Herberger og mennesker

KJÆRE INGRID MI!

GRATULERER SÅ MYE MED

SEKSÅRSDAGEN!!

HILSEN BESTEMOR 

Herberget i Vilar de Barrio

Vi vandrer fra herberge til herberge. De er av alle slag. Også her på Via de la Plata har noen begynt å forstå at det kan være mulig å tjene litt på pilegrimene, og det kommer små, fine, private herberger innimellom. Her om dagen bodde vi på et slikt ("vi" er Marie, Don og jeg, mer senere). 12 senger fordelt på fire rom med et fint lite bad, kjøkkenkrok og oppholdsrom på deling. Marie og jeg hadde et tomannsrom - luksus.

Embalse de Alcantara - luksusutgaven, og jeg hadde hele rommet alene.

Don trakk vinnerloddet den natten. Når det går mot kveld og du er alene på rommet (i dette tilfellet et fire-mannsrom) er spørsmålet: Får jeg ha dette rommet helt alene, eller kommer det noen syklister. (De kommer gjerne seint.) Det kom ingen syklister til Don.

I den andre enden av skalaen "herberge" er de virkelig "basic" offentlige (noen få har et rykte som gjør at man prøver å unngå dem). Castillblanco de los Arroyos er et av de "basic", men ikke et av dem jeg prøver å unngå. Det sies å ha 38 senger (jeg tellet ikke), fordelt på to rom - 8 senger på det ene... (Jeg lå på det med 8 senger denne gangen.)  Vi deler alle på to dusjer og to doer der. Det er en opplevelse i seg selv... Og så har vi alle utgaver av herberger på en skala mellom dette.

Castilblanco de los Arroyos

Tyske Dorothea og jeg delte en køye en natt på et 16-mannsrom; hun nede og jeg oppe. Det viste seg at akkurat denne senga hadde en liten knirkelyd. Det har senger på herbergene ofte, men denne var så følsom at den knirket bare den ene av oss leet aldri så lite på seg - og det gjør jo mennesker som sover sånn passelig hele tiden. Dermed hadde vi en liten kanarifugl på rommet hele natten.

Herberget i Cea

Dermed er jo spørsmålet: Hvorfor i all verden utsette seg for dette? Her går vi rike nordboere og kan selvsagt betale for Hostaler og Hoteller. Det er en grunn: Menneskene! Det er på herbergene du møter menneskene. Hele dagen kan vi gå og filosofere alene, men om ettermiddagen og kvelden er det sosailt liv og fellesskap, og vi finner de andre på herbergene.

Vi har laget middag sammen i Fuenteroble de Salvatierra

Vi spiser sammen, prater, blir kjent, møter de samme på nytt neste kveld - en tid, og så er plutselig en borte, fordi noen gikk litt kortere eller litt lenger, og vi sees aldri mer, kan hende. Det er ganske spesielt. I går gikk tre av oss ut for å spise, der satt allerede Danny fra Belgia og en spanjol fra Cadiz. Vi fant et stort bord. Så kom de to norske, og til slutt også et engelsk ektepar. Det ble mye latter og hygge.

Vandrere fra Canada og Irland på herberget Casa Anita

Men i løpet av vel en uke har jeg hatt flere ganske seriøse/alvorlige/filosofiske samtaler  om Gud og menneskene, livet, sorgen, gleden og døden. Hvorfor i all verden blir det slik?? Jeg har gått og grundet litt på det de siste dagene, og jeg tror det har med dette å gjøre: Vi er på samme vandring, holder på med det samme, sover på samme sted, i samme rom (!), ja... Men framfor alt dette: Vi er sammen en kort stund på caminoen (veien), og kommer aldri til å møtes igjen. Det betyr at det vi snakker om over middagen om kvelden er her og nå, og jeg skal ikke møte igjen det jeg har sagt en masse ganger videre i livet. Det er litt befriende.

Vi har hatt en uforglemmelig jentemiddag hos denne damen.

Hun laget den bare til oss.

Marie fra Paris, som er like gammel som meg, var den første andre vandreren jeg møtte. Det var henne jeg ble så glad over å se i Guillena at jeg løp etter henne. Dvs da visste jeg ikke at det var "Marie". Nå vet jeg det - og en hel del mer. Marie og jeg har gjort den avtalen at vi ikke skal utveksle e-postadresser eller adresser. "No clinging", sier hun. Når vi mister hverandre - trolig en gang i løpet av en ukes tid - var det det det var mens vi gikk sammen - og så ikke mer.  Jeg har tenkt at jeg gjerne skulle hatt henne som venninne videre i livet. Vi er svært ulike, men med samme form for humor. Vi har ledd befriende mye en ukes tid. Men så ikke mer...

Australske Don (71 år) er en kjernekar. Vi avtalte tilfeldig å spise middag sammen andre dagen etter Sevilla, fordi vi begge sto på et gatehjørnet og så etter en restaurant - og siden har vi fortsatt med det.

Jeg tenker stadig pâ at hadde jeg eller de gått en dag tidligere eller senere, ville vi aldri møtt hverandre.

Det er fantastisk vandrevær for tiden - rett og slett perfekt! Lettskyet, litt kjølig, men fint. Man kan gå og gå i timesvis uten nesten å merke det. De siste to dagen har det kommet noen regnbyger, men ikke så mye at jeg har funnet fram regnbuksa. I løpet av vandringen om dagen, ser jeg få eller ingen. Jeg foretrekker også å gå alene. Det var det som var noe av vitsen med denne turen. Av og til ser jeg noen av de andre foran eller bak. Av og til går vi forbi hverandre når noen tar en rast. Enkelte dager ser jeg ingen, untatt syklistene, da. Det er mange spanjoler som sykler Via de la Plata. Plutselig hører jeg noen som "gir lyd" på en eller annen måte bakfra, og da er det lurt å gå til side, for det går ofte fort. De hilser alltid i det de farer forbi: "Buen camino!". I går var det en som sakket farten der jeg ruslet alene. "Buenos dias." "Buenos dias." "Todo bien?" (Alt vel?) "Todo bien, gracias." Så satte han opp farten og for videre. Kjekt!

Jeg har gitt opp å legge inn bilder. Mistet et innlegg her om dagen, for maskinen orket ikke, og så slo den seg av. Det er en del gamle maskiner. Derfor lenke til billedvideo fra omtrent der jeg er nå (som sagt bare ikke så grønt). (Bildene som ligger her på bloggen nå etter mai, har jeg lagt inn etter jeg kom hjem.)
http://www.youtube.com/watch?v=5XH4Fu-brGw
http://www.youtube.com/watch?v=HTYcBqgoBAc

Gule piler viser vei

Nå ber bibliotekaren meg slutt.
Ha en god kveld.

Fötter og fotspor

Jeg har god tid her jeg har kommet tidlig med buss, og kan skrive litt til. I all vår navlebeskuende vandring vet vi mye om hva som skjer i verden, for TV står høyt på overalt. Det var generalstreik i Spania her om dagen, og vi så elendigheten fra de store byene på TV. Ute i provinsen merket vi ingenting. Som en dame sa, da vi spurte om hun hadde åpen bar så vi kunne få oss frokost neste morgen: "Hvorfor skal jeg streike? Hvis jeg stenger baren, får jeg ingen penger. Ingen andre gir meg penger hvis jeg streiker."

Men det navlebeskuende - eller fotbeskuende: Det ble mye latter ved middagen her en kveld, da vi begynte å snakke om hvor opptatt pilegrimen er av føttene sine. Det var ikke den vanlige nærsynte samtalen om vonter, blemmer, betennelser, hva slags sokker osv. Men et humoristisk blikk på dette fenomenet: Vi er så opptatt av føtter! Vi steller og ordner med føttene på grensen til at de er selvstendige individ vi fører samtaler med. "Hvordan er det med dere? Skal vi ta en pause? Trenger dere å luftes litt? Er det vondt noe sted?" Når vi legger oss om kvelden spør vi pent: "Ville dere ha et par sokker på, kanskje?"

Slik er det selvfølgelig fordi føttene er så avgjørende viktige. De skal bære meg kanskje mer enn 1,5 millioner skritt på denne vandringen. Holder ikke føttene, går det galt. Gnagsår er en av farene. Det finnes svært utrivelige utgaver. En bestefar fra Norge som går sammen med barnebarnet sitt, startet med å gå 40+30 km de to første dagene. Det er kanskje ikke det lureste. Han har et stort åpent sår under "poten". Nå har han også vrikket ankelen. Ankler: En sveitsisk dame, som startet i Sevilla, vrikket ankelen den andre dagen, og det viste seg å være brudd. Så lang ble den vandringen. Spanjolen som skrøt av at han skulle gå til Santiago på 25 dager, hinket rundt med et kjempegnagsår to dager etter. Betennelser, ankler, knær og vonde hofter; slikt stopper vandrerne.

Våte føtter nedi her!

Sâ finnes det noen fantastiske historier om støvler som blir stjålet. Da er du også nokså ille ute. Du er helt avhengig av det føttene har på seg. Jeg kan selv huske en marerittlignende drøm fra sist jeg gikk langt. Den handlet om at jeg ikke kunne finne skoene mine.

Sliterne. Ingen fare for at noen har lyst til å stjele disse...

Dette stoppet meg på veien inn til El Real de la Jara: På ei vakker slette med korkeik, står en av de mange steinstøttene som markerer pilegrimsveien, men denne har en plakett. Det er en minneplakett over Jose Luis Salvator. Han regnes som grunnlegggeren av den moderne pilegrimsveien Via de la Plata, og dens åndelige far. Han døde av hjerteinnfarkt i 1995 der denne minneplaketten står. Det skjedde mens han holdt på å male opp de gule pilene som markerer veien. Plaketten har en innskrift som er et sitat fra noe en annen person har sagt. Oversatt blir det omtrent noe slikt: "Dine faste skritt etterlater seg spor, som vil lede andre mennesker på deres vei." Han arbeidet intenst for denne konkrete veien, og tusenvis av mennesker har siden fulgt de merkene han satte.

Men så er det jo like sikkert at veien handler om livet. Det er vel en viktig grunn til at vi går her. Veien lærer oss noe viktig om livet, som setter seg i ryggmargen.

Men vi kan flytte symbolikken ett hakk til. "Veien" og "vandringen" er også metaforer som blir brukt som bilder på livet vi lever. Det er jo det utsagnet på plaketten handler om. Liva menneskene lever setter spor - på den ene eller den andre måten, og noen følger i sporene - enten de er slik eller sånn.

Så når jeg står her midt i livet - eller litt over midten...), er det spor på to plan. For det første satte mange gode mennesker rundt meg spor som jeg har kunnet følge i livet. Noen har gjort livet lettere for meg gjennom de sporene de har satt der de gikk foran meg. For det andre setter jeg selv spor som blir ledende for andre. Noen kommer til å gå i dem. Det er alvoret.


Sâ er jeg ikke lenger unna jobben min enn at Løgstrup randt meg i hu: "Vi har hverandres liv i våre hender." Og der sluttet jeg dagboksnotatene den dagen.

Jeg sitter i Hogar de Majores (Huset for de eldre) som har en maskin midt i baren. Det er støy og liv rundt meg. Nå skal jeg gå å finne meg ettermiddagsmiddag.

Ja, Astrid, du kan lenke. Jeg vil bare ikke at bloggen skal være åpen for all verden.

Dersom noen lurer pâ noe konkret som jeg ikke forteller om, så skriv en kommentar. Jeg liker å skrive. Det hjelper meg til å ordne tankene mine. Ha en fin palmesøndag!

Den mjâ seljestaven

... så snublet jeg og falt.

Jeg henter opp igjen diktet jeg satte inn her rett før jeg begynte å gå.

Styrken -

den virkelige styrken –
har i si hand en stav
som heter svakhet.
Den dagen styrken glemmer
å stø seg til denne mjå seljestaven
da snubler den i en kingeltråd
og brekker lårhalsen.

Det siste jeg skrev sist var at jeg var så glad. Jeg hadde klart en tremil uten at foten protesterte for mye. Jeg tenkte at jeg hadde gjort kloke valg ved å gå korte etapper i så mange dager. Jeg så framover med en viss trygghet og tenkte: Dette klarer jeg nå. Styrke, men uten den veike seljestaven. Jeg hadde vel lagt den litt fra meg. 


Og hvor lenge var Adam i paradis? 1 1/2 døgn. Så ligger man der - på veien - og i livet. Noe slår beina under all selvsikkerheten. Det er mye som skal læres på pilegrimsveien.

Jeg gikk her langs veikanten, og plutselig var det gjort.

Hva skjedde? Omtrent ingenting. Jeg snublet i noe annet enn et spindelvev og brakk hendigvis ikke noe som helst. Jeg snublet i alle fall, og fikk fart framover, og sekken gjorde resten. De av dere som har snublet med ryggsekk, vet hva som skjer. Den kommer i fart og sender deg hodestups i bakken - bokstavelig talt. MEN JEG ER IKKE ALVORLIG SKADET! Jeg landet på ansiktet og kneet, og ser ut som jeg har vært i krigen, og folk snur seg etter meg på gata, men ingenting er brekt og øyet ikke skadet, når jeg bare får det opp igjen, ser jeg godt. Sentro de Salud (helsesenteret) både i Monesterio der jeg kom inn og her i Fuente de Cantos, har stelt pent med meg. De er kjempegreie og gir meg klar beskjed om å gå til senteret i neste by neste dag for å sjekke at alt er bra. Jeg har ikke vondt. Ser bare ikke ut. ... og har lært en lekse til om å ikke tro at man kan være så flink at man har sikret seg. Plutselig ligger man der - både på veien og i livet. I går kveld gikk Marie og jeg ut for å få oss litt mat. Jeg trengte det. Da vi satt ved bordet sa hun: I think you are sexual atractiv with that terrible eye. Didn¨t you see how the men in the bar were looking at you." :)


Et blikk inn i hva som kan skje når en vandrer får problemer: Påâ vei inn til byen Monesterio etter fallet, gikk jeg forbi to som så hvordan det var fatt med meg. De kunne ikke hjelpe meg mye, så jeg gikk alene inn og fant hjelp. Men etterpå hadde de kommet til herberget og fortalt at Bjorg var skadet. Dermed går franske Marie (som er jamngammel med meg) ut for å lete etter meg. Så hun var ikke på herberget da jeg kom meg dit noe senere, plastret og stelt med. Sheidy, som er palestinsk kristen fra Nazareth, byttet ispakker til meg hele resten av dagen. Dorothea, fra Tyskland, fulgte meg bort igjen til helsesenteret for å avklare noe jeg ikke hadde forstått helt. (Hun snakker bra spansk.) Australske Don - som alltid vil gå alene - tilbød seg å gå sammen med meg i dag. Alle var enige om at jeg ikke skulle gå alene. Slik er det også på pilegrimsveien. 

Jeg har ikke gått i dag. Jeg får ikke åpnet øyet. Jeg trenger skikkelig syn på begge øynene, så jeg har dybdesyn og ikke snubler en gang til. Det regner jeg med å ha i morgen. Så den mjå seljestaven...

Vi gâr mot pâske

Vi går mot påske. Opp gjennom alle de små byene, har jeg sett hvordan spanjolene er i gang med forberedelsene til påske - i alle fall en side av dem: De gjør klar plattformene til påskeprosesjonene. Jeg har trodd at disse store innstalasjonene var noe som de oppbevarte fra år til år, og hentet fram til påske, men nå vet jeg bedre. De har mer eller mindre utbygde rammeverk som de så bygger opp, kler og pynter. (Her kommer de med et slikt:)

De blir båret inn i kirkene og der arbeider de med dem: Stolper, baldakiner, et hav av lysestaker, et hav av lys, og så i sentrum den sørgende Maria i de flotteste gevanter eller en av de mange senene fra Jesu lidelseshistorie. Så blir det vel lagt på blomster siste dagen.

Her klargjøres lysestakene

For et par dager siden smatt jeg innenfor en åpen dør og så på hvordan damene pyntet og ordnet med kjole, slør og slep på en Maria. Jeg forstår så pass mye spansk nå at jeg hører at prestene forkynner sentralt nå før påske om Jesu kors, død, frelse og oppstandelse. (Sentralt ut fra et luthersk ståsted, selvsagt!!) Men kirkene er fulle av overdådig pyntede Mariafigurer. Det er interessant.

Mens messen pågår, kommer unge menn og gutter innom (ofte med kjæreste på slep). Presten forkynner og leser messeledd og guttene rusler rundt på sidene; ser på platformene, peker til hverandre, utveksler noen kommentarer. Noen setter seg ned og er med pâ resten av messen, men de fleste går ut igjen. Jeg tolker det slik at det er de som skal bære plattformene. Disse store plattformene skal jo bæres rundt i gatene i flere timer. Det må være litt av en jobb.

Dette er en festdag! Den 10. dagen. Dagen da jeg skulle se om båten (foten) bar. Den første tre-mila er tilbakelagt. Båten (foten) bar!!! Så nå våger jeg å si at dette skal gå bra. Jeg er glad!

Castilblanco de los Arroyos og Almaden de la Plata. Flotte navn på smà byer i går og i dag. Flott vandring i perfekt vandrevær.

Mer rekker jeg ikke å fortelle nå, for jeg skal ut å spise middag med en kar fra Australia og ei dame fra Paris, og det er fem minutter til vi har avtale om å møtes.

Medvandrere!

Samme kveld: Så var de her plutselig, medvandrerne. "Alle" begynner i Sevilla, og her i Guillena ser vi hvem som er på veien med oss. Nå er vi 10 på herberget. Herberget er nytt og fint, 20 senger fordelt på tre rom. Så nå har jeg rullet ut soveposen og funnet mitt eget tynne, lette håndkje for første gang på turen.

Her er det internasjonale klientellet: 2 franske ektepar (det ene paret snakker bare fransk og det andre paret har spansk som fremmedspråk. Så det blir knoting.) 1 fransk dame (som snakker udmerket engelsk). Jeg satt i en park og så plutselig en hatt og en ryggsekk, og ble så glad at jeg sprang etter henne. 1 australier. 1 nederlender (de pleier å snakke både det ene og det andre språket, men han her snakker verken det ene eller det andre språket). 1 spanjol (som skryter av at han skal gå til Santiago på 25 dager). 1 tysk dame. Jeg.

Australia, (Frankrike i bakgrunnen), Tyskland og Frankrike

Vi knoter og prater på mulige og umulige språk, og det er kjekt. Jeg vet at jeg kommer til å bli dyktig lei av andre vandrere og herbergene innimellom. Men nå var det kjekt!!

Vandringen med andre på veien, er en annen enn vandringen helt alene. Jeg går ikke sammen med noen på dagen, men de er der foran og bak meg et sted. Det kjennes greit nå. Det har vært fin vandring i dag, og det blir like fint i morgen i naturparker på stier/småveier gjennom eikeskog og beitemarker. Men jeg har gått her en gang før og ser nok særlig hvor annerledes det er fordi det er så uvanlig tørt. Det er ikke brunt som om høsten, men det er definitivt ikke grønt som om våren slik Kjell og jeg har sett det tidligere. Buskene med de vakre, hvite blomstene blomstrer, men alt trenger regn. Vi vandrere klarer oss selvsagt godt uten, for vandreværet er fortreffelig!

Til Jakob i Santiago

Takk for kommentarene! Det er veldig kjekt å komme inn her og finne dem. Tror jeg har åpnet for anonyme nå. Meld hvis ikke det er greit.

Jeg er i en liten hvit by på landet som heter Guillena. Jeg vil egentlig ikke være her. Jeg vil gå. Det er en perfekt dag for vandring: lett slør for sola og perfekt temperatur, men så ligger Guillena der da - alt for tidlig på dagen, og det er bare å stoppe. Hvis jeg gikk videre, ville det bli to tremilsdager etter hverandre, og det ville være dumt å få to slike når jeg har gått korte etapper hit. Foten finner seg i dette, men er ikke helt fornøyd, så jeg behøver jo ikke finne på noe tull. Så sitter jeg her da, i denne vesle byen, og da er det flott å kunne gå pâ biblioteket å skrive litt. De fleste byene oppover har et bibliotek med maskiner til allmenn benyttelse.

På en kirkedør:

"Hvis du vil snakke med Gud, trenger du ikke mobil. Slå den av."

Jeg er inne på ruta jeg kjenner fra tidligere, Via de la Plata. Det er navnet på den gamle romerveien som går opp gjennom hele Spania og som jeg skal følge til et stykke etter Zamora. Det er to kulturer som særlig har satt spor etter seg her sør i Spania - romerne og maurerne. De første (romerne) bygde ifølge Kjell for framtida. 2000 år etterpå kan vi fortsatt se solide spor etter dem. Dere som har sett på billedvideoen til forrige innlegg, har sette fra Italica - romerbyen ved Sevilla. Flere steder oppover går vi på brostein som romerne la, og har milepælene deres langs veien. Selve symbolet til Via de la Plata er en romersk triumfbue som står ute i det store ingenting lenger oppe. Maurerne (muslimer) var her i mange hundre år; 550 år ca her i vest og to hundre år mer i Granada. Mange av byene i sør har borger på toppene fra denne tiden.

Her skal jeg over, ja...

Fremdeles har jeg ikke sett andre vandrere, men her i byen er det første herberget, og da håper jeg det vil være andre. Kan godt tenke meg det nå. Det er litt rart å gå så lenge så pass alene. Men det oppleves faktisk helt greit.

Vandrerne er gjerne kjennspake. De går i typiske turklær, med bukser som kan deles, litt tykke sko eller støvler, ofte en hatt for sola, og med sekk - selvfølgelig. På sekken har mange et skjell. På bildet her ser dere sekken min med skjellet og min vesle medvandrer (som ikke går så mye akkurat). Denne gangen har jeg ikke skjellet med meg. Det ble vraket for vekta, men den vesle kameraten min holder stødig på et bittelite, vakkert skjell fra stranda i Vlissingen.

Skjellet er symbolet for vandrerne på veien til Santiago de Compostelle, fordi det er symbolet for apostelen Jacob, som har "stedet" sitt i Santiago de Compostella. Kirkene som kalles Satiagokirker er altså kirker for apostelen Jacob. Det er hans skrin vi går mot, egentlig, men for mange moderne vandrere er det veien som er målet - og samtidig er det noe forunderlig ved at veien er best når den har et mål.

I middelalderen skal det på det meste ha vært nærmere 500 000 som gikk, så når man nå mener at det begynner å bli farlig mye folk på hovedruta fra øst til vest oppe i nord, så er det ennå ganske langt igjen dit.

Fra en varmere vandring

Folk spør hvor rutene begynner. De begynner jo egentlig ikke noe sted. Går du ut av døra hjemme, begynner ruta der. Men noen ruter tegnet seg klart, og hovedveien i nord (den som kommer fra Frankrike, går vestover i nordspania og kalles den franske rute) kan nesten sies å ha blitt til med byer og det hele, gjennom vandringene. Her sørfra gikk man altså romerveien.

Pâ ruta i nord - hovedruta - møtte vi ofte vandrere som vi forsto hadde et reellt religiøst mål hos apostelen i Santiago. Det var fint å få innblikk i fortellingene om hvorfor de gikk. Mange gikk da for å takke for noe, eller fordi de stod ved et vendepunkt i livet. Ikke så få gikk for å takke for at livet hadde tatt en positiv vending etter at de på ulike vis hadde opplevd svært krevende ting. De egentlige botsvandrerne tror jeg ikke vi har oppdaget noen av. Her på denne ruta sørfra ser det ut til å være mindre av slikt. Her er mere av det jeg kaller "long distance walkers". Men så er det jo det at man aldri egentlig vet hva som rører seg hos folk. 

 Dette ble mye generelt om vandringene, men jeg har altså god tid her i dag. Etter Sevilla er jeg litt kjent, og dessuten er jeg over i noe helt annet når det gjelder merking og guide. Nå er det slutt på det litterære språket i den spanske guiden som kunne finne på å si "fortsett så vandringen i den retningen du har hatt" i stedet for å si "ta til høyre". Dermed bar det jo ut i olivenlundene på lykke og fromme for meg. Nå er jeg over på en tysk guide med tysk presisjon. Nydelig! Når merkinga også er mangedoblet, er dette en drøm, og jeg har som et håp at jeg er ferdig med å gå meg vill.

Ute skinner sola og bibliotekaren begynner kanskje å bli litt lei av at jeg opptar en av tre maskiner så lenge, men det var en god måte å bruke litt tid her. Nå får jeg gjøre som Klatremus, og gå ut å se om det hender noe godt. I går trodde jeg at jeg skulle ha det ganske kjedelig, og så hadde jeg en ganske spennede ettermiddag i den lokale kirken, der jeg satt i flere timer å så folk komme og gå og kysse den lokale Maria-satatuen på hånden og be sine rosenkranser.

Av jord er vi kommet

... men først litt om å gå inn i en storby: Å gå inn i storbyene - eller ut av dem - kan være litt av en prøvelse. Det tar lang tid. I dag gikk det veldig greit og smertefritt inn i Sevilla - som virkelig er en storby. Vet ikke hvor stor. Det trasige er dersom man går i det uendelig gjennom industriområder og forbi verksteder, bilforretninger og varehus. Her var det fint; rett inn i bebyggelsen. Det tok meg to timer fra jeg begynte til jeg var her ved hotellet som ligger svært sentralt rett ved katedralen. Noen vandrere hopper over dette og tar buss eller bane inn og ut av de store byene, men dersom veien er et bilde på livet, så tenker jeg at det er jo ikke bare blomsterenger i livet, og da hører vandringene inn og ut av byene med.

Her var det mye å se underveis; gateselgere av alle slag. Boder der de solgte levende snegler til middagen din. Mens handelsmennene øste opp, måtte de stadig dytte ned fra kantene ivrige individer som søkte friheten utenfor kassene. Mange steder solgte folk vill aspargues som de sikkert hadde vært ute i terenget og plukket. Kjell og jeg lærte oss i fjor hva det var, da vi møtte en mann som var ute og plukket inn til lunsjen sin. Du kunne også få kjempestore jordbær som lå i store kasser. De ble øst opp i poser for 1,5€ for kiloen. Ser veldig flott ut, men er litt harde og dermed ikke noe å ha for oss nordboere som vet hva jordbær kan smake. Disse smaker omtrent ingenting.

Katedralen i Sevilla

Av jord er vi kommet: Vi er avhengige av det som vokser opp av jorda. Til daglig går vi i butikken og kjøper det vi trenger, og når Tine ikke kan levere oss smør, kaller vi det smørkrise. Men det er det tynne jordsmonnet som dekker denne kloden vi er avhengige av; enten vi spiser produktene direkte eller vi spiser kjøtt, smør, melk og egg som andre ledd.

Sakte, sakte - mil etter mil med landbruk. Jeg ser jordtypene, fargen, hvor mye stein det er i jorda, kornet, oliventrærne... Jeg har snekkere og bønder bakover i slekta mi. Den arven "melder" tydelig i meg både når jeg ser flott jordbruk og når jeg ser at vekstene ikke trives. Vekstene har det ikke godt i Spania nå. De mangler det grunnleggende - vann. Det har hengt mørke skyer over landskapet i hele dag, men det har bare blitt noen få dråper.

Du skal til venstre her

Det ser ut som våronna har stoppet litt opp, for åkrene ligger knusktørre. Jeg har gått i flere kilometer langs en stor høstsådd kornåker i dag. Slike pleier å stå irrgrønne på denne tiden. Nå var hele åkeren på å visne ned. Så har jeg tenkt: Av jorda er vi kommet. Vi er avhengige av den - helt avhengige av den. Er det noe å tenke på, da? Det vet vi da! Gjør vi...

St Jacob paa katedralen i Sevilla

Her en en adresse til en billedvideo fra vandringen jeg skal gjøre de neste dagene. Det er ikke så grønt nå. Dette er tre uker senere og på en grønnere og våtere vår:

http://www.youtube.com/watch?v=2uGBtTJNyYE