Livet

"Se opp for lavtflyvende svaleflokker."

Det er sant:

Det har vært så kaldt her jeg har gått i påska, at fra fredag morgen til søndag ettermiddag var jeg ikke ute av klærne mine. (Her jeg er nå fortalte verten at det snødde på påskeaften.) Begge nettene måtte jeg krype i soveposen med klærne på, fordi rommet var iskaldt. Lørdag tok jeg til og med stilongsen under, og det var ikke for mye. Dessuten var det bare kaldt vann der jeg var, og jeg dusjer bare ikke i kaldt vann. En sann luksus og komme på hotell i Caceres, og kunne dusje og vaske klær. MEN overgangene er brå. I dag gikk jeg ut til en helt annen temperatur og sol fra blå himmel. Utover ettermiddagen ble det hett når det ikke var et vindpust. Jeg kan love dere at da er kilometerne du går etter klokka to dobbelt så lange som de du går på formiddagen.

Vandringen mellom Casar de Caceres og Embalse de Alcantara der jeg er nå, gir gode muligheter for tanken til å vandre sine egne veier. Grusveien går på et høydedrag med vidt utsyn til begge sider. Det går sauer og kyr og beiter i et karrig beitelandskap. Langt, langt i det fjerne har jeg sett fjell med snø på i dag, men inntrykket er vide, åpne landskap med karrige beiter. (Siste 5 km var vandring på asfalt langs en trafikert hovedvei. Det bør nevnes, så inntrykket ikke skal bli alt for idyllisk.)

Tankene har gått hjem i dag. Sist jeg gikk lenge her nede alene, døde Ingvar Halsnes i påskeuka. Nå er Kjells yngre fetter Frode død denne påskeuka. Alt for tidlig er livstråden brått klippet over. Så vandrer tankene fram og tilbake mellom livet og døden og mine som lever og de som er borte.

Vi er kropp. Vandringen gir en forsterket bevissthet om dette. Føttene skal fungere. Det gjelder å unngå betennelser. Husk å spise nok og variert. Pass på å drikke nok. Det er kroppen som gjør vandringen mulig. Selvfølgelig er det det. Det er like selvfølgelig som det jeg skrev tidlig om at vi er avhengig av jorda.

Selvfølgelig vet vi at vi er kropp. Men det er en av disse erkjennelsene av hva som er det grunnleggende i livet, som setter seg i bevisstheten under vandringen. Jeg kommer til å reise hjem med en forsterket bevissthet om grunnelementene i tilværelsen - hva som til syvende og sist er viktig. Det er ikke så mange ting - og vi vet det. Det er selvfølgeligheter. De har bare så lett for å havne litt i bakgrunnen når alle de viktige tingene vi holder på med i hverdagen trenger seg fram og tar plass og tid.

Når livet tar slutt for noen - brått og brutalt - vet vi det: Livet - og kroppen som livet leves i - er en grunnleggende gave.

Ute er det den vakreste vårkvelden til nå på vandringen. På et flott herberge er vi tre stykker; en tysker, en svenske og jeg. Hvor ble de 32 av? Ikke vet jeg. Vi har det bra her.

God pâske!

Jeg skal ikke trøtte dere med lange utgreiinger om påske i Spania, bare disse tre bildene:

1) Nå har spanjolene ventet på regn i hele vinter. Det kom de tre dagene de trengte det minst, onsdag, torsdag og fredag i påskeuka. Prosesjonene kan ikke gå i regn. Det er bare et lite område her i Extremadura som ikke har fått noe særlig. Det sier vel sitt om Extremadura. På torsdag så vi gråtende barn på TV. De sto klar i kostymene sine, men prosesjonen ble avlyst. Det dirret i underlappa på en del voksne og. På fredag så vi voksne mennesker gråte åpenlyst på TV fordi prosejonen kunne gå - et eller annet sted. Disse prosesjonene er viktige. Det er veldig interessant. Det handler om mye, men i alle fall helt tydelig om fellesskap og lokalt samhold. Flott!

Barn og lys slår aldri feil

Bærerne. Det er en kunst å bære, og det handler om mye mer enn styrke

Den må tidlig krøkes som god bærer skal bli

2) Jeg er på messe i Valdesalor - en bitte liten flekk på jorden. Det er påskeaften. De holder midnattsmesse, men klokka er bare åtte om kvelden. Det handler selvsagt om at presten skal være på et viktigere sted senere. Kirken er påskepyntet. I morgen skal de bære sine to små plattformer gjennom byen. 20 damer, en mann (de andre spilte kort på baren), en gutt, 5 pilegrimer og presten gikk ut og tente det store påskelyset fra et ildfat utenfor døren. Så inn, og alle tente sine små lys fra det store - akkurat som hjemme. De leste tekstene for denne spesielle kvelden - akkurat de samme tekstene som hjemme. En liten flekk på jorden - små flekker over hele jorden - akkurat det samme - akkurat denne spesielle kvelden. "Jeg er verdens lys." "Kristus er oppstanden." "Ja, han er sannelig oppstanden!" - Over hele verden - akkurat nå - også i Valdesalor...

Niño Jesus i Valdesalor

Vandringens ringeste leie, en treningsmatte

3) Jeg sov på en treningsmatte i et garderoberom på en idrettsplass i natt (med alle klærne på). En østeriker og jeg hadde hvert vårt rom med to vasker, to doer og fire dusjer hver (men bare kaldt vann). Jeg forlot treningsmatta og garderoberommet mitt mens det ennå var mørkt. Ville ikke vente på at baren åpnet så jeg kunne få meg mat. Det er bare 12 km til Caceres, og jeg ville være der til påskedagsmesse. Det var iskaldt. Fingrene ble valne og umedgjørlige. Sakte kom lyset, så også sola, og etterhvert ble det levelig temperatur. Klar blå himmel.

Stoppet på et høydedrag halvveis, med utsikt til Caceres og spiste et stykke ost, litt brød og en slump med vann som jeg hadde igjen i sekken. Gikk tvers gjennom en stor flokk med sauer på flere hundre dyr som var på vei til beite.

Rakk akkurat messen i Johanneskirken. Masse folk. "Kristus er oppstanden." "Ja, han er sannelig oppstanden." Jeg vet hva de mangler i Spania: Norske påskesalmer. På plazaen kommer plattformen med den oppstandne Jesus fra den ene siden. Maria kommer fra den andre siden, i hvit gledeskjole. Hun "danser". Så møtes de midt på plazaen. Jesus og Maria "danser" på første påskedag på plazaen, og flere tusen mennesker nynner og svinger seg med. Det mangler vi i Norge...

God påske.

 miste

Nå har jeg trolig lagt bak meg vandringens lengste etappe (35,6 km ifølge den tyske guiden). Jeg har også møtt en brå sosial overgang.

Det var fredag - langfredag. Don, Marie og jeg gikk tilfeldigvis sammen inn i landsbyen Aljucen. Jeg hadde bestemt meg: Jeg ville ikke bli der for natten. Jeg ville gå lenger. Så da de ville svinge til høyre opp til herberget, sa jeg det: Jeg ville gå lenger i dag. Vi stoppet opp, utvekslet noen setninger med gode ønsker for veien og livet. Don regnet med å se meg senere før Santiago. Marie skulle hjem om noen dager. Vi to ville ikke møtes igjen. Så skiltes vi. Jeg hadde en nydelig vandring i flott tereng med eiker og beitemarker hele dagen ut, og hadde det bra.

Jeg var sistemann som kom fram til munkene i Alcuescar kl. 1/2 7. Andre etasje i herberget var fullt, så jeg fikk en køye på den store sovesalen i 3. etg. Greit nok. (Det er vel omtrent som i den norske fjellheimen. De som går fort og kort får det beste.)

Hadde håpet på en messe på langfredag, men den hadde vært tidligere. Men kapellet sto åpent, og det brant lys ved krusifikset, så det gikk an å sitte stille der med langfredags-salmer i hodet.

Villafranca de los Barros

Det var felles middag i spisesalen 1/2 8. Vi var 32 stykker (!) som samlet oss rundt bordet, og jeg hadde ikke sett en eneste en tidligere. Noe har skjedd fra Merida, - en kombinasjon av påske, at folk starter vandringen der i Merida, og at noen hopper i etapper og går de fine (eller heller hopper over de som er litt stusselige). Tidligere hadde vi nogenlunde oversikt over de 10-15 vandrerne vi var på veien.

Det var grupper av franske og grupper av tyske, pluss spanjoler. Franskmennene snakket fransk med hverandre, og tyskerne snakket tysk med hverandre. Spanjolene snakket litt i alle retninger, men bare på spansk. Et vennlig par som hadde passert meg tidligere på dagen spurte på spansk om jeg virkelig hadde gått fra Merida. Ja, det hadde jeg, og det var alt jeg kommuniserte med noen under middagen. De eneste jeg hadde språklig grunnlag for å snakke med, var tyskerne, men de var så tydelig "ikke interessert".

Dette var ingen overraskelse. Jeg kjenner slike situasjoner fra før da jeg gikk alene. Det gjorde ikke så mye heller. Men etter så mye god kommunikasjon gjennom 11 dager, var overgangen påfallende og veldig tydelig.

Jeg krøp ned i soveposen på den store sovesalen med alle klærne på for å holde varmen. Det var kaldt. Oppdaget i det samme at senga var mer for ei hengekøye å regne. Har opplevd det også før. Men det som var nytt, var at jeg lå og kjente på et vemod og en følelse av å ha mistet noe viktig - et menneske - Marie. 11 dager - en bagatell i livet, men et godt møte. Jeg sa til meg selv at jeg bare var trøtt etter en usedvanlig lang dag, men det var noe mer. Jeg hadde mistet.

Landskap

LANDSKAP

Ut fra Merida: Eiker og beitemarker, eiker og beitemarker. Av og til åpner landskapet seg og man ser langt; eiker og beitemarker over koller og høyder så langt øyet rekker. Små grusveier svinger seg vennlig og forsiktig over høyder, mellom eiker og forbi steiner. Godt landskap å gå i. Det varer hele dagen.

Før Merida: Jordbruksland i to dager.Oliventrær og vinmarker, vinmarker og oliventrær i det uendelige. Flott landbruk, fint stelt. Det er omtrent flatt. I flere timer vet jeg hvor jeg skal ende opp for dagen. Utsikten er der hele tiden. Det er vinmarker i alle retniger og så langt det er mulig å se. Veiene går rett fram i det unedelige. Noen synes denne etappen er veldig kjedelig. For meg gir den ro for øyet og ro i sjelen. Det er ikke annet å finne på enn å sette det ene beinet foran det andre dagen ut.

Få valg. Få bestemmelser. Ingen modale hjelpeverb. Godt.

"Then I saw her face..."

Jeg er i Merida. En by i Extremadura som har historie så det holder - lag på lag nedover. Her kan de ikke sette spaden i jorda uten â støte på romerne eller eldre og yngre innbyggere. Siden de setter spaden i jorda av og til - og støter på romerne, blant annet - står en del hus på søyler eller har store glassvinduer inn til det som skulle være 1. etasje eller kjelleren. Der bor romerne - eller rettere sagt restene av husene deres. Det er fasinerende.

Jeg er i Extremadura. Denne provinsen er på størrelse med Sveits, men har noe over en million innbyggere bare, tror jeg. Provinsen er altså tynt befolket og den er Spanias fattigste. Det vil ta meg litt over to uker å krysse Extremadura, og jeg har holdt på her i fem dager.

Jeg går i omrâder som er grønnere enn det var lenger nede. Kanskje har de fått litt mer regn. Det er flott her. Den røde jorda er pløyd og harvet og lager en nydelig kontrast til alle nyanser av grønt. De to siste dagene har jeg gått gjennom intensivt drevet jordbruksland - flatt som en pannekake omtrent. Det er rød jord, grågrønne oliventrær, skarpere grønne mandeltrær og lysende lysegrønt korn. Vinstokkene står fortsatt mye uten blad, men akkurat nå om dagen begynner de første små bladene å dukke opp. Da kommer det til å gå fort framover.

Så har også jeg fått meg min egen vesle blemme å passe på og stelle pent med! I går var det vandring rett fram på flat grusvei i 28 km mellom oliventrær og vinstokker, og det er mye hardere for fotsålene enn litt variert underlag. Dermed dukket det vesle kreket opp. Også jeg som har vært så fornøyd med at jeg ikke har hatt en blemme på flere år. Hovmod står stadig for fall, og jeg tenker at den er virkelig komisk denne opptattheten av føtter.

Det har vært ganske kjølig de to siste dagene - hvis det kan være en trøst for dere hjemme. Flere lag med klær. Men vandringen blir jo bare god av det.

Pâskeprosjesjonene er i gang, etter masse forberedelser. Jeg har lært mye denne gangen om dette, og skal ikke belemre dere med detaljer, men det er  fasinerende. Vi er ute og ser om kveldene og folk er veldig villige til å forklare. De er stolt av dette og legger ut i det vide og brede i et tempo som gjør at noen stakkars pilegrimer med litt elementær spansk-kunnskap ikke har sjanse til å henge med. Men vi plukker opp litt innsikt her og litt der og danner oss et bilde. Det kan være 40 bærere under de største plattformene. "Alle" kommer hjem til påske, ikke minst de unge guttene og mennene som skal bære. (Nå har jeg oppdaget at det ofte er jenter blant bærerne også.) Det er folkefest, liv og røre. Jesus og Maria bæres gjennom gatene hver kveld. Maria får ulik farge på kjolen utover i uka.

Regn: Er det noe  de ikke vil ha opp i dette, er det regn. Vi har forstått nå at regn i påskeuka ødelegger mye. Plattformene kan ikke ut i regnet - i alle fall mange av dem. Folk forbereder seg nesten hele året. Det er drakter og kostymer og musikk-korps og bærere; møter og planlegging. Så kommer regnet og kan faktisk ødelegge hele greia. Det ER regn i Spania om dagen. Både i går og i dag har man meldt regn oover nesten hele landet. Det er bare et lite hjørne her nede i sør-vest som går klar. Så meldte de også i nyhetene i dag tidlig på TV at den store prosesjonen i Sevilla i går kveld hadde kunnet gå etter programmet. Det viser hvor viktig dette er for spanjolene.

"Then I saw her face...": Jeg har vært et syn i noen dager nå. Folk har snudd seg etter meg på gaten. Tenåringene har visket seg i mellom og pekt diskret. Jeg har stadig blitt spurt om hva jeg har gjort meg, og om det gjør vondt og så videre. Det er flere enn legen på helsesenteret i Zafra som har sagt "O Madre Mia" når de har sett meg. Men det går stadig framover. Den intense blåfargen er omtrent borte nå. I morgen skal jeg til en siste sjekk pâ Sentro de Salud her i Merida, og så regner jeg med at alt er greit.

Jeg har det med andre ord bare bra her jeg går.

Dette ble mere for en tilstandsrapport å regne. Andre temaer dukker sikkert opp her senere.

En god påskeuke til dere alle.

Herberger og mennesker

KJÆRE INGRID MI!

GRATULERER SÅ MYE MED

SEKSÅRSDAGEN!!

HILSEN BESTEMOR 

Herberget i Vilar de Barrio

Vi vandrer fra herberge til herberge. De er av alle slag. Også her på Via de la Plata har noen begynt å forstå at det kan være mulig å tjene litt på pilegrimene, og det kommer små, fine, private herberger innimellom. Her om dagen bodde vi på et slikt ("vi" er Marie, Don og jeg, mer senere). 12 senger fordelt på fire rom med et fint lite bad, kjøkkenkrok og oppholdsrom på deling. Marie og jeg hadde et tomannsrom - luksus.

Embalse de Alcantara - luksusutgaven, og jeg hadde hele rommet alene.

Don trakk vinnerloddet den natten. Når det går mot kveld og du er alene på rommet (i dette tilfellet et fire-mannsrom) er spørsmålet: Får jeg ha dette rommet helt alene, eller kommer det noen syklister. (De kommer gjerne seint.) Det kom ingen syklister til Don.

I den andre enden av skalaen "herberge" er de virkelig "basic" offentlige (noen få har et rykte som gjør at man prøver å unngå dem). Castillblanco de los Arroyos er et av de "basic", men ikke et av dem jeg prøver å unngå. Det sies å ha 38 senger (jeg tellet ikke), fordelt på to rom - 8 senger på det ene... (Jeg lå på det med 8 senger denne gangen.)  Vi deler alle på to dusjer og to doer der. Det er en opplevelse i seg selv... Og så har vi alle utgaver av herberger på en skala mellom dette.

Castilblanco de los Arroyos

Tyske Dorothea og jeg delte en køye en natt på et 16-mannsrom; hun nede og jeg oppe. Det viste seg at akkurat denne senga hadde en liten knirkelyd. Det har senger på herbergene ofte, men denne var så følsom at den knirket bare den ene av oss leet aldri så lite på seg - og det gjør jo mennesker som sover sånn passelig hele tiden. Dermed hadde vi en liten kanarifugl på rommet hele natten.

Herberget i Cea

Dermed er jo spørsmålet: Hvorfor i all verden utsette seg for dette? Her går vi rike nordboere og kan selvsagt betale for Hostaler og Hoteller. Det er en grunn: Menneskene! Det er på herbergene du møter menneskene. Hele dagen kan vi gå og filosofere alene, men om ettermiddagen og kvelden er det sosailt liv og fellesskap, og vi finner de andre på herbergene.

Vi har laget middag sammen i Fuenteroble de Salvatierra

Vi spiser sammen, prater, blir kjent, møter de samme på nytt neste kveld - en tid, og så er plutselig en borte, fordi noen gikk litt kortere eller litt lenger, og vi sees aldri mer, kan hende. Det er ganske spesielt. I går gikk tre av oss ut for å spise, der satt allerede Danny fra Belgia og en spanjol fra Cadiz. Vi fant et stort bord. Så kom de to norske, og til slutt også et engelsk ektepar. Det ble mye latter og hygge.

Vandrere fra Canada og Irland på herberget Casa Anita

Men i løpet av vel en uke har jeg hatt flere ganske seriøse/alvorlige/filosofiske samtaler  om Gud og menneskene, livet, sorgen, gleden og døden. Hvorfor i all verden blir det slik?? Jeg har gått og grundet litt på det de siste dagene, og jeg tror det har med dette å gjøre: Vi er på samme vandring, holder på med det samme, sover på samme sted, i samme rom (!), ja... Men framfor alt dette: Vi er sammen en kort stund på caminoen (veien), og kommer aldri til å møtes igjen. Det betyr at det vi snakker om over middagen om kvelden er her og nå, og jeg skal ikke møte igjen det jeg har sagt en masse ganger videre i livet. Det er litt befriende.

Vi har hatt en uforglemmelig jentemiddag hos denne damen.

Hun laget den bare til oss.

Marie fra Paris, som er like gammel som meg, var den første andre vandreren jeg møtte. Det var henne jeg ble så glad over å se i Guillena at jeg løp etter henne. Dvs da visste jeg ikke at det var "Marie". Nå vet jeg det - og en hel del mer. Marie og jeg har gjort den avtalen at vi ikke skal utveksle e-postadresser eller adresser. "No clinging", sier hun. Når vi mister hverandre - trolig en gang i løpet av en ukes tid - var det det det var mens vi gikk sammen - og så ikke mer.  Jeg har tenkt at jeg gjerne skulle hatt henne som venninne videre i livet. Vi er svært ulike, men med samme form for humor. Vi har ledd befriende mye en ukes tid. Men så ikke mer...

Australske Don (71 år) er en kjernekar. Vi avtalte tilfeldig å spise middag sammen andre dagen etter Sevilla, fordi vi begge sto på et gatehjørnet og så etter en restaurant - og siden har vi fortsatt med det.

Jeg tenker stadig pâ at hadde jeg eller de gått en dag tidligere eller senere, ville vi aldri møtt hverandre.

Det er fantastisk vandrevær for tiden - rett og slett perfekt! Lettskyet, litt kjølig, men fint. Man kan gå og gå i timesvis uten nesten å merke det. De siste to dagen har det kommet noen regnbyger, men ikke så mye at jeg har funnet fram regnbuksa. I løpet av vandringen om dagen, ser jeg få eller ingen. Jeg foretrekker også å gå alene. Det var det som var noe av vitsen med denne turen. Av og til ser jeg noen av de andre foran eller bak. Av og til går vi forbi hverandre når noen tar en rast. Enkelte dager ser jeg ingen, untatt syklistene, da. Det er mange spanjoler som sykler Via de la Plata. Plutselig hører jeg noen som "gir lyd" på en eller annen måte bakfra, og da er det lurt å gå til side, for det går ofte fort. De hilser alltid i det de farer forbi: "Buen camino!". I går var det en som sakket farten der jeg ruslet alene. "Buenos dias." "Buenos dias." "Todo bien?" (Alt vel?) "Todo bien, gracias." Så satte han opp farten og for videre. Kjekt!

Jeg har gitt opp å legge inn bilder. Mistet et innlegg her om dagen, for maskinen orket ikke, og så slo den seg av. Det er en del gamle maskiner. Derfor lenke til billedvideo fra omtrent der jeg er nå (som sagt bare ikke så grønt). (Bildene som ligger her på bloggen nå etter mai, har jeg lagt inn etter jeg kom hjem.)
http://www.youtube.com/watch?v=5XH4Fu-brGw
http://www.youtube.com/watch?v=HTYcBqgoBAc

Gule piler viser vei

Nå ber bibliotekaren meg slutt.
Ha en god kveld.