Livet på herbergene er en viktig side ved vandringen. Det er der jeg tilbringer de fleste nettene. Herbergene er av alle slag, fra de fine i Extremadura som eies av en egen forening og hele skalaen nedover til noen ganske få jeg ikke vil bo på. Alle har sovesaler. Det spørs bare hvor store.
Herberger sørfra og nordover:
Hos munkene i Alcuescar, "donativo".
De fine har god standard. De er reine, har av og til laken, og koster opp til 15€. Her i Galicia er de proffe på herberger. Alle vandrerutene går inn mot Santiago som strålene pâ en sol, og myndighetene administrerer en haug med herberger. I alle fall på denne ruta, vandrer vi nå fra det ene velordnede, reine, forutsigbare herberget til det andre. Vi finner de samme rutinene, de samme køyesengene, de samme madrassene. Hver kveld får vi alle utdelt engangslaken og putevar. Overalt koster det 5€ osv.
Herberget i Hervas - som er veldig fint faktisk.
Fra denne plussiden går det så nedover hele skalaen. Der vi må være forberedt på de fleste negative overraskelsene, er nok på de herbergene som er "donativo". Det betyr: "Gi/betal det du vil." Frivillig med andre ord.
Herberget i Calzada de Bejar (privat)
Jeg har stort sett vært heldig denne gangen. Det har bare vært to ganger med senger som helst bør klassifiseres i kategorien "hengekøye". En gang Kjell og jeg gikk på ruta i nord, overnattet vi i et herberge hos noen nonner, der det var "donatovo". De var
veldig stolte over at Frans fra Asissi hadde overnattet der på sin vei til Santiago for over 700 år siden. En tysker og Kjell og jeg fikk rom sammen. Det var iskaldt, men godt med tepper, så etter litt romstering hadde vi alle tre kommet ned i soveposene med nok tepper over oss, og alle hadde konstatert at det nok var sorten "hengekøye". Da kommer det fra tyskeren: "Det er jeg som har fått den senga som Frans av Asissi sov i den gangen!"
Herberget i San Pedro de Rozados (privat)
For å komme inn pâ herbergene, må vi ha pilegrimspass. Der blir det stemplet hver dag. Jeg legger nå til nye ark fra tid til annet, og passet holder på å bli et virkelig trekkspill. For å få sove pâ herbergene skal du også forflytte deg på veien enten til fots, på sykkel eller til hest(!). Her syndes det en del. Det er mange lure løsninger med skyss og transport, og noen av vandrerne som holder sin sti ren og bruker føttene, irriterer seg veldig over dette. I Santiago bryr de seg bare om de 100 siste kilometerne. Har du gått eller syklet eller kommet til hest disse 100 km, kan du få "sertifikatet". Men de fører mye statistikker, så det er en hel del opplysninger om meg og vandringen min som skal skal registreres når jeg kommer i mål.
En ting er herbergene. En annen ting er folka som sover der. Det er den store usikkerhetsfaktoren. Jeg synes folk har oppført seg eksemplarisk hensynsfullt på denne vandringen, men det er jo mye rart uansett. Snorking kommer du aldri unna. En østeriker ble "tatt i heftig snorking" lenger sør, og noen damer prøvde å lære ham hvordan han skulle ligge for ikke å snorke, og mest: hvordan han ikke skulle ligge. Da fortalte østerikeren: "Jeg var så heldig for noen dager siden å komme på et firemannsrom der det bare var en italiener og jeg. Vi var veldig fornøyde. Om morgenen, da jeg våknet var italieneren vekk. Jeg tenkte han hadde gått allerede, men så oppdaget jeg at madrassen hans var borte også. Jeg åpnet døra og der - i gangen - lå italieneren på madrassen sin. Han sendte meg et rasende blikk, og sa: Du snorker som en hel flyvemaskin!"
Herberget i Calzada de Valdunciel
Det er ofte min lodd å havne i overkøye, og det er stort sett greit, hvis det da ikke ligger en stor, tung mann i køya under, som har det med å
kaste seg rundt om natta. Gjør han det, hender det ikke så sjelden at det er full sjøgang i overkøya.
Herberget i Montamarta
Vi har stort sett vært spart denne gangen for de vandrerne som starter hensynsløst tidlig, med kjekke små hodelykter som sender lyskjegler i hytt og vær, og selvsagt også rett i fjeset på de som vil sove. Så pakkes det plastposer og ordnes... Ingen sover mer. Har dere prøvd å romstere med bæreposer i et stille rom?! Det er ikke stille!
Herberget i Rionegro del Puente
Men det er nok av fortellinger om ting til å le av. En nordmann som går her, fortalte at han startet sin første natt på vandringen slik: Først var det en spanjol som satt og drakk for mye og for lenge. Over en time etter at alle andre lå trygt og sov, kom han sjanglende inn med hodelykt. Han arbeidet seg med dunk og smell rundt på hele sovesalen på leiting etter køya si. Han hadde glemt hvor den var... På rommet lå det et skotsk ektepar. Kl 5(!) sto mannen opp. Ekteparet fraktet med seg et lite kokeaparat med en liten kjele (for å holde sine daglige rutiner i hevd(!)), så han sto opp for å koke te. Kl 5:15 kom han så og vekket sin kone for å gi henne te på sengen - i en sovesal. Da dette gjenntok seg neste natt også, hadde nordmannen fått nok. Han gikk en kort etappe, for å komme inn i en annen vandrerytme enn dem.
Herberget i Puebla de Sanabria (privat)
Jeg har som sagt vært heldig. Eneste gangen natta har blitt virkelig forstyrret (og da glemmer vi snorkerne), var for tre netter siden. Alt hadde gått fredelig og greit for seg, og vi sov alle godt. Kl 2:30 kommer det et høyt brøl og et kraftig dunk. Alle fòr opp, og noen var langt ute på gulvet før de hadde våknet. Det var spanjolen i overkøya ved siden av meg, som hadde snudd seg litt for langt ut på kanten i søvne, og datt ned, og traff gulvet så det sang. Utrolig nok ble han visst ikke skadet. Han kravlet seg fortumlet opp igjen, og 20 min senere hørte jeg at han sov godt.
Det var her... Herberget i Vilar de Barrio
Som dere forstår, det er et interessant liv.
Jeg er ellers i Ourense nå og har en hviledag. Trenger det. Tre uker siden sist. I ettermiddag skal jeg ut og bade i de varme kildene her. De holder 65 grader når vannet kommer opp. Jeg har båret badedrakta helt fra Cadiz.
