Ingen handling!

Her er adresser til billedvideoer fra det siste jeg har gått, men vi så altså ikke alt dette...
http://www.youtube.com/watch?v=h_Akn12siPQ
http://www.youtube.com/watch?v=UZxsfy23SVc
og omtrent her er jeg nå, og her er også de fire eller fem dagene jeg har igjen til Santiago:
http://www.youtube.com/watch?v=OzlSAq7rb_s

Jeg har altså en hviledag i Ourense i dag. Har vandret rundt og sett i butikkvinduer og besøkt severdigheter. Deilig å bare kunne springe under tak når det kommer en skur. Det er mye fint å se. Det er en kunsthåndverksmesse her for tiden, og det er så mye vakkert! Men det er en av de store velsignelsene med vandringen: Du kan ikke kjøpe NOE SOM HELST. Bare glem det. Det er ikke aktuelt. Alt skal bæres. Så ingen klær, ingen fine ting til huset, ingen gaver til barnebarna - ingenting. Jeg har kjøpt fire kort i dag, og så skal jeg ha litt vann, en frukt og litt yougert. Mer trenger jeg ikke i dag. Regelen er: Aldri kjøpe mer enn det du spiser opp samme dag. Aldri bære for mye eller for lenge. Det er virkelig en velsignelse, og veldig rart. Vi er så vant til å ha blikk for noe vi kanskje har lyst på eller bruk for eller .... Det er deilig â legge den siden av tilværelsen vekk en stund.


På dette kartet ser dere hvordan Camino Sanabres forlater Via de la Plata og går vestover til Santiago. Dere ser også den vesle veien videre til Finisterre ute ved havet.

Nå må jeg gjøre meg klar for de varme kildene.

Pâ herbergene

Livet på herbergene er en viktig side ved vandringen. Det er der jeg tilbringer de fleste nettene. Herbergene er av alle slag, fra de fine i Extremadura som eies av en egen forening og hele skalaen nedover til noen ganske få jeg ikke vil bo på. Alle har sovesaler. Det spørs bare hvor store.

Herberger sørfra og nordover:

Hos munkene i Alcuescar, "donativo".

De fine har god standard. De er reine, har av og til laken, og koster opp til 15€. Her i Galicia er de proffe på herberger. Alle vandrerutene går inn mot Santiago som strålene pâ en sol, og myndighetene administrerer en haug med herberger. I alle fall på denne ruta, vandrer vi nå fra det ene velordnede, reine, forutsigbare herberget til det andre. Vi finner de samme rutinene, de samme køyesengene, de samme madrassene. Hver kveld får vi alle utdelt engangslaken og putevar. Overalt koster det 5€ osv.

Herberget i Hervas - som er veldig fint faktisk.

Fra denne plussiden går det så nedover hele skalaen. Der vi må være forberedt på de fleste negative overraskelsene, er nok på de herbergene som er "donativo". Det betyr: "Gi/betal det du vil." Frivillig med andre ord.

Herberget i Calzada de Bejar (privat)

Jeg har stort sett vært heldig denne gangen. Det har bare vært to ganger med senger som helst bør klassifiseres i kategorien "hengekøye". En gang Kjell og jeg gikk på ruta i nord, overnattet vi i et herberge hos noen nonner, der det var "donatovo". De var veldig stolte over at Frans fra Asissi hadde overnattet der på sin vei til Santiago for over 700 år siden. En tysker og Kjell og jeg fikk rom sammen. Det var iskaldt, men godt med tepper, så etter litt romstering hadde vi alle tre kommet ned i soveposene med nok tepper over oss, og alle hadde konstatert at det nok var sorten "hengekøye". Da kommer det fra tyskeren: "Det er jeg som har fått den senga som Frans av Asissi sov i den gangen!"

Herberget i San Pedro de Rozados (privat)

For å komme inn pâ herbergene, må vi ha pilegrimspass. Der blir det stemplet hver dag. Jeg legger nå til nye ark fra tid til annet, og passet holder på å bli et virkelig trekkspill. For å få sove pâ herbergene skal du også forflytte deg på veien enten til fots, på sykkel eller til hest(!). Her syndes det en del. Det er mange lure løsninger med skyss og transport, og noen av vandrerne som holder sin sti ren og bruker føttene, irriterer seg veldig over dette. I Santiago bryr de seg bare om de 100 siste kilometerne. Har du gått eller syklet eller kommet til hest disse 100 km, kan du få "sertifikatet". Men de fører mye statistikker, så det er en hel del opplysninger om meg og vandringen min som skal skal registreres når jeg kommer i mål.

En ting er herbergene. En annen ting er folka som sover der. Det er den store usikkerhetsfaktoren. Jeg synes folk har oppført seg eksemplarisk hensynsfullt på denne vandringen, men det er jo mye rart uansett. Snorking kommer du aldri unna. En østeriker ble "tatt i heftig snorking" lenger sør, og noen damer prøvde å lære ham hvordan han skulle ligge for ikke å snorke, og mest: hvordan han ikke skulle ligge. Da fortalte østerikeren: "Jeg var så heldig for noen dager siden å komme på et firemannsrom der det bare var en italiener og jeg. Vi var veldig fornøyde. Om morgenen, da jeg våknet var italieneren vekk. Jeg tenkte han hadde gått allerede, men så oppdaget jeg at madrassen hans var borte også. Jeg åpnet døra og der - i gangen - lå italieneren på madrassen sin. Han sendte meg et rasende blikk, og sa: Du snorker som en hel flyvemaskin!"

Herberget i Calzada de Valdunciel

Det er ofte min lodd å havne i overkøye, og det er stort sett greit, hvis det da ikke ligger en stor, tung mann i køya under, som har det med å kaste seg rundt om natta. Gjør han det, hender det ikke så sjelden at det er full sjøgang i overkøya.

Herberget i Montamarta

Vi har stort sett vært spart denne gangen for de vandrerne som starter hensynsløst tidlig, med kjekke små hodelykter som sender lyskjegler i hytt og vær, og selvsagt også rett i fjeset på de som vil sove. Så pakkes det plastposer og ordnes... Ingen sover mer. Har dere prøvd å romstere med bæreposer i et stille rom?! Det er ikke stille!

Herberget i Rionegro del Puente

Men det er nok av fortellinger om ting til å le av. En nordmann som går her, fortalte at han startet sin første natt på vandringen slik: Først var det en spanjol som satt og drakk for mye og for lenge. Over en time etter at alle andre lå trygt og sov, kom han sjanglende inn med hodelykt. Han arbeidet seg med dunk og smell rundt på hele sovesalen på leiting etter køya si. Han hadde glemt hvor den var... På rommet lå det et skotsk ektepar. Kl 5(!) sto mannen opp. Ekteparet fraktet med seg et lite kokeaparat med en liten kjele (for å holde sine daglige rutiner i hevd(!)), så han sto opp for å koke te. Kl 5:15 kom han så og vekket sin kone for å gi henne te på sengen - i en sovesal. Da dette gjenntok seg neste natt også, hadde nordmannen fått nok. Han gikk en kort etappe, for å komme inn i en annen vandrerytme enn dem.

Herberget i Puebla de Sanabria (privat)

Jeg har som sagt vært heldig. Eneste gangen natta har blitt virkelig forstyrret (og da glemmer vi snorkerne), var for tre netter siden. Alt hadde gått fredelig og greit for seg, og vi sov alle godt. Kl 2:30 kommer det et høyt brøl og et kraftig dunk. Alle fòr opp, og noen var langt ute på gulvet før de hadde våknet. Det var spanjolen i overkøya ved siden av meg, som hadde snudd seg litt for langt ut på kanten i søvne, og datt ned, og traff gulvet så det sang. Utrolig nok ble han visst ikke skadet. Han kravlet seg fortumlet opp igjen, og 20 min senere hørte jeg at han sov godt.

Det var her... Herberget i Vilar de Barrio

Som dere forstår, det er et interessant liv.

Jeg er ellers i Ourense nå og har en hviledag. Trenger det. Tre uker siden sist. I ettermiddag skal jeg ut og bade i de varme kildene her. De holder 65 grader når vannet kommer opp. Jeg har båret badedrakta helt fra Cadiz.

Utrolig

Utrolig: Da jeg hadde skrevet innlegget mitt om å åpne og lukke grinder, på biblioteket i A Gudinã, gikk jeg tilbake til herberget for å hvile en times tid før jeg gikk ut for å spise middag. Jeg klatret opp i overkøya, som var blitt min lodd denne natta, og var på vei ned i soveposen. Da hører jeg en stemme rope tvers over den store sovesalen med 24 senger: "Bjorg! Bjorg! It is you? It is really you!!" Det var Marie, som jeg skrev om at jeg gikk fra på langfredag og aldri skulle se igjen, fordi hun skulle tilbake til Paris noen dager senere.

Fra herberget i A Gudinã

For å gjøre en lang historie kort: Marie reiste hjem og klarte ikke bli der. Hun ordnet en masse på noen dager, fikk seg fri og var tilbake på vandringen etter 10 dager. Der prøvde hun å regne ut hvor langt vennene hennes hadde kommet, og ventet på australske Don. Meg regnet hun ikke med å treffe. Det var for usikkert hvor langt jeg var kommet. Men der var vi altså. Don har vi ikke sett, men vi har hørt fra andre at han trolig er en dag eller to bak oss.

Marie foran meg i skodda i et "lyst" øyeblikk

De polske damene og Marie. Vi var våte, og vi frøs.

Så på tirsdag vandret Marie og jeg etter hverandre over høydedraget der det er en av de vakreste utsiktene til begge sider på hele ruta - i tykk skodde - uten å se stort mer enn 100 meter. (Det åpnet seg en gang.) Det var sur skoddevind og regnbyger i tillegg. Etter to mil, tok fire vandrere en drosje. Vi andre vandret videre.

Skodda lettet, og i lette regnbyger og med utsikt gikk vi ned den vakre dalen til Laza med vakre busker som blomstrer i gult og hvitt og lilla. Da vi var nede på sletta sa Marie: "Dette har vært en god dag." Jeg: ??? "Vi har klart å gå 36 km. Jeg har aldri gått så langt. Vi fikk den vakre vandringen ned dalen. Det fikk ikke de som tok drosje." Jeg prøver å lære.

I går gikk jeg alene hele dagen. Det var en grei dag. Forventningene til vær er ikke så store lenger. Lette regnbyger og litt vind er greit. Møtte Marie på veien inn til Villar de Barrio. Hun sa: "Dette har vært en god dag." Jeg: ??? "For det er ikke så kaldt som i går og vi hadde bare 20 km å gå."Jeg prøver å lære.

I låvedøra

I dag har vi gått sammen de 14 km som var dagens etappe i pøsregn - og pratet. Vi reddet oss inn i en låve en gang. Midt på kom vi til en liten landsby. Vannet var på vei inn på kroppen både her og der. Håpet veldig på en bar, men regnet ikke med at det var noe slikt der. Det var en for liten plass. - Ei dør på gløtt. En bar! Vi smetter inn. To drukna katter. Våte til skinnet. Vannet renner av oss. Før vi har ønsket oss noe som helst, sier den gamle dama bak disken: "O Madre Mia!" og forsvinner ut på kjøkkenet sitt. Hun kommer tilbake med en liten strålovn som hun setter ved bordet vårt. Vi må få bli varme. Vi må da få tørke oss litt! Marie står med tårer i øynene. "Ser du Bjorg - alle de gode menneskene vi møter, og alle de små gavene vi får hver dag." Jeg er ikke like klarsynt, men jeg hører hva hun sier. Da vi gikk ut igjen i pøsregnet, sier hun: "For en god dag! Vennlige mennesker! Gode handlinger!" Jeg prøver å lære.

 

En bar, en bar!!! ... og en stråleovn!

Utrolig: Vi møtte Antonio i går; en storvokst spanjol på 39 år. Han går fra hjemmet sitt i sørøst-spania uten sko - 1600 km. Hvorfor? Moren hans var svært syk, og hadde fått beskjed om at hun bare hadde to måneder igjen å leve. Antonio lovet høyere makter at dersom hun ble frisk, skulle han gå barbeint til Santiago. Hun er frisk, og Antonio går i takknemlighet for mora si. I dag kom han plaskende inn på herberget en stund etter oss - uten sko. Vi spurte: Men hvorfor, egentlig? Svaret var enkelt nok: "Jeg har bare en mor - and she is great!" 

Jeg håper at vandringen en en lignelse, og at virkeligheten som lignelsen handler om, er livet. Jeg håper at jeg kommer hjem bittelitt klokere enn jeg dro. Jeg håper at det ikke er som australske Don påsto i en intens debatt vi hadde tidlig på vandringen; at dette bare er "the ultimate ego-trip", og at alle andre forklaringer bare er unnskyldninger for å skjule for seg selv at dette er "the ultimate ego-trip". Jeg håper...

Å åpne og lukke grinder

Dette innlegget kladdet jeg i går kveld. Jeg satt foran et stort vindu med flott utsikt. 15 kilometer borte så jeg A Ganada passet, som jeg har passert i dag. Der går grensen til Galicia.

(Vær klar over at det handler om to ting samtidig i det jeg skriver nedover her, både en konkret og en overført betydning.) Med dette som bakgrunn, skiver jeg fortsettelsen inn slik jeg kladdet den i går.

Jeg har åpnet og lukket uendelig mange grinder på denne vandringen. Særlig midt på, der vi går i beitelandskap. Det er grinder, grinder, grinder i alle slags utforminger og med et utall av mekanismer for å holde dem lukket. Du kommer til en grind - på vandringen og i livet - åpner, går gjennom, lukker og går videre; åpner, går gjennom, lukker og går videre... Slik legger man bak seg kilometer etter kilometer; dag etter dag; landskap etter landskap... år etter år; tiår etter tiår.

Det er forskjell på å vandre i Andalucia og ha det meste foran seg, og å gå inn i Galicia i morgen. Slik tror jeg også det er forskjell på å gå gjennom livets grinder når man er 30 år og når man er 60.

30 år og i Andalucia. - Man kan regne med at det meste ligger framfor en. Man åpner griner og åpner grinder. Selvfølgelig vet man da også at man lukker grinder bak seg, men jeg tror ikke man vet hva det innebærer, slik man vet det når man er 60.

60 år og på vei inn i Galicia. Det regner. Man har åpnet så uendelig mange grinder (på vandringen og i livet) - og lukket dem bak seg. Det er gått. Det er levd. Det ligger ugjenkallelig bak. Drømmer og forventninger ble innfridd - og slett ikke innfridd. Noe hadde man styring med selv. Mye ble som det ble, langt utenfor ens egen kontroll.

                                                                 --------------
Vandringen fra Carcaboso til Ventaquemada er utrolig vakker. Jeg rusler sakte, sakte. Tar flere pauser. Sitter på en stein og ser på kyrne som beiter fredelig. Åpner grinder. Lukker grinder - sakte. Encinas (eiker), snauspiste marker, vakre steingarder på kryss og tvers. Grinder. Grinder. Kyr. Sol. Skyer. Sakte. Sakte. Det tar slutt. Når jeg har åpnet og lukket den siste grinda ved veien ved Ventaquemada er det slutt. Gått. Over.

Slik åpner vi grinder og går inn i livslandskap også. Gode. Vakre. Med hendelser, følelser, stemninger, mennesker, barn, sol. Og når det var levd, ble grinda lukket bak oss. Ville kanskje gjerne bli der, men det er ikke mulig. Åpne grinder. Lukke grinder. Stadig fjernere fra Andalucia. 60 år og pâ vei inn i Galicia. Når havet er nådd, kommer man ikke lenger. 60-åringen vet at mange grinder er lukket som aldri mer skal åpnes. Livets vemod.

                                                             ------------------
Det regner. Vannet har trengt gjennom jakka over skuldrene og har lagt seg som en våt klut rundt halsen. En grind. Handa som skal åpne den er allerede våt og kald. Vannet renner oppover armen før grinda er forsvarlig lukket igjen. Veien er våt og sølete. Håpet for dagen er en bar etter 10-15km, så jeg kan spise innomhus og få varmen tilbake i kroppen. Herberget ved dagens slutt er en velsignelse. Ferdig. Bra. Dagens høydepunkt er middagen, og så sove. Men grindene er åpnet og lukket. Landskapet er passert. Kilometerne er gått ... dagene er levd...

Dette er det vanskeligste - når vi beveger oss fra vandringen til livet: Det som er levd og ikke ble godt. Det som er levd og ikke ble slik man hadde håpet. Det som er levd og ikke ble. Kanskje særlig det: Sorgen over det som ikke ble. Grinda er lukket. Det er levd.

                                                              ----------------
Pâ en nydelig, kjølig vårmorgen på vei ut fra El Real de la Jara begynte jeg å synge. "Syng i stille morgonstunder. Syng Gud Fader lov og ros." Fuglesang. "Sjå han gjerer nytt det under, kallar fram or mørkret ljos." Sol. "Sjå hans sol all skapning gylla. Alt med liv og lovsong fylla." Dyr på beite. "Sjå hans kjærleiks smil i sky. Sjå kvar dag hans nåde ny." - Det er lett det! Når sola skinner!
... og før dagen er omme går man bokstavelig talt "på trynet". Hva synger man da? Hva synger man når man bærer på vemodet over alle grindene som er ugjenkallelig lukket? Hva synger man når man har levd så lenge at sorgen over det som ikke ble, er svært reell? Det er bare Galicia igjen. Andalucia ligger langt, langt bak.

Selvfølgelig har jeg ikke svarene. Jeg har noen for min egen del, men de er mine, og hører ikke til her. Men alt dette jeg har skrevet nå, er tanker jeg har hatt med meg opp gjennom alle grindene. Og så har det kommet et par dikt, som jeg nå ikke kan sitere riktig, men som dere kan få med dere noen bruddstykker av. Det ene er diktet "Til ein namnlaus" av Tor Jonsson, som jeg har holdt andakt over et par ganger. Hva det sier om vandringen og livet, får dere tygge på selv, men at det handler om at livet får dybde når det handler om mer enn enkle solskinnsdager, er vel opplagt. Dette er bruddstykkene jeg husker nå:

Kven skal eg takke for det eg fekk sjå,
sola gå under og berga bli blå?
Kven skal eg takke for all denne æra
i dette å gå her og vera og vera?
...
Kven skal eg takke for det eg fekk li
så gleda fekk grunn å røte seg i?
...
Du namnlause gjevar eg får ikkje fred.
før eg laut takke for alt som laut skje...

Det andre handler om grindene man åpner etter 60 år i Galicia. De grindene finnes.

(05.08:Teksten slik jeg har den hjemme.):

We didn’t see the seven mountains ahead of us. We didn’t see how they are always ahead, always calling us, always reminding us that there are more things to be done, dreams to be realised, joys to be re-discovered, promises made before birth to be fulfilled, beauty to be incarnated, and love embodied.
We didn’t notice how they hinted that nothing is ever finished, that struggles are never truly concluded, that sometimes we have to re-dream our lives, and that life can always be used to create more light.
...                           (Songs of Enchantment, Ben Okri)

                                                                   ...............

Jeg var på messe i et lite sidekapell sammen med de gamle damene. Det er festtiden etter påske - etter oppstandelsen. Presten hadde hvit messehakl. Maria hadde hvit festkjole. Til og med krusifikset hadde fått et lite, hvitt "skjørt". Presten og damene arbeidet seg gjennom messeleddene. Jeg fulgte egentlig ikke med; satt og tenkte på grindene som åpnes og lukkes, særlig de som lukkes - for godt. Til slutt lyste presten velsignelsen over oss, og sendte oss ut i hverdagen igjen. I det jeg gikk ut, visste jeg hvordan fortellingen om å åpne og lukke grinder slutter:

Når den siste grinda er ugjenkallelig lukket bak meg, vil Kristus åpne en ny.

Til Galicia med snövær

Annet preg på naturen

På vei opp mot A Ganada-passet - sølete

Så er jeg i Galicia. I går fulgte Kjell meg et stykke på veien. Så gikk han tilbake til Puebla de Sanabria for å ta buss til Madrid. Jeg gikk videre alene og passerte vandringens høyeste punkt, Padernelo-passet 1360m. I dag har jeg passert neste pass, A Ganada, 1260m. Der fikk vi likså godt snøvær! Vi så i grunnen passet i nesten hele dag - fra begge sider, så det var bare en halvtimes tid da Gerald fra Irland og jeg passerte toppen, at alt ble tett og hvitt og det lavet ned. Vi så ingen verdens ting, verken bakover eller framover. Da vi så passet lå klart og fint en stund etterpå, foreslo Gerald at vi skulle gå tilbake - ikke alvorlig ment...

Det snør!

A Ganada-passet

Været er ellers sånn passe. Vi har justert våre forventninger kraftig. Er det bare regnbyger og kanskje gjøtt av sol, synes vi dagen har vært god. Det er iskaldt. Men det skal tas med i bildet at vi beveger oss på tusen meter og deromkring om dagen.

Men i dag var jeg førstemann på veien der jeg gikk, fordi bare jeg overnattet ved Padernelo-passet, og da skremte jeg opp tilsammen fire rådyr i løpet av en times tid. Det var flott!

Jeg så et kart over Spania i en bar for noen dager siden. Jeg fant Cadiz og så på veien jeg hadde gått opp gjennom Spania og vestover ovenfor Portugal. Det var uvirkelig at jeg har gått det. I dag er første dagen i den syvende vandringsuka. Uvirkelig. Jeg forstår ikke at jeg har gått alt det, egentlig. Har ingen opplevelse av å ha gått veldig langt og veldig lenge. Jeg er i vandringen min her og nå, og det er på en måte saken. Har nok noe med det å gjøre at jeg er opplagt og i god form. Sist jeg gikk langt alene, ble jeg så veldig matt og sliten uti fjerde uka. Det prøver jeg å ta lærdom av nå ved blant annet å spise mye mer enn jeg gjorde den gangen. Jeg spiser mye mer enn hjemme, og passer på å variere det jeg putter i meg. Dermed har jeg det flott! Ikke en eneste dag har jeg startet dagen med å tenke: "Nei, jeg orker ikke." Jeg kan sukke over været, og kvie meg for å bli våt og kald, men er frisk og opplagt og klar til å ta fatt på dagens etappe hver dag. Ingen "vondter". Det er flott.

Middag med blekksprut i Galicia

Men det er egentlig noe annet jeg vil skrive om i dag, så jeg legger ut dette, og begynner på det jeg egentlig  vil ha sagt...

En liten storm

Det var i grunnen det vi hadde manglet så langt - en liten storm med regn i. Nå er den faktoren på plass! Det er ikke alltid lurt å se værmeldinga før man går ut om morgenen. I dag fikk vi den servert fra TVn i baren der vi spiste frokost. De meldte regn og vind med styrke 100m/sek i nordvestre Spania, der vi er nå. (Litt torden også forresten. Det fikk vi ikke.) Jeg går ikke med vindmåler, men vi har hatt en stri vind inn fra sida nå i dagevis, så vi har et visst sammenligningsgrunnlag. Vinden skrudde seg opp noen hakk i dag - og hadde altså regn med.

I traseen for lyntoget til Galicia. Skal tro om arbeidet blir gjort ferdig.

Jeg er så våt!

Vi er på herberget i Santa Croya. En del vandrere virker slitne. Noen ser ut til å sture litt. Jeg så nettopp noen tårer også. De var riktignok over hissige blemmer i hopetall og ikke over været, men det er klart slikt vær tar på. Noen går våte store deler av dagen fordi vinden herjer med regncapene de fleste bruker. Mange fryser nok også. De som ikke har forstått å pakke etter det faktum at våren i Spania kan være alt mulig når det gjelder vær, sliter nå.

Fra sovesalen på Casa Anita

Kjell og jeg har det bra. Det er opplagt at Kjell svært gjerne skulle hatt et annet ferievær. (Utsiktene for de neste dagene er heller ikke så gode.) Men været kan vi ikke gjøre noe med. Ta bare ikke imot ham som om han har "vært i Syden" når han kommer hjem!!! Det ville være urettferdig.

Vi har det bra fordi vi har klær og utstyr for dette. Regndressene holder tett. Ryggsekken og skoene mine har tatt inn vann to dager, men alt er pakket i plast i sekken. Dessuten: Heia for Devold! Vi går i ull. Kjell tok med seg to ullskjorter "for sikkerhets skyld". Han har bodd i dem mye av tiden. Fordi vi er utstyrt slik, er vi stort sett tørre og ikke minst: Holder oss varme. Når jeg har pakket meg inn for dagen med flere lag ull og regndress og gramasjer, går det bra. Det er bare en ting som blir krevende, og jeg tenkte at jeg nå skulle gi dere et lite blikk på intimsfæren:

Det hører til den menneskelige natur å måtte tisse av og til. Innpakket som jeg er nå, regner jeg det under kategorien "prosjekt". Først begynner jeg så smått å tenke på at prosjektet må gjennomføres. Det må planlegging til. Er det vandrere foran eller bak? Det må nemlig litt tid til. Så gjelder det å sikte seg inn på et sted der det kanskje er litt lê, og så gjelder det å treffe mest mulig mellom regnbygene. Når alle disse faktorene er på plass, har jeg altså stilongs, bukse og regnbukse. Utenpå er regnjakka, og alt er holdt på plass av magebeltet på sekken.

Prosjektet har også sitt etterarbeid. Det er da det blir helt tydelig at det ikke bare handler om hva man har på seg nedentil, men også oventil. Fire lag nedenfra skal komme i riktig rekkefølge i forhold til fire lag oppe (kortarma ulltrøye, langarma ulltrøye, flease og regnjakke). Hvis man da har truffet dårlig når det gjelder det med lê for vinden og mellom regnbygene, kan avslutningen bli en smule stressende. ... og så pleier jeg i grunnen sjelden å ta av meg ryggsekken - egentlig.

Heldigvis har jeg plassert denne typen situasjoner i kategorien "komiske hendelser" og ikke i kategorien "traumatiske hendelser". Kjell truer stadig med å ta bilde av meg, men svaret er klinkende klart: Det har han gjort en gang, og det får greie seg!

... og dere får ikke det bildet her på bloggen...!

Dere får klare dere med en forkjølet og godt innpakket Gerald fra Irland i stedet.

Vi bodde på Hostal i natt. Av og til har jeg hele veien bodd på Hostal (pensjonat). Det er for å unngå en hygienekrise. Jag klarer bare ikke å dusje på de iskalde herbergene vi opererer med nå, og når eneste beskyttelse mot hele "menigheten" er et tynt dusjforheng, blir vaskinga ganske elementær. Dessuten er det et kafs å få vasket klær. Jeg "bor" i mine to ullskjorter for tida - stort sett både natt og dag. Da må jeg ha et Hostal med varme så jeg kan sove uten dem på, eget bad for en herlig dusj og ikke minst store håndklær. Har jeg det, kan jeg ta sjansen på å vaske ullskjortene mine, vri dem i håndklær og dermed ha dem tørre til neste morgen - og slippe å sove i dem om natten. Dessuten trenger man av og til å sove med seg selv og ikke en hel "menighet", med alt det det innebærer. Grunnen til at vi ikke bor på Hostal hele tiden, er det sosiale livet på herbergene. Vi blir bare vi to på tur uten herbergelivet.

I dag fikk vi vite at det passet veldig bra at vi bodde på Hostalet. Det var fullt på herberget - 14 senger. Det var ikke bare fullt. De var 15 der. To polske damer hadde gått svært langt, kom inn sist, og det var en seng igjen. De la madrassen på gulvet for å ikke fallet for langt hvis de trillet av, og sov på madrassen sammen. Dette gir innblikk i noe vi rike nordmenn vet lite om: å ikke ha råd til annet enn å dele en madrass på et overfyllt herberge.

Kjell og jeg er ofte i siste pulje som kommer i mål om ettermiddagen. Det har den hovedgrunnen at vi liker å ta det med ro. Hvile litt underveis hvis været tillater det, rusle litt sakte av og til, prate med folk (Kjell) osv. Det høres jo greit ut, men når man ser litt nøyere på dette, er det en viktig grunn til til at vi rusler slik: Vi har råd til det! Det finnes et fenomen på caminoene som heter "the rush for a bed". Folk er tidlig opp og ut, og går fort for å sikre seg en seng for natten. Pâ denne ruta er det egnetlig ikke nødvendig, men vet du at du ikke kan betale for noe annet, sitter det selvsagt et sted i bevisstheten at du må skaffe deg en rimelig seng. Da vi kom til et fullt, lite herberge tidligere i uka, trakk vi jo bare på skuldrene og gikk til Hostalet i stedet. Slik kan "rike, hvite, feite, norske protestanter" gjøre (som en i familien pleier å si). Vi er alle europere her (nesten alle i alle fall), men betingelsene våre er svært ulike! Dermed har Kjell og  jeg også en tredje god grunn til å ta det rolig på vandringen: Det behøver ikke være vi rike nordboere som tar opp de siste sengene, hvis det kommer folk etter oss som virkelig trenger dem av økonomiske grunner.

Det gjelder å nyte hvilen uansett vær og føreforhold

Det er stille ettermiddag på Casa Anita. Her er oppholdsrom med peis (luksus), og folk sitter der og varmer seg eller hviler på sengene sine. INGEN går ut. Der er det vind og regn så det holder. De lover oss oppholdsvær i morgen. Vi satser på at det er rett, og vil ikke høre noe særlig om fortsettelsen. I morgen skal det ikke regne... Dermed har jeg hatt god tid til å skrive på bloggen. Her er ikke annet som skal gjøres enn å vente på dagens høydepunkt: middagen. Dermed sitter (eller ligger) vi her som de gamle på alderhjemmet og venter på maten...

Alt er faktisk vel i Spania med Kjell og Bjørg, selv om det ønskelige er et noe annet vær enn det vi har akkurat nå.

På en husvegg ved veien:

"Ikke annet ber jeg om: Himmelen over meg

og veien under mine føtter."

Tilstandsrapport

Dette blir en tilstandsrapport på veien. De mer filosofiske betraktningene skal jeg heller komme tilbake til når jeg går alene igjen. Vi er ute på de små stedene, så det er ikke så ofte jeg har tilgang til internett. Dermed blir lite skrevet. Har noen temaer på lager, men de må vente litt.

Tilstandsrapportens hovedbudskap er to:
1: Beina sitter fortsatt fast på kroppen, og fungerer nokså tilfredstillende. Vi har lagt bak oss et par virkelig lange etapper. Den første fordi vi skulle få dagene til å gå opp. Den andre fordi det ble pent vær! Litt forklaring til det siste: Etter fire sure, våte, kalde dager ble vi lovet en god dag, og den kom! Det var kaldt og en pistrende vind, men skiftende skydekke og sol og flott og gå. Siden vi videre var lovet bare regn, ville vi være på veien, så vi visste at vi hadde brukt dagen godt. Ut kl 8, i mål kl 19:15, med en god middagspause midt på. Men beina henger som sagt på fortsatt. Jeg er uten blemmer. Kjell har fått ei ørlita.

Bjørg i vinden

Ikke lett å finne butikken etter en lang dag!

Men innenfor hadde de alt.

Nå er det så turbulent vær her for tida at meterologene har problemer med meldingene, så det regnet vi skulle få i fire dager framover, har ikke kommet til oss enda akkurat der vi går. Det er bare den besetta vinden som følger oss trofast. Spanjolene er lei for at regnet ikke kom. Vandrerne er glad.

Her er bakgrunnsbildet på bloggen tatt

Kjell på den rette vei

2: Vi har fortsatt en kroppstemperatur på 37 grader, selv om vi er ute hele dagen og temperaturen sjelden er over 1/3 av kroppstemperaturen. Det er beinkaldt og skarp vind! I dag var det rim på bakken da vi gikk ut, men det betydde klarvær, så vi er veldig fornøyd. Blir ikke storforlangende i den værsituasjonen vi har hatt her i det siste.

Men vi er norske - med ull! Jeg går i stilongs med to lag tynne ullgensere under flease og jakke, så alt er i grunnen bra.

Vi har startet dagen med rim

Plassering: Jeg har til nå gått stort sett rett opp gjennom Spania fra sør mot nord. I dag har vi forlatt Via de la Plata. Det vil si at i det store bildet, har vi "tatt av til venstre" og går vest og nordvestover like over grensen til Portugal. Vi er inne pâ Camino Sanabres og bor i natt i Tabara. Jeg skal se om jeg kan finne et kart å legge inn neste gang, men nå stenger biblioteket om 7 minutter.

Her er kartet

Takk for hilsener. Det er kjekt. Skal bringe fødselsdagshilsenene til Kjell. Vi feiret med to middager den dagen.

Til kommentarene: Jeg klarer ikke å få sekken under 7 kilo jeg heller, men den er ikke mye over heller. Kanskje den er ca 7 nå og så litt vann og ørlite mat til midt på dagen i tillegg, men der bærer jeg på så lite som bare mulig. Alt jeg trenger i to måneder på 7 kg med soveposen, synes jeg selv er bra. Hva som skal til for å unngå blemmer er det så mange svar på. Mitt er veldig inngåtte sko (nå på grensen til utgåtte). De må være romslige inni. Så bruker jeg en tynn strømpesokk inni (nylon), og en syntetisk utenpå.

Nå stenger de her...