M
http://www.youtube.com/watch?v=il5O8n5Yv3I

Avdekket romervei

Jeg går altså på romervei mye av tiden. Romerne bygde vei rettopp gjennom denne delen av Spania fra Sevilla og nordover, og siden de gjorde skikkelig arbeid, kan vi følge den fortsatt mange steder, 2000 år etter. Noen steder ligger den åpent i dagen, noen steder har arkeologene gravd den fram og noen steder ligger den nok fortsatt rett under overflaten og venter. Siden romerne var strategiske og dyktige, ligger veien der en hovedvei opp gjennom denne delen av Spania bør ligge. Det betyr konflikter i moderne tid med moderne veier.

Romersk merkestein langs veien (miliario)

Veiene som er bygget i senere tid skal da også naturlig ligge der romerveien går - det er mange steder den naturlige traseen. Dermed stifter vi stadig kontakt med N-630, som er hovedveien (riksveien) nordover. Av og til må vi gå langs den noen kilometer. Det er av de mer trasige delene av vandringen.

N-630 i regn. Var dette så festlig da...

Hva værre er: Moderne, store motorveier ønsker også å følge samme traseen. De brøyter seg fram i landskapet, rett fram selvsagt, og tar få hensyn. Men romerveien må selv moderne veibyggere ta hensyn til - ikke mye - men de må.

Pâ den fine vandringen jeg fortalte om der jeg gikk pâ et høydedrag og så vidt utover med beitelandskap på begge sider, vil man om et par år se rett inn i en stor motorvei på vestsiden. På den neste etappen mellom Embalse de Alcantara og Cañaveral, der det er store områder med busker og beitemarker, har det til nå ikke vært annet å se enn kyr og vandrere. Nå brøyter den nye motorveien seg vei tvers over. Vi så spor etter arkeologene. De hadde vært der og avdekket romerveien. Motorveien får ikke uten videre gå tvers over eller oppå denne, men den kan gå rett ved, og man lager faktisk også underganger for den. I alle fall: Hvis ikke vandreruta legges radikalt om, må vandrerne i framtida krysse motorveien flere ganger på denne biten. Vandrerne fnyser og lurer på hva man skal med alle disse motorveiene, men hva som er nyttig og nødvendig har selvfølgelig med utgangspunkt og perspektiv å gjøre.

Undergang under motorveien. Laget for romerveien (til høyre)

Det handler uansett om kultur - eldgammel kultur og ny kultur. Hva vil man? Hvor vil man? Hva skal det "koste" - av penger og herjing med naturen? Valgene er mange og veiene opp gjennom Spania kommer til å være i konflikt så lenge det er ferdsel mellom nord og sør. Vandrerne kjenner i alle fall veldig konkret, sakte og tydelig hvordan sårene som lages av moderne kommunikasjon smerter.

Så krysser jeg en motorvei...

Nâr noe gâr galt

Jeg har fått stifte bekjentskap med helsetjenesten på lokalplan etter fallet mitt. Noen vandrere sier at man ikke bør komme på sykehus her, men helsesentrene i byene og landsbyene er flotte, så langt jeg kan bedømme den hjelpen jeg har fått. (Har vært innom 5 Sentro de Salud nå.) Jeg skrøt av det til den unge spanjolen jeg delte rom med for noen dager siden. Synes det er kjekt å skryte av noe i det landet jeg er gjest i. Han smilte fornøyd. Jeg uttrykte også forundring over at alt er gratis. Jeg har så langt ikke betalt en krone. Jeg forklarte ham at i Norge må vi alltid betale noe - opp til et visst beløp i året. Han var forundret, for ikke å si bestyrtet, og lurte på om vi ikke betalte en egen skatt til helsevesenet i Norge. Jeg forklarte at vi betalte til helsevesenet gjennom den vanlige skatten vår, som er høy.

Det er grunnen til at han var bestyrtet som er interessant her. Han kunne ikke fatte at det gikk an å ha et helsevesen der alle måtte betale noe for tjenestene. Hvis det var slik i Spania, ville de fattige, de arbeidsløse og landarbeiderne ikke ha råd til å gå til lege, mente han. Derfor måtte det selvsagt være gratis.

Konklusjonen hans var klar: Siden vi kunne ha en slik ordning, måtte alle være rike i Norge. (Merk dere den!) Dermed er vel et viktig dilemma i helsevesenet presentert: En gratis vare har en uendelig etterspørsel (ifølge Kjell med økonomisk gymnas). Men hvor mye eller lite skal vi som pasienter betale for at ikke noen blir utestengte p.g.a. økonomi? Her vandrer jeg i alle fall fra helsesenter til helsesenter og får den hjelpen jeg trenger hver gang.

Fin igjen nå!

Ung i Extremadura

Den unge spanjolen jeg delte rom med her om natten var arbeidsløs. (Ja, det var bare vi to på rommet. Slik er det også på vandringen.) Det er en del unge arbeidsløse som vandrer Via de la Plata. Det er lett å forstå dem. Det er ikke all verdens prestasjon å gå fra Sevilla til Santiago, men det er jo ikke noe alle gjør. Så når de går der i det uendelige uten arbeid, kan det å gå ruta være en måte å prestere noe på; få til noe; gjøre noe; nå et mål. Kanskje de til å med får gleden av å ha noe å skryte aldri så lite av. Det kan de trenge!

En eldre kar fortalte meg at arbeidsløsheten blant unge i Extremadura nå er like under 50% - 50%!! Det er katstrofalt, trist og også ganske farlig på flere plan. De eldre forteller at alle unge som kan komme seg herfra, reiser.

Det er et utrolig vakkert område vi går i, men det er vel som i Sogn og Fjordane. Man kan ikke leve av natur alene.

Nå gir jeg opp denne maskinen for i dag. Har et par ting til jeg ville skrive, men det må en bedre maskin til.