Alene

"Lus på en tjærekost" må være reine motorveien i forhold til farta på denne maskinen, så jeg tør ikke annet enn å skrive flere korte innlegg. Det forrige tok tre forsøk og en evighet å få lagt ut.

Jeg er alene pâ vandringen om dagen. De tre siste dagene har jeg faktisk ikke sett en eneste annen vandrer i løpet av hele dagen. De er der, for vi oppdager hverandre om kveldene når vi stopper opp på samme sted, men dagene har jeg alene - kveldene også for den sakens skyld. Jeg har ikke støtt på noen  nye jeg holder meg sammen med. Over en rekke dager nå har jeg omtrent bare snakker spansk, og den som har en aldri så liten innsikt i hvor nivået mitt ligger på det språket, vil forstå at jeg kommuniserer lite med folk. En samtale på engelsk med ung spanjol som jeg delte rom med for fire netter siden; noen hyggelige samtaler på tysk med en eldre østeriker. Det er alt. Østerikeren har forresten reist hjem. Vandringen ble for tøff for ham.

Veien går inn til kyrne...

Man venner seg til det

Det er fint å være alene en periode igjen. Det er bare veien, landskapet, kyrne, sauene og jeg. Kyrne og jeg går på samme beitene. Hvis de står midt i veien min, går jeg rolig i en bue rundt, men stort sett rusler de til side når jeg kommer. Det føles litt usikkert til å begynne med å gå der sammen med dyra, men etter en del hundre kyr, vender man seg til det. Et sted var jeg på felles jorde med en en ungokse i går. Det liker jeg ikke.

Jeg går på alt fra trasige asfaltveier til de skjønneste beitelandskap med eiketrær. I går var det nesten bare det siste. Utrolig nydelig. Ruslet sakte, sakte og tok mange pauser, for det var ingen grunn til å komme fram dit jeg skulle. Det var det å være i det vakre landskapet som var vitsen.

Tror jeg får prøve å lagre igjen. Det er mye røde meldinger her. Hadde tenkt â legge ved en lenke til billedvideoene fra Sternenwanderin136, for å vise hvor jeg er, men behøver ikke tenke tanken en gang med denne maskinen.

I dag

Jeg har gått nesten 35km i dag, pluss litt rundt i Hervas, her jeg er, så egentlig har jeg gjort det jeg skal i dag, kjenner jeg. Men når jeg har tilgang til internett for første gang siden mandag, bør jeg benytte sjansen.

Dette har vært en flott dag her. Hjemme er det begravelse, og det har ligget der som et bakteppe for gode opplevelser. Det er ikke det at været er så fantastisk. Etter den ene dagen med varme, er vi tilbake der jeg har vært det meste av tida: fint, kjølig, lett overskyet vårvær. I dag traff regnet meg også før jeg var i hus etter byvandringen. Men det er som jeg har sagt før: Fint vandrevær. Grunner til at dagen har vært god:

1. Jeg har hatt en siste runde hjelp med skadene jeg fikk da jeg falt, og det ser ut som det hjalp.

2. Jeg har hatt en illsint liten blemme under foten som har herjet i godt over en uke. Har stukket den jevnt og trutt uten store varige resultater. Til slutt prøvde jeg noe jeg bare har sett andre gjøre: la inn "dren" på kryss og tvers med tråd. Da ga den opp, gitt! "Flatet ut", er vel et dekkende uttrykk for en hissig blemme som gir opp kampen. Det har jeg feiret med å gå 35 km hit til Hervas i dag.

3. Jeg er halvveis! ... og det er jeg altså slett ikke. Jeg teller ikke kilometer, så når jeg er halvveis i kilometer, aner jeg ikke. Det er i hvert fall ikke ennå. Og jeg er ikke halvveis i dager heller. Har noen igjen dit, men jeg gjorde noe  idag som ga meg en overraskende og sterk følelse av å passere midten: Jeg gikk under Caparra. (Dere kan google dette navnet på bilder, så vil dere fort se hva det dreier seg om.) Midt ute i det store intet av vakkert beitelandskap og eiketrær, står en romersk triumfbue. Det var en romersk by rundt den en gang i tiden, da. Denne romerske triumfbuen brukes som symbol for Via de la Plata, og idag tidlig fulgte jeg romerveien under buen. Da visste jeg at jeg passerte midten. Slik var det bare. Det har vært en god dag!

Caparra

Selvportrett under Caparra

Livet

"Se opp for lavtflyvende svaleflokker."

Det er sant:

Det har vært så kaldt her jeg har gått i påska, at fra fredag morgen til søndag ettermiddag var jeg ikke ute av klærne mine. (Her jeg er nå fortalte verten at det snødde på påskeaften.) Begge nettene måtte jeg krype i soveposen med klærne på, fordi rommet var iskaldt. Lørdag tok jeg til og med stilongsen under, og det var ikke for mye. Dessuten var det bare kaldt vann der jeg var, og jeg dusjer bare ikke i kaldt vann. En sann luksus og komme på hotell i Caceres, og kunne dusje og vaske klær. MEN overgangene er brå. I dag gikk jeg ut til en helt annen temperatur og sol fra blå himmel. Utover ettermiddagen ble det hett når det ikke var et vindpust. Jeg kan love dere at da er kilometerne du går etter klokka to dobbelt så lange som de du går på formiddagen.

Vandringen mellom Casar de Caceres og Embalse de Alcantara der jeg er nå, gir gode muligheter for tanken til å vandre sine egne veier. Grusveien går på et høydedrag med vidt utsyn til begge sider. Det går sauer og kyr og beiter i et karrig beitelandskap. Langt, langt i det fjerne har jeg sett fjell med snø på i dag, men inntrykket er vide, åpne landskap med karrige beiter. (Siste 5 km var vandring på asfalt langs en trafikert hovedvei. Det bør nevnes, så inntrykket ikke skal bli alt for idyllisk.)

Tankene har gått hjem i dag. Sist jeg gikk lenge her nede alene, døde Ingvar Halsnes i påskeuka. Nå er Kjells yngre fetter Frode død denne påskeuka. Alt for tidlig er livstråden brått klippet over. Så vandrer tankene fram og tilbake mellom livet og døden og mine som lever og de som er borte.

Vi er kropp. Vandringen gir en forsterket bevissthet om dette. Føttene skal fungere. Det gjelder å unngå betennelser. Husk å spise nok og variert. Pass på å drikke nok. Det er kroppen som gjør vandringen mulig. Selvfølgelig er det det. Det er like selvfølgelig som det jeg skrev tidlig om at vi er avhengig av jorda.

Selvfølgelig vet vi at vi er kropp. Men det er en av disse erkjennelsene av hva som er det grunnleggende i livet, som setter seg i bevisstheten under vandringen. Jeg kommer til å reise hjem med en forsterket bevissthet om grunnelementene i tilværelsen - hva som til syvende og sist er viktig. Det er ikke så mange ting - og vi vet det. Det er selvfølgeligheter. De har bare så lett for å havne litt i bakgrunnen når alle de viktige tingene vi holder på med i hverdagen trenger seg fram og tar plass og tid.

Når livet tar slutt for noen - brått og brutalt - vet vi det: Livet - og kroppen som livet leves i - er en grunnleggende gave.

Ute er det den vakreste vårkvelden til nå på vandringen. På et flott herberge er vi tre stykker; en tysker, en svenske og jeg. Hvor ble de 32 av? Ikke vet jeg. Vi har det bra her.

God pâske!

Jeg skal ikke trøtte dere med lange utgreiinger om påske i Spania, bare disse tre bildene:

1) Nå har spanjolene ventet på regn i hele vinter. Det kom de tre dagene de trengte det minst, onsdag, torsdag og fredag i påskeuka. Prosesjonene kan ikke gå i regn. Det er bare et lite område her i Extremadura som ikke har fått noe særlig. Det sier vel sitt om Extremadura. På torsdag så vi gråtende barn på TV. De sto klar i kostymene sine, men prosesjonen ble avlyst. Det dirret i underlappa på en del voksne og. På fredag så vi voksne mennesker gråte åpenlyst på TV fordi prosejonen kunne gå - et eller annet sted. Disse prosesjonene er viktige. Det er veldig interessant. Det handler om mye, men i alle fall helt tydelig om fellesskap og lokalt samhold. Flott!

Barn og lys slår aldri feil

Bærerne. Det er en kunst å bære, og det handler om mye mer enn styrke

Den må tidlig krøkes som god bærer skal bli

2) Jeg er på messe i Valdesalor - en bitte liten flekk på jorden. Det er påskeaften. De holder midnattsmesse, men klokka er bare åtte om kvelden. Det handler selvsagt om at presten skal være på et viktigere sted senere. Kirken er påskepyntet. I morgen skal de bære sine to små plattformer gjennom byen. 20 damer, en mann (de andre spilte kort på baren), en gutt, 5 pilegrimer og presten gikk ut og tente det store påskelyset fra et ildfat utenfor døren. Så inn, og alle tente sine små lys fra det store - akkurat som hjemme. De leste tekstene for denne spesielle kvelden - akkurat de samme tekstene som hjemme. En liten flekk på jorden - små flekker over hele jorden - akkurat det samme - akkurat denne spesielle kvelden. "Jeg er verdens lys." "Kristus er oppstanden." "Ja, han er sannelig oppstanden!" - Over hele verden - akkurat nå - også i Valdesalor...

Niño Jesus i Valdesalor

Vandringens ringeste leie, en treningsmatte

3) Jeg sov på en treningsmatte i et garderoberom på en idrettsplass i natt (med alle klærne på). En østeriker og jeg hadde hvert vårt rom med to vasker, to doer og fire dusjer hver (men bare kaldt vann). Jeg forlot treningsmatta og garderoberommet mitt mens det ennå var mørkt. Ville ikke vente på at baren åpnet så jeg kunne få meg mat. Det er bare 12 km til Caceres, og jeg ville være der til påskedagsmesse. Det var iskaldt. Fingrene ble valne og umedgjørlige. Sakte kom lyset, så også sola, og etterhvert ble det levelig temperatur. Klar blå himmel.

Stoppet på et høydedrag halvveis, med utsikt til Caceres og spiste et stykke ost, litt brød og en slump med vann som jeg hadde igjen i sekken. Gikk tvers gjennom en stor flokk med sauer på flere hundre dyr som var på vei til beite.

Rakk akkurat messen i Johanneskirken. Masse folk. "Kristus er oppstanden." "Ja, han er sannelig oppstanden." Jeg vet hva de mangler i Spania: Norske påskesalmer. På plazaen kommer plattformen med den oppstandne Jesus fra den ene siden. Maria kommer fra den andre siden, i hvit gledeskjole. Hun "danser". Så møtes de midt på plazaen. Jesus og Maria "danser" på første påskedag på plazaen, og flere tusen mennesker nynner og svinger seg med. Det mangler vi i Norge...

God påske.

 miste

Nå har jeg trolig lagt bak meg vandringens lengste etappe (35,6 km ifølge den tyske guiden). Jeg har også møtt en brå sosial overgang.

Det var fredag - langfredag. Don, Marie og jeg gikk tilfeldigvis sammen inn i landsbyen Aljucen. Jeg hadde bestemt meg: Jeg ville ikke bli der for natten. Jeg ville gå lenger. Så da de ville svinge til høyre opp til herberget, sa jeg det: Jeg ville gå lenger i dag. Vi stoppet opp, utvekslet noen setninger med gode ønsker for veien og livet. Don regnet med å se meg senere før Santiago. Marie skulle hjem om noen dager. Vi to ville ikke møtes igjen. Så skiltes vi. Jeg hadde en nydelig vandring i flott tereng med eiker og beitemarker hele dagen ut, og hadde det bra.

Jeg var sistemann som kom fram til munkene i Alcuescar kl. 1/2 7. Andre etasje i herberget var fullt, så jeg fikk en køye på den store sovesalen i 3. etg. Greit nok. (Det er vel omtrent som i den norske fjellheimen. De som går fort og kort får det beste.)

Hadde håpet på en messe på langfredag, men den hadde vært tidligere. Men kapellet sto åpent, og det brant lys ved krusifikset, så det gikk an å sitte stille der med langfredags-salmer i hodet.

Villafranca de los Barros

Det var felles middag i spisesalen 1/2 8. Vi var 32 stykker (!) som samlet oss rundt bordet, og jeg hadde ikke sett en eneste en tidligere. Noe har skjedd fra Merida, - en kombinasjon av påske, at folk starter vandringen der i Merida, og at noen hopper i etapper og går de fine (eller heller hopper over de som er litt stusselige). Tidligere hadde vi nogenlunde oversikt over de 10-15 vandrerne vi var på veien.

Det var grupper av franske og grupper av tyske, pluss spanjoler. Franskmennene snakket fransk med hverandre, og tyskerne snakket tysk med hverandre. Spanjolene snakket litt i alle retninger, men bare på spansk. Et vennlig par som hadde passert meg tidligere på dagen spurte på spansk om jeg virkelig hadde gått fra Merida. Ja, det hadde jeg, og det var alt jeg kommuniserte med noen under middagen. De eneste jeg hadde språklig grunnlag for å snakke med, var tyskerne, men de var så tydelig "ikke interessert".

Dette var ingen overraskelse. Jeg kjenner slike situasjoner fra før da jeg gikk alene. Det gjorde ikke så mye heller. Men etter så mye god kommunikasjon gjennom 11 dager, var overgangen påfallende og veldig tydelig.

Jeg krøp ned i soveposen på den store sovesalen med alle klærne på for å holde varmen. Det var kaldt. Oppdaget i det samme at senga var mer for ei hengekøye å regne. Har opplevd det også før. Men det som var nytt, var at jeg lå og kjente på et vemod og en følelse av å ha mistet noe viktig - et menneske - Marie. 11 dager - en bagatell i livet, men et godt møte. Jeg sa til meg selv at jeg bare var trøtt etter en usedvanlig lang dag, men det var noe mer. Jeg hadde mistet.

Landskap

LANDSKAP

Ut fra Merida: Eiker og beitemarker, eiker og beitemarker. Av og til åpner landskapet seg og man ser langt; eiker og beitemarker over koller og høyder så langt øyet rekker. Små grusveier svinger seg vennlig og forsiktig over høyder, mellom eiker og forbi steiner. Godt landskap å gå i. Det varer hele dagen.

Før Merida: Jordbruksland i to dager.Oliventrær og vinmarker, vinmarker og oliventrær i det uendelige. Flott landbruk, fint stelt. Det er omtrent flatt. I flere timer vet jeg hvor jeg skal ende opp for dagen. Utsikten er der hele tiden. Det er vinmarker i alle retniger og så langt det er mulig å se. Veiene går rett fram i det unedelige. Noen synes denne etappen er veldig kjedelig. For meg gir den ro for øyet og ro i sjelen. Det er ikke annet å finne på enn å sette det ene beinet foran det andre dagen ut.

Få valg. Få bestemmelser. Ingen modale hjelpeverb. Godt.

"Then I saw her face..."

Jeg er i Merida. En by i Extremadura som har historie så det holder - lag på lag nedover. Her kan de ikke sette spaden i jorda uten â støte på romerne eller eldre og yngre innbyggere. Siden de setter spaden i jorda av og til - og støter på romerne, blant annet - står en del hus på søyler eller har store glassvinduer inn til det som skulle være 1. etasje eller kjelleren. Der bor romerne - eller rettere sagt restene av husene deres. Det er fasinerende.

Jeg er i Extremadura. Denne provinsen er på størrelse med Sveits, men har noe over en million innbyggere bare, tror jeg. Provinsen er altså tynt befolket og den er Spanias fattigste. Det vil ta meg litt over to uker å krysse Extremadura, og jeg har holdt på her i fem dager.

Jeg går i omrâder som er grønnere enn det var lenger nede. Kanskje har de fått litt mer regn. Det er flott her. Den røde jorda er pløyd og harvet og lager en nydelig kontrast til alle nyanser av grønt. De to siste dagene har jeg gått gjennom intensivt drevet jordbruksland - flatt som en pannekake omtrent. Det er rød jord, grågrønne oliventrær, skarpere grønne mandeltrær og lysende lysegrønt korn. Vinstokkene står fortsatt mye uten blad, men akkurat nå om dagen begynner de første små bladene å dukke opp. Da kommer det til å gå fort framover.

Så har også jeg fått meg min egen vesle blemme å passe på og stelle pent med! I går var det vandring rett fram på flat grusvei i 28 km mellom oliventrær og vinstokker, og det er mye hardere for fotsålene enn litt variert underlag. Dermed dukket det vesle kreket opp. Også jeg som har vært så fornøyd med at jeg ikke har hatt en blemme på flere år. Hovmod står stadig for fall, og jeg tenker at den er virkelig komisk denne opptattheten av føtter.

Det har vært ganske kjølig de to siste dagene - hvis det kan være en trøst for dere hjemme. Flere lag med klær. Men vandringen blir jo bare god av det.

Pâskeprosjesjonene er i gang, etter masse forberedelser. Jeg har lært mye denne gangen om dette, og skal ikke belemre dere med detaljer, men det er  fasinerende. Vi er ute og ser om kveldene og folk er veldig villige til å forklare. De er stolt av dette og legger ut i det vide og brede i et tempo som gjør at noen stakkars pilegrimer med litt elementær spansk-kunnskap ikke har sjanse til å henge med. Men vi plukker opp litt innsikt her og litt der og danner oss et bilde. Det kan være 40 bærere under de største plattformene. "Alle" kommer hjem til påske, ikke minst de unge guttene og mennene som skal bære. (Nå har jeg oppdaget at det ofte er jenter blant bærerne også.) Det er folkefest, liv og røre. Jesus og Maria bæres gjennom gatene hver kveld. Maria får ulik farge på kjolen utover i uka.

Regn: Er det noe  de ikke vil ha opp i dette, er det regn. Vi har forstått nå at regn i påskeuka ødelegger mye. Plattformene kan ikke ut i regnet - i alle fall mange av dem. Folk forbereder seg nesten hele året. Det er drakter og kostymer og musikk-korps og bærere; møter og planlegging. Så kommer regnet og kan faktisk ødelegge hele greia. Det ER regn i Spania om dagen. Både i går og i dag har man meldt regn oover nesten hele landet. Det er bare et lite hjørne her nede i sør-vest som går klar. Så meldte de også i nyhetene i dag tidlig på TV at den store prosesjonen i Sevilla i går kveld hadde kunnet gå etter programmet. Det viser hvor viktig dette er for spanjolene.

"Then I saw her face...": Jeg har vært et syn i noen dager nå. Folk har snudd seg etter meg på gaten. Tenåringene har visket seg i mellom og pekt diskret. Jeg har stadig blitt spurt om hva jeg har gjort meg, og om det gjør vondt og så videre. Det er flere enn legen på helsesenteret i Zafra som har sagt "O Madre Mia" når de har sett meg. Men det går stadig framover. Den intense blåfargen er omtrent borte nå. I morgen skal jeg til en siste sjekk pâ Sentro de Salud her i Merida, og så regner jeg med at alt er greit.

Jeg har det med andre ord bare bra her jeg går.

Dette ble mere for en tilstandsrapport å regne. Andre temaer dukker sikkert opp her senere.

En god påskeuke til dere alle.